Debattskaper eller harmonivokter?

BoB 5-13 forside-lett kopi{jcomments on}Det står skrevet i loven: På biblioteket skal det nå diskuteres fritt. Kanskje også høylytt. Er biblioteksjef og kommuneledelse klare for det?


BoB 5-13 forside-lett kopiDet står skrevet i loven: På biblioteket skal det nå diskuteres fritt. Kanskje også høylytt. Er biblioteksjef og kommuneledelse klare for det?

17. juni 2013 ga Stortinget folkebibliotekene en ny rolle. Fra før har bibliotekene hatt som oppgave å fremme «opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet.» I formålsparagrafen til folkebibliotekloven slås det nå også fast at de skal «være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt.»

     Det er ingen liten ambisjon som signaliseres her. Offentlig meningsbrytning, bruk av ytringsfriheten i praksis, er en bærebjelke i et liberalt demokrati. Geir Vestheim, som har forsket på bibliotekpolitikkens historie, sier at endringen gjør biblioteket til et sentrum for den åpne og kritiske offentlige samtalen i kommunene.

     – Det er et signal i loven til bibliotekene om å være aktive og synlige, om ikke å være redde for å skape debatt og ta opp kontroversielle temaer. Poenget er at bibliotekene skal legge til rette for og gjøre det mulig å føre en kritisk og demokratisk samfunnsdebatt. De er en del av den institusjonelle strukturen for å få det til, sier Vestheim, som er professor ved Høgskolen i Telemark.

     Det er biblioteksjefen som må fylle den nye rollen som debattarena med innhold. Hva skal debatteres og diskuteres, hvordan appellere til et bredt publikum? Ikke minst presser spørsmålet om uavhengighet seg raskt på. Hvor fri kan en biblioteksjef være når hun samtidig er en kommunalt ansatt?

     For noen er saken klar: Begrensningene ligger i biblioteksjefens eget hode.

     – Jeg vil se den rådmann eller ordfører som nekter meg å ta opp noe på biblioteket. Så lenge vi har bøker i våre hyller fra ytterste venstre til ytterste høyre, med et innhold som ingen legger seg opp i når det gjelder vår innkjøpspolitikk, så er det vel ingen som kan reagere på at vi snakker om det som står i de bøkene, sier biblioteksjef Mariann Schjeide i Ålesund (45033 innbyggere).

     Men er det så enkelt?

Vi har tatt for oss de prinsipielle og praktiske sidene ved bibliotekets nye rolle. I bunnen ligger en landsomfattende spørreundersøkelse vi har gjennomført blant biblioteksjefer og rådmenn. Oppslutningen om lovendringen er stor – ni av ti biblioteksjefer og rådmenn ser den som svært eller litt positiv.

     Men så var det denne uavhengigheten.

 

Engstelse og terskelhøyde

Norske biblioteksjefer er «trygghetsnarkomane som er livredde for å gjøre noe galt», mener Mariann Schjeide. Undersøkelsen tyder på at hun har et poeng, for et stort flertall av biblioteksjefene vil søke ryggdekning høyere opp i kommunen før de går i gang med et arrangement. En tredjedel vil generelt forhåndsklarere debattemaer med sin overordnede. 38 prosent vil nøye seg med å klarere kontroversielle temaer på forhånd, mens 29 prosent ikke vil forhåndsklarere temavalg. Det opplevde at behovet for ryggdekning avtar med kommunestørrelsen.

      Engster biblioteksjefene seg unødig?

Et svar fra rådmennene indikerer det. Vi ba dem ta stilling til en tenkt situasjon der biblioteket planlegger et arrangement som rådmannen mener vil være skadelig for kommunens interesser. Hva gjør rådmannen? Ingenting, sier et flertall på 54 prosent – arrangementet må gå sin gang. 44 prosent vil be biblioteket endre innholdet i arrangementet, mens bare 3 prosent vil stoppe det. Rådmenn i mellomstore og store kommuner er tydeligst på at debatten må gå av stabelen uansett.

     Så lenge biblioteket unngår debatter som kommer i konflikt med lovgivning om diskriminering og menneskerettigheter, bør det gå greit, mener rådmann Tone Larsen i Lødingen kommune (2220 innb.). Hun regner med at kommunen lager en ordning hvor biblioteket forhåndsinformerer enhetsleder eller rådmann om arbeidstittel på et arrangement. Men slik informasjon gir uansett rådmannen begrenset styringsmulighet.

     – Hva som er tittelen i et debattforum hvor biblioteket er arena, det er én ting, hva som diskuteres på møtet en helt annen. Vi kan aldri gå inn og styre en debatt på tema ved å godkjenne en tittel i forkant, det går ikke an, sier Larsen.

     Biblioteksjefen bør ikke sette sin overordnede i forlegenhet, mener Leikny Haga Indergaard, biblioteksjef i Bergen (267950 innb.).

     – Jeg ville derfor ha informert om kontroversielle tema på forhånd, sier hun. Men informasjonen ville gis etter at møtet var bestemt.

     Rådmann Harald Danielsen i Arendal (43336 innb.) er også leder for det sentrale rådmannsutvalget, et rådgivende organ for kommunesektorens organisasjon KS. I Arendal kommune ville det ikke være aktuelt med en generell forhåndsklarering av debattemaer i biblioteket, slår han fast.

     – Utgangspunktet vil være at biblioteksjefen kjører dette. Hvis han er i tvil, vil jeg gjerne være rådgiver. Men jeg ville ikke formalisere noen prosedyrer. Det har noe med den frie debatten å gjøre også, sier Danielsen.

     Arendalsrådmannen tror de færreste biblioteksjefer vil oppleve noen begrensninger fra rådmannens side. Det eneste som hypotetisk sett kan bli utfordrende, er forholdet til bystyret og ordføreren. Dersom biblioteket lager et debattmøte med en vinkling som oppleves som et personrettet angrep på ordføreren, kan det være naturlig at biblioteksjefen lufter temaet med rådmannen på forhånd, framholder Danielsen. Men det vil være en veldig høy terskel for å stoppe et arrangement som er underveis, understreker han.

 

Upløyd mark for mange

At biblioteket som debattarena er upløyd mark for mange, indikeres av en høy vet ikke-andel på flere av våre spørsmål.

     Stilt overfor en påstand om at biblioteksjefens rolle vil ligne rollen sjefredaktøren har i mediene, var «verken enig eller uenig» det mest valgte svaralternativet (38 prosent). Geir Vestheim tror biblioteksjefene kan lære noe av redaktørene, men det er en ulikhet man ikke kommer forbi – biblioteksjefen har et direkte oppdrag fra et folkevalgt organ. Samfunnsborgerne – velgerne – er bibliotekets ytterste kilde til legimitet, og den forvaltes av de valgte representantene i kommunestyret. På det grunnleggende planet er derfor biblioteket ikke uavhengig.

     – Et offentlig bibliotek kan aldri bli uavhengig så lenge det er en del av et demokratisk system, og de som representerer det demokratiske systemet har en legitim rett til å forvente at biblioteket handler i samsvar med de politiske vedtakene som er gjort. Men det betyr selvfølgelig ikke at lokalpolitikerne skal begynne å blande seg inn i detaljer og gripe inn i bibliotekenes virksomhet, sier Vestheim.

 

Synlighet og mot

Biblioteksjefen som helst driver det klassiske, nøytrale formidlingsarbeidet i det stille – i den grad hun ennå finnes – går utfordrende tider i møte. Skal biblioteket fylle rollen som debattarena, må både institusjonen og lederen synes i offentligheten – det sier de fleste av dem vi snakket med både i og utenfor biblioteksektoren. På dette punktet, i hvert fall, er det paralleller til redaktørrollen. Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening mener at dersom kommunene mener alvor med målsettingen for biblioteket, så må biblioteksjefen få jobbe mest mulig fritt og uavhengig.

     – La biblioteksjefene få lov til å styre dette på egen kjøl og for egen regning og risiko. Da må de stå opp og fronte de valgene som de gjør, og det kan være en ny opplevelse for enkelte biblioteksjefer. Du kan ikke få begge deler – hvis du som biblioteksjef velger å ta opp temaer du vet vil provosere og skape mye debatt, må du være forberedt på å svare for deg i det offentlige rom.

     Harald Danielsen i Arendal peker på at du blir en offentlig person i kraft av det du gjør, ikke som følge av en beslutning andre har tatt. Som andre virksomheter får biblioteket den oppmerksomheten det fortjener, avhengig av hvor utadvendt det er, mener han.

     Bibliotekene er en viktig premissleverandør i lokaldemokratiet og kunne hatt en mye mer offensiv og mindre blodfattig rolle, mener Mariann Schjeide i Ålesund. Mange steder har litteraturhusene kommet og fylt tomrommet, men det er ingen grunn til at bibliotekene ikke kan være en like god debattarena, mener hun.

     – Biblioteksjefer rundt omkring har vært altfor forsiktige, altfor servile, og på en måte undergravd sin egen rolle. Da får vi politikere som ikke vil noe med oss. Og de som ikke vil noe med oss, har også mye lettere for å kutte i budsjettene. Dette henger nøye sammen, sier Schjeide.

Biblioteksjef Hildur Eikås i Sør-Varanger (9968 innb.) istemmer:

     – Man bør ha en biblioteksjef som er synlig. Man må synliggjøre biblioteket, drive med god reklame og annonsering og være aktiv i lokalmiljøet, sier hun.

 

Ressurskampen

Ressursmangel nevnes av mange som et hinder i undersøkelsen, og naturligvis særlig av sjefer i de små kommunene: «Vi er et lite bibliotek, få ansatte. Kanskje vi får til samarbeid med organisasjoner eller andre hvor vi kan gjøre noe sammen. Alene vil vi ikke dra i gang debatter,» skriver én biblioteksjef. «Å hente prosjektmiddel utanfrå ser ut til å vere mest realistisk om vi skal fylgje opp lovens intensjon,» skriver en biblioteksjef i en mellomstor kommune.

     Men spørsmålet om manglende midler kan altså snus. En tydeligere offentlig rolle styrker også biblioteket i kampen om ressursene.

     – Hvis man er usynlig, blir man ikke lagt merke til, og jeg tror det helt sikkert har betydning for kampen om ressurser også. Den siste kulturutredningen legger nettopp vekt på at folkebiblioteket må få en mer framtredende plass. Det handler ikke bare om ressurser, men vil nok også dreie seg om at biblioteksjefer går inn i en rolle som er mer synlig. De konkurrerer jo med ledere for andre virksomheter i en kommune. Her har nok mange en del å gå på, sier Vestheim.

 

Ytringsfrihet på spissen

Enkeltsaker som har tøyd ytringsfrihetens grenser i samfunnet, har også spilt seg ut i bibliotekene. Mykle-saken er et av de mest kjente eksemplene. I slutten av 1956 bestemte folkebiblioteket i Kristiansand at Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» var pornografisk og ikke hadde litterære kvaliteter som kunne rettferdiggjøre innkjøp. Det vakte også oppsikt at Bergen Offentlige Bibliotek ikke tok inn romanen, forteller Geir Vestheim, som har skrevet om Mykle-saken i sin avhandling om norsk folkebibliotekpolitikk. Flere folkebibliotek kjøpte inn boka (en fullstendig liste mangler), så bibliotekarer hadde ikke noe enhetlig syn på saken, framholder Vestheim.

     På denne tiden laget fremdeles Statens bibliotektilsyn lister over bøker som var anbefalt til folkebibliotekene.

     – I 1957 var «Sangen om den røde rubin» ikke med på den lista. Det skapte debatt at det fremste rådgivende organet for folkebiblioteksektoren hadde utøvd en slags sensur, sier Vestheim.

 

Behring Breivik og Fjordmann

Det er lett å tenke seg at bibliotekets prinsippfasthet på ytringsfrihetens vegne neste gang vil bli satt på prøve i forbindelse med en debatt eller foredrag istedenfor av en kontroversiell bok. Leikny Haga Indergaard i Bergen peker på at det er enklere å representere hele spekteret av synspunkter på en sak gjennom innkjøpene av bøker. Det er ikke like lett å klare med et enkelt arrangement, og det bør heller ikke være noe krav – det må være «lov» å ha et arrangement der et kontroversielt budskap lanseres.

     – Offentlige ytringer som står mellom to permer er reflektert over og gjennomgått. Når innhold fra bøker presenteres i en åpen diskusjon, blir det kanskje mer truende for biblioteket. Da må biblioteket være mer selvsikkert og kunne tåle at man tar inn til debatt noe som er kontroversielt, sier biblioteksjefen i Bergen.

     Under årets litteraturfestival på Lillehammer ble Mariann Schjeide spurt om hvordan hun så på en debatt om ideene til Anders Behring Breiviks inspirasjonskilde «Fjordman», som kommer fra Ålesund. Svaret er fortsatt at hun ikke ville invitert ham selv, men hun ville sagt ja hvis hun fikk en direkte henvendelse.

     – Jeg har ikke frontet hans bøker – jeg har ikke aktivt gått ut og laget en utstilling om dem. Det hadde jeg kanskje gjort hvis det var i nabobyen Molde, men jeg gjør det ikke her, fordi her er en familie som er så hardt rammet. Du kan av og til bruke hodet og la noen prinsipper bli satt til side, sier hun.

 

Hva slags arena?

Biblioteket som debattarena er en ny tanke for mange, men slett ikke for alle. Et flertall blant biblioteksjefene mener at biblioteket allerede i dag fungerer som en uavhengig møteplass og arena for debatt. Samtidig sier 42 prosent at deres bibliotek i løpet av det kommende året vil sette i verk nye tiltak for bli en debattarena. Igjen er det bibliotekene i de store kommunene som er klarest – her vil nesten åtte av ti sette i verk tiltak. Jo mindre kommune, jo større vet ikke-andel.

     Hva slags debattarena skal biblioteket så bli?

     Loven legger ikke føringer på om biblioteket skal være en fysisk eller digital møteplass, men så godt som alle biblioteksjefene vil konkretisere rollen ved hjelp av debattmøter og foredrag i bibliotekets lokaler.

     «Vi er i ferd med å utvikle en modell for Litteraturhusbibliotek, og er midt oppe i den bevisstgjørings- og endringsprosessen dette innebærer», skriver biblioteksjefen i en stor kommune.

     Digital debatt avvises ikke. Så mange som 27 prosent ser også for seg å invitere til debatt i sosiale medier, mens 16 prosent vil bruke bibliotekets egne nettsider. En biblioteksjef i en mindre kommune har både digitale og fysiske planer: «Vi tenkjer også å styrke formidlinga rundt aktuelle debattbøker og politiske tema som er på dagsordenen lokalt og nasjonalt, gjerne ved bruk av sosiale media, der vi kan oppfordre til debatt. Vi vil også førebu debattmøter i forkant av kommunevalet, dersom partia ser det som interessant.»

 

Gradvis utvikling

Biblioteket i Froland kommune (5425 innb.) arrangerte i september sitt aller første debattmøte. Arrangementet ble til i et samarbeid med fylkesbibliotekene i Aust- og Vest-Agder, som del i en serie der det også ble holdt debatter i Farsund og Arendal. Shabana Rehman var trekkplaster, og i Froland var temaet lokaldemokrati og samfunnsengasjement. 25 interesserte stilte opp, og biblioteksjef Marit Fidje er fornøyd med responsen. Hun ser for seg at biblioteket prøver seg fram litt forsiktig i starten for å se om publikum trives med debattformen.

     Indergaard i Bergen tror en gradvis utvikling av debattarenaen er riktig for mindre kommuner.

     – Jeg ville ikke vært redd for konfliktfylte saker, men det er ikke der jeg ville startet. Jeg ville først etablert tilbudet som et møtested, sier hun.

     Marit Fidje er mest fortrolig med biblioteket som tilrettelegger, mens andre aktører står for selve arrangementet. De aller fleste biblioteksjefene i undersøkelsen vil søke samarbeid med partnere i lokalmiljøet når debatter skal arrangeres. Lag, foreninger og organisasjoner er den klart foretrukne partneren (98 prosent). For politiske partier bør det være tankevekkende at bare 41 prosent av biblioteksjefene ser dem som mulige partnere.

     I Sør-Varanger har Hildur Eikås tatt opp forholdet til den nære naboen Russland i samarbeid med Høgskolen i Finnmark og andre aktører, som Barentssekretariatet og russiske forskere.

     – Mitt inntrykk er at når man begynner å ta tak i slike ting og man ser at det fungerer, så får man flere henvendelser om å være med på nye prosjekter, sier Eikås.

 

Litteratur, innvandring og integrering

I temavalg er bibliotekene tro mot sin historie: Så godt som alle vil sette litteratur og andre kulturspørsmål på dagsordenen, viser undersøkelsen. Innvandring og integrering (62 prosent) er nest mest populære tema. Det kan tyde på at bibliotekene likevel ikke er så redd for å ta i kontroversielle saker, men viser trolig også at dette er et tema bibliotekene føler seg komfortable med fordi minoriteter er storbrukere mange steder. Faktisk er biblioteksjefer og rådmenn samkjørte i spørsmålet om temavalg – svarene fordeler seg nesten helt likt på alternativene.

 

Forstyrre harmonien

I Norge dominerer «det harmoniske imperativ», som forsker og skribent Nina Witoszek har kalt fenomenet. Åpen konflikt bør helst unngås. Det er lett å tolke noen av biblioteksjefenes svar i vår undersøkelse i den retning. Hva vil du som biblioteksjef gjøre dersom din overordnede vil stoppe et planlagt arrangement, spurte vi. 84 prosent vil drøfte saken og evt. gjøre endringer i programmet, mens kun 9 prosent vil gjennomføre arrangementet uansett (7 prosent vil avlyse).

     At rådmennene ser ut til å være mindre redd for konfliktnivået når bibliotekene blir debattarena, kan kanskje styrke biblioteksjefenes selvtillit. Det er ikke grunn til å tro noe annet enn at behovet er til stede for en åpen arena for lokal debatt. Rådmann Harald Danielsen i Arendal er i hvert fall ikke i tvil om at bibliotekene her har en stor mulighet:

     – De politiske partiene arrangerer aldri noe som jeg ser noe til. Kommunene har fra tid til annen informasjons- og innspillsmøter rundt kontroversielle eller omfattende plan- og bygningssaker. Men generell samfunnsdebatt er det egentlig ingen som driver med rundt om i landet.

- Av Olav Anders Øvrebø, frilansjournalist

 

Om undersøkelsen

Spørreundersøkelsen ble gjennomført i andre halvdel av september 2013. Rådmenn og biblioteksjefer i alle landets kommuner ble bedt om å fylle ut et nettbasert spørreskjema. 187 biblioteksjefer (svarprosent: 44) og 124 rådmenn (svarprosent: 29) deltok i undersøkelsen. Samtlige resultater kan lastes ned her:

• Svarene fra biblioteksjefene

• Svarene fra rådmennene

Artikkelen sto på trykk i Bok og Bibliotek nr 5/2013.