Onkel Skrue fra Mjölby

54-59_onkel_skrue_fra_mjlnby-1-web.jpgGlassmaleriet i enden av den lange "handlegaten" er det første som slår de besøkende. Det er enormt, blodrødt, og minner uhyggelig om en fargeillustrasjon fra en medisinsk lærebok i uhelbredelige og svært dødelige sykdommer. Kanskje Rikshospitalet med en slik velkomst i et anfall av svart humor har ønsket å hviske meg et lite "bøh", tenker jeg nervøst idet jeg starter jakten på mitt portrettintervjuoffer, Arne Jakobsson.

 

Tekst: Ove Sundby, skribent

Foto: Odd Letnes, red.

Glassmaleriet i enden av den lange "handlegaten" er det første som slår de besøkende. Det er enormt, blodrødt, og minner uhyggelig om en fargeillustrasjon fra en medisinsk lærebok i uhelbredelige og svært dødelige sykdommer. Kanskje Rikshospitalet med en slik velkomst i et anfall av svart humor har ønsket å hviske meg et lite "bøh", tenker jeg nervøst idet jeg starter jakten på mitt portrettintervjuoffer, Arne Jakobsson.

 

Tekst: Ove Sundby, skribent

Foto: Odd Letnes, red.

 

54-59_onkel_skrue_fra_mjlnby-1-web.jpgHan kunne i mai i år se tilbake på ti år som leder for Bibliotek for medisin og helsefag ved Universitetet i Oslo.

      Jakten tar noe lenger tid enn forventet fordi jeg går meg vill, og tilslutt må spørre en representant for "de hvite frakker" om veien til fagbiblioteket.  "Jeg er ikke helt sikker," sier hun vennlig.  "Jeg har nok aldri vært der selv noen gang". Bekymret lurer jeg på om mitt tilfeldige utplukk fra "grasrota" er representativ for den generelle holdningen til fagbibliotekets posisjon og plassering i Rikshospitalet.  I så fall har jeg nærmest invitert meg selv inn i et konkursbo som snart ligger med buken i været som et annet avglitrende Glitnir.

      Arne Jakobsson møter meg imidlertid i døren til sitt kontor med et varmt håndtrykk og et fast og klokt blikk.  I møtet med ham løser nervøsiteten og spenningen seg opp, og man lar seg hensynke i en komfortabel besøksstol i påvente av at han skal stille den korrekte og endelige diagnose.

      - Det har blitt vanskeligere. Biblioteket har hatt ti gode år økonomisk sett, og nå følger de ti magre, forkynner han. "Jag kan nämligen min bibel".

      Arne har plassert seg bak en patologisk ryddig kontorpult som ikke skjemmes av planter, binders og penner, små giraffer eller andre uvesentligheter.  Han kler seg fjernt fra den stilltiende aksepterte kleskoden internt i bibliotekarstanden ved å stille i dress med et diskret, men likevel tydelig slips. "Jag brukar alltid slips därför att jag älskar att reta akademia", sier han med et ulveaktig smil.

      - Dessuten er slips et internasjonalt uttrykk for respekt for andre mennesker, og det har skjedd både i denne og tidligere jobber at viktige mennesker kommer innom uanmeldt.  Da gjelder det å være forberedt både mentalt og i klesveien, forklarerer han, og avvæpner all videre diskusjon med "Min slips är hemma kun när jag backpackar".

      - I forfjor la jeg ned "Bibliotek for sykepleie og samfunnsmedisinske fag", sier Arne plutselig.

      - Forresten ikke bruk ordet "nedlegging", la oss heller kalle det "fusjonering", fortsetter han med et lite sylskarpt smil.

      - Før omfattet det medisinske biblioteket ved Universitet i Oslo 13 enheter, mange av dem svært små med lite personalressurser.  I løpet av mine ti år er disse redusert til 3 robuste og energiske biblioteksentra med stor aktivitet og høy kompetanse blant personalet.  Små enheter er dessverre ekstremt sårbare, og den daglige driften dreper mulighetene for ordentlig kompetanseutvikling og spesialisering hos de ansatte.  Verst av alt er at bibliotekets brukere, vår livsnerve, lider dramatisk i et slikt fragmentarisk system.

 

Arne har på mystisk måte funnet en plastpenn som han vekselvis ruller mellom fingrene og vekselvis dunker i bordplaten for å understreke argumentene.

      - Jeg har ved naturlig avgang klart å redusere personalet med 28 % i løpet av mine ti år her.  Dette er en viktig strategisk vurdering for å frigjøre midler til medieinnkjøp. Personale koster mye penger, virkelig mye penger, og jeg vil at hver ekstra krone skal gå målrettet til innkjøp av medisinsk faglitteratur, ikke til å vedlikeholde høye personalkostnader.

      En tanke slår ned i ham.

      - Fra min tidligere arbeidsplass i Sverige er jeg vant til at alle ansatte rapporterer antall timer for hver aktivitet de er engasjert i. Ved Universitetsbiblioteket i Oslo mangler man fullstendig et slikt blikk for de økonomiske realiteter. Det betyr at man ikke har kontroll på om aktiviteten er verdt innsatsen målt i kroner, og om man har prioritert riktig.  Rystende. Har man fullstendig glemt at alt koster?

      En av Arnes nærmeste medarbeidere gjennom mange år har på forhånd tipset meg om at han er dypt elsket av sitt personale, men også "litt av en Onkel Skrue", som hun uttrykker det.

      - Jeg har spart Universitetet i Oslo for millioner av kroner gjennom mine innkjøpsavtaler for de fem universitetssykehusene. Disse sykehusene får stort sett lov til å ri på ryggen av vårt medisinske fagbibliotek når vi inngår de store forlagsavtalene, og uten at de selv må betale noe.

      Han virker litt vel fornøyd med seg selv, og jeg bestemmer meg for å sette inn et støt.

      - Hvor vellykket synes du selv at du er som forhandler?, spør jeg litt inkvisitorisk.

      - Forhandlinger er gøy, sier Arne opplagt. Han kaster den gjennomsiktige plastpennen ned på bordplaten med et smell.

      - Jeg har lært teknikken gjennom et langt liv som backpack-turist, og utviklet og raffinert metodene i møte med drevne basarselgere i ulike avkroker av verden, fra Djakarta til Mombasa. Det viktigste utgangspunkt er at man innleder forhandlingene med respekt for motparten. Man må samarbeide om å finne en løsning som begge parter kan leve med. Og det må foreligge en klar vilje til å kjøpe produktet om man blir enige om prisen. Dette er hederskodeksen i enhver forhandling.

      - Se for eksempel på innkjøpsavtalene for elektronisk vitenskapelig materiale som jeg har vært ansvarlig for, fortsetter Arne.

      - Underveis i prutingen må man ha klart for seg at forlaget alltid ønsker å tjene penger på å selge sine elektroniske tidsskrift eller databaser eller hva det nå kan være.  Noen ganger kan ikke forlaget gå så langt ned i pris som man forlanger, men kan i stedet være åpen for å inkludere tidsskriftarkivet eller ekstra e-bøker eller noe annet fristende for samme antall euro. Dette er akkurat slikt som du lærer det på markedet i Katmandu eller andre tilsvarende treningsarenaer hvor du gjerne kan få to ekstra bananer slengt oppi handlebagen, men til samme pris.

      Arne ser strengt på meg, og sier:

      - Det viktigste er å lete etter alternativ, ikke opptre totalt fastlåst, kunne snu seg rundt, ta sjanser, se mulighetene som ligger foran nesen din.

 

Jeg takker for rådene som han generøst deler med meg, og benytter anledningen til å fiske etter noen personopplysninger om Arne.

      - "Jag vet inte helt säkert när jag är född", sier Arne overhumplende. Jeg skvetter litt i stolen, og Arne forklarer at han er født tvilling, og fødselen fant sted rundt midnatt.  Antakelig ble han, som førstemann ut, en borger av denne verden noen minutter før klokken slo tolv. Men hans mor klarte ikke alt dette "trasslet" med å forholde seg til eventuelt to ulike fødselsdager for sine to sønner. Derfor ble familiens offisielle dato satt til 13. juli. 

 

Dagens lys så han i Mjölby, en liten og idyllisk småby, full av hager, ett sted som kanskje kunne vært brukt som bakteppe i en barnebok av Astrid Lindgren.  Byen hadde omtrent 10 000 innbyggere, og befinner seg fortsatt tre mil fra Linköping. Dette er det nærmeste Arne noen gang har kommet bondelandet, og han begynte antakelig allerede da å lengte etter sin nåværende leilighet i svimlende øverste etasje i en av Oslos desidert styggeste blokker på Enerhaugen.

      Arne forteller videre at han er bibliotekar i tredje ledd, og at det igjen var de økonomiske mulighetene i yrket som først vekket hans interesse. "Min mor var bibliotekarie på Mjölby bibliotek", forteller han, "og varken hon eller andre i byn visste att det fanns en lag mot barnarbete." I svært ung alder ble de to tvillingene engasjert i bibliotekets såkalte "Boken-kommer"-tjeneste.  De fikk i oppdrag å frakte bøker til gamle og pleietrengende som ikke var i stand til å komme på biblioteket selv, og hver tur med bøker ble betalt med 1 krone.  Det mamma ikke visste, var at de to gategløgge ungene i tillegg fikk to kroner i tips av de takknemlige eldre låntakerne.  Slikt ble det penger av den gangen, og Arne fikk tidlig forstand på økonomi.

      - Hva er bakgrunnen for at du i så mange år har arbeidet med medisinske og helsefaglige problemstillinger i bibliotek?

      - "Allt berodde på en slump", betror Arne meg. Det ble søkt etter en ny leder for SPRI tidlig på åttitallet for å "modernisera och datorisera" biblioteket. Jeg hadde bibliotekeksamen i tillegg til spesialutdanning i bruk av IT i bibliotek, noe som jeg for øvrig hadde hentet i Norge. Den gangen var Norge faktisk mer avansert enn Sverige i bruk av datateknologi i bibliotekmiljøer...

 

Arne fikk selvsagt lederjobben i SPRI, og lærte mye, spesielt kanskje om kundebehandling.  Han oppdaget at i SPRI ble det lagt betydelig vekt på å fastholde blikket på kunden og kundens behov. "Jag lärde mig att lyssna efter vad kunderna önskade sig, och rätta mig efter deras krav på bibliotekstjänster", forklarer Arne.

      Oppgaven til bibliotektjenesten i SPRI var bl.a. å kjøpe inn og låne ut ulike rapporter rettet mot hele "hälso- och sjukvårdsmiljön". I løpet av ett år håndterte man omtrent i maskintempo 35 000 lånebestillinger fra hele landet.  Vinter som sommer ble hver dag alle innkomne bestillinger effektuert, og rapportene behørig pakket og sendt som a-post innen kl. 16:00 samme dag. Direkte til kunden. Kundene ble så vant til at pakken fra SPRI lå i postkassa dagen etter at de ringte oss dersom det drøyde en ekstra dag. "Detta var verkligen ett postbibliotek", avslutter Arne med et nostalgisk sukk.

      Arne forteller stolt at i ledelsen i SPRI ble biblioteket etter hver sett på som et av institusjonens største aktiva.  Det er med en viss personlig tilfredshet han konkluderer med at det var totalt ansatt 160 i SPRI da han begynte der, og av disse jobbet 6 som bibliotekarer.  Men 18 år senere var de internt ansatte redusert til 100, mens tallet på bibliotekarer hadde økt til hele 16.  Kanskje for godt til å være sant. Dette kunne ikke vare.

      - Hvorfor søkte du jobb som leder ved Bibliotek for medisin og helsefag ved Universitetet i Oslo?

      - "Jag visste att SPRI skulle läggas ner", svarer Arne barskt. "Det är väl det ultimata argument, eller hur?"

      Likevel var det ingen "slump" at Arne skulle havne på Bibliotek for medisin og helsefag.  Han ventet tålmodig på stillingsutlysningen, men mot slutten av nittitallet ble fortsatt slike lederstillinger bare annonsert i hjemlige Aftenposten.  Han mobiliserte sine venner og sitt kontaktnett, og til slutt dukket så lederstillingen opp som en mikroannonse i nevnte avis. "Alla medicinska bibliotekarier i Norden visste att jag skulle söka", forteller Arne, "men på universitetsbiblioteket kom min ansökan som en stor överraskning".

 

Min kvinnelige informant ble spurt om hvilken betydning Arne har hatt for utviklingen av det medisinske fagbiblioteket i disse ti årene.  Svaret kom kontant og varmt.  Ifølge henne har han revolusjonert det medisinske biblioteket ved å kjempe fram den totale overgangen til elektroniske tidsskrift, databaser, e-bøker og annet digitalt.  Biblioteket er ikke lenger til å kjenne igjen i sitt vell av tilbud som alle er tilgjengelige fra nærmeste pc.  Og de ansatte har stor respekt for ham, kanskje først og fremst for hans store generøsitet, og for at han stadig stimulerer dem til kurs og kompetanseheving i møte med den digitale verden.  Ingen fra universitetsbibliotekmiljøet i Oslo drar så ofte på internasjonale konferanser som ansatte under Arne.

      - "Jag kan ge slipp på allt som finns på tryck om det finns ett elektroniskt fullgott alternativ, og det gör det oftast" avgjør Arne.

      På det totalt boktomme kontoret understreker han dette ved å peke mot en vitsetegning som oppsummerer hele hans yrkesmessige credo: "This is a library, if you want a book, go to the bookstore."

      Jeg har kommet fram til den første av Arnes kjepphester, og det er med stor tyngde han utbasunerer: "För forskaren och studenten finns bara den vetenskapliga informationen som kan hämtas från nätet."  For svært mange forskere og studenter vil det være like uaktuelt å hente utskrifter av artikkelkopier eller bøker på biblioteket som i egen rakett å skulle dra til månens bakside for å plukke bibliotekmateriale opp der.  Finnes det ikke elektronisk, så finnes det ikke i det hele tatt, slår han fast med et fast dunk i bordplaten med pennen.  Brukeren forventer å finne alt på nettet.  Derfor må vi være der også, avslutter Arne.  I mitt stille sinn lurer jeg på om min bibliotek-ignorante dame i hvit frakk egentlig kanskje er Arnes mønsterbibliotekbruker.  Jeg stilte bare feil spørsmål.

      - Nå koster jo elektroniske tidsskrift det hvite ut av øya på selv det mest velbeslåtte bibliotek.  Hvordan stiller du deg så til det store og internasjonale kravet om at vitenskapelig forskningsmateriale skal være mest mulig gratis tilgjengelig i form av "Open access"-publisering?

      Her har jeg med vilje ledet Arne fram mot hans andre kjepphest.  "Detta är framtiden", sier Arne med glød.  Han avfeier alle motargumenter med at de skyldes enten manglende kunnskaper eller rett og slett mistolkning av budskapet.  "Open Access" vil gjøre forskning tilgjengelig på en helt annen måte enn før, og det til beste for hele menneskeheten, fortsetter han profetisk. De kommersielle forlagene er i sitt vesen konservative, og de er bundet til forhistoriske forretningsmodeller.  Dessverre ser de ikke mulighetene som ligger innenfor "Open Access". De reagerer med instinktiv uvilje på forandringene som uvegerlig vil komme.  Selvsagt er det heller ikke snakk om å avskaffe forlag innenfor vitenskapelig publisering, men om å bryte grunn for en ny modell. Den nåværende lukkede publiseringsformen har etter min mening spilt fallitt, konkluderer Arne.

      - Og hva synes du foreløpig om bibliotekenes innsats som pådrivere for "Open Access"?

      - Til tider synes jeg at bibliotek aksepterer litt for villig de prisøkningene som forlagene krever.  De tilpasser seg, og strammer litt inn her og der for å få budsjettene til å henge sammen.  Bibliotek må våge mer, og kanskje vil de oppleve at reaksjonen på en tøffere linje overfor forlagene ikke nødvendigvis medfører umulige belastninger i forhold til brukergruppene sine.  Det var jo bemerkelsesverdig få negative reaksjoner da universitetene boikottet forlaget Blackwell de tre første måneder av 2007.  Men som sagt, jeg tror ikke denne revolusjonen starter i bibliotekene i år.

      - På den andre side, reflekterer Arne, ser vi jo også at forlag i større grad begynner å tilpasse seg presset fra "Open Access"-miljøene.  Prisøkningen fra de mest grådige forlagene for noen år tilbake er nå bare på milde 5 til 6 prosent.  Dermed unngår de delvis kritikken, og satser kanskje på å overleve ved å gjøre seg litt mer usynlige i debatten.

 

Men noen ganger blir Arne lei av å kjempe mot forlagenes grådige prispolitikk, og trett av å se hvor ung verden ennå må være siden "Open Access" ennå ikke har erobret alle skanser.  Da drar han på ferie.  Lange ferier, og helst til Indonesia.

      - Hvorfor fascinerer Indonesia deg i så stor grad?

      - Jeg liker landet veldig godt.  Menneskene der er vennlige, nysgjerrige på turister, og svært kontaktsøkende.  I tillegg er det et spennende land hvor hver øy har sin egen særegne kultur.  Det har i tillegg en flott natur med store muligheter for å bedrive tracking i jungelen med egne lokale guider.  Jeg reiser alltid alene, bor veldig enkelt, og overnatter ofte hos landsbyfamilier hvor jeg er henvist til å sove på gulvet.  Om morgenen trekker jeg inn til det varme kjøkkenet, får servert kaffe, og blir gjestfritt inkludert i familiens indre liv.

      - Hva pakker du på disse lange reisene?

      - Jeg bærer alltid med meg en fem, seks tykke, og gjerne litt tunge bøker som det tar lang tid å lese.  Det kan være svært vanskelig å få tak i ordentlig lesestoff underveis i jungelen.  I fjor sommer hadde jeg stor glede av å lese Halvbroren til Lars Saabye Christensen mens jeg bl.a. ventet på ferjeskyss oppover floden.  Et annet spesielt hyggelig minne var da jeg mørbanket i kroppen etter "The Inca Trail" i Peru kunne slappe av i den iskalde hytten min med Harry Potter.

      Arne er en erfaren og robust backpacker, og han blir ikke så veldig lett redd når han streifer rundt i verden.  På direkte spørsmål fra meg forteller han at han bare har opplevd to tilfeller hvor ting ikke har gått helt etter planen.  I det første tilfellet ble han ordentlig skremt av et voldsomt jordskjelv mens han var i Costa Rica.  I det andre tilfellet rutsjet han i en blanding av vann og gjørme ned en bratt skrent mens han bedrev "jungle tracking" i Indonesia.  Da ble guiden skremt.

      - Når jeg blir gammel, vil jeg tilbringe mer tid i Indonesia, sier Arne stille. "Men jag vill alltid bo i Norge. Här hörar jag hemma". Plastpennen hviler i hånden hans.