- Vi må nyansere bildet

26-28 bilde nr 2.JPGDDR-flagg-dyp.jpgForestillingen om den kuede DDR-borgeren er altfor unyansert. Det samme er oppfatningen av bibliotekene som rene propagandaavdelinger, mener Cornelia Richter. Hun har mange år bak seg i fagbiblioteksystemet, og er i dag professor ved Fakultet for Medier ved HTWK Leipzig (Høgskole for Teknikk, Økonomi og Kultur). 

 

Bildet: Informasjonsmateriale og rester av muren

på Potsdamer Platz.

 

Tekst: Odd Letnes og Almuth Gastinger, universitetsbiblioteket, NTNU

Foto: Odd Letnes

26-28 bilde nr 2.JPGDDR-flagg-dyp.jpgForestillingen om den kuede DDR-borgeren er altfor unyansert. Det samme er oppfatningen av bibliotekene som rene propagandaavdelinger, mener Cornelia Richter. Hun har mange år bak seg i fagbiblioteksystemet, og er i dag professor ved Fakultet for Medier ved HTWK Leipzig (Høgskole for Teknikk, Økonomi og Kultur). 

 

Bildet: Informasjonsmateriale og rester av muren

på Potsdamer Platz.

 

Tekst: Odd Letnes og Almuth Gastinger, universitetsbiblioteket, NTNU

Foto: Odd Letnes

 

Nyhetsmagasinet Time hadde det forente Tyskland som tema i en utgave i høst. Et hovedpoeng var at avstanden mellom de to tidligere tyske statene ikke bare fortsatt finnes, men den øker.

     Den tyske psykoterapeuten og bestselgerforfatteren Hans-Joachim Maaz kommenterte nylig gjenforeningen på Spiegel Online ved å kaste et blikk bakover. I 1990 startet en tilpasningsprosess for DDR-borgerne, mener han, hvor østtyskerne måtte tenke gjennom hvordan de skulle omstille seg til nye samfunnsforhold ved å spørre seg selv: På hvilken måte ble jeg kuet i DDR? Hva har det blitt av meg som menneske?

     Cornelia Richter mener det er god grunn til å være kritisk til det bildet Maaz formidler.

     - Uttalelsen fra Maaz om forholdene i DDR og den psykiske sinnstilstanden til de tidligere DDR-borgerne, er veldig omstridt. Hans spørsmål "hvordan ble jeg kuet?" er altfor ensidig. Det ville nemlig forutsette at alle DDR-borger ble kuet. Jeg tror snarere at de fleste DDR-borgerne virkelig har diskutert og tenkt over sin fortid, og gjør det egentlig fremdeles.

     Richter mener at det er viktig å være klar over at de vestlige mediene, og det hun kaller "den borgerlige bevegelsen", ofte og direkte nedvurderte personer deres faglige livsløp - det gjelder for eksempel innenfor det østtyske utdanningssystemet, barnehagene og skolene som i begynnelsen nesten utelukkende ble negativt fremstilt.

     - Her ble det altfor lite differensiert, og delvis ble det tegnet et bilde som hadde lite med virkeligheten å gjøre. Dette førte til - særlig på 90-tallet - en anti-holdning overfor den gjentatte oppfordringen til å rope "mea culpa" ("jeg har skylden"). Innenfor bibliotekvesenet fantes disse problemene ikke i et slikt omfang, etter min mening. Dette området var vel ikke viktig nok for mediene og politikken, noe som gjorde at fagfolk kunne bli kjent med hverandre og siden har jobbet ganske bra sammen.

 

I DDR manglet man demokratiske friheter som for eksempel møtefrihet, meningsfrihet, reisefrihet og så videre. På hvilken måte kunne det påvirke utviklingen av bibliotekvesenet?

 

- Bibliotekarenes arbeid ble verken mer eller mindre påvirket enn jobben og livet til andre yrkesgrupper, mener Richter.

     - Selvfølgelig var bibliotekvesenet forpliktet til å tjene det sosialistiske samfunn og hadde som oppgave å utdanne og oppdra i henhold til den rådende ideologien. Men bortsett fra noen "pliktøvelser" var det å fremme leseferdighetene og litteraturformidlingen de viktigste oppgavene i vårt arbeid. Den manglende reisefriheten førte selvfølgelig til at tjenestereiser til det vestlige utlandet, særlig i folkebibliotekene, var det absolutte unntaket og begrenset seg til noen få personer ("reisekader") fra få bibliotek.

 

Går det an, i fugleperspektiv, å peke på de største endringene for de østtyske bibliotekene i overgangen fra DDR til BRD?

 

- Den største forandringen gjaldt samlingene siden DDR-litteraturen faktisk ikke lenger blr etterspurt. Det andre området hvor det skjedde store endringer, gjaldt personalet som ble drastisk redusert.

 

Var bibliotekene fullstendig kontrollert av staten, eller fantes det frirom?

 

- Etter mitt synspunkt fantes det ingen fullstendig kontroll over bibliotekene. Tvert imot var biblioteker også nisjer for et relativt upolitisk liv. For eksempel var det flere barn av prester og flere kristne personer blant bibliotekarstudentene enn blant studenter innenfor andre studieretninger. Men både under utdanningen og i bibliotekene måtte man overholde spesielle "spilleregler", for eksempel medlemskap i organisasjoner som Freie Deutsche Jugend (men var likevel ikke alle medlem), Freier Deutscher Gewerkschaftsbund (fagforbundet i DDR), Gesellschaft für Deutsch-Sowjetische Freundschaft (Selskapet for tysk-sovjetisk vennskap).

 

Hva var hovedmålet for bibliotekene - fri opplysning eller å formidle den riktige politikken til SED (Sozialistischer Einheitspartei Deutschlands)?

 

Målene til bibliotekarbeidet kunne man lese i de offisielle dokumentene, for eksempel fra bibliotekforeningen i DDR. Men de tjenestene som faktisk ble utført, var sikkert ikke veldig forskjellig fra praksisen i BRD.  Samtidig må man være oppmerksom på at boktilbudet i DDR ikke var så stor som i BRD, verken innholdsmessig eller kvantitativt siden opplagene ofte var små. Men bestselgere i DDR som man ikke kunne kjøpe på grunn avdet lille opplaget, kunne man finne på biblioteket. Det gjaldt kriminalromaner og annen underholdningslitteratur på samme måte som verker av Heinrich Böll, Herman Hesse, Christa Wolf eller Christoph Hein, forteller Richter.

 

Har du som bibliotekar egne erfaringer med Stasi, eller kjenner du noen andre som har hatt det?

 

- Nei, gudskjelov. Jeg kjenner heller ingen andre som har hatt det.

 

Bøkene om Pippi Langstrømpe lenge var forbudt i DDR, siden hun sto for noe annet enn det regimet gjordet. Hva tenker du om sensur i DDR?

 

- Prinsipielt foregikk det sensur med publiseringen. Det vil si at det ble publisert bøker som var i samsvar med ideologien og hva som ble ansett som egnet til å utvikle samfunnet. Selvfølgelig ble ikke dette offisielt sett på som sensur, men som en legitim rett hos den herskende klassen/regjeringen, der refrenget lød: "Proletariatets diktatur, alt skjer til folkets vel".

     - Men i de 40 år DDR eksisterte var det også forskjellige faser: Fram til 80-tallet ble for eksempel Karl May ikke publisert, hans bøker ble ansett som "skrap og skitt". Så utkom plutselig en utgave med 10 bind av hans hovedverker. På midten av 1970-tallet og i 1988 ble det også publisert noen utgaver av Pippi Langstrømpe.

 

Til slutt: Hva ser du på som den største utfordringen for dagens tyske bibliotekvesen?

 

Det tyske bibliotekvesenet burde ha en høyere verdi i samfunnet, i befolkningens bevissthet. Bibliotekarene burde gjøre alt for å oppnå dette. De Skandinaviske landene, Storbritannia og USA har fortsatt et kjempestort forsprang når det gjelder dette, sier Cornelia Richter.