Når noen sa "Onkel Emil er her", visste vi beskjed.

38-42 Bilde 2.JPGDDR-flagg-dyp.jpg30 år i redaksjonen til det østtyske fagtidsskriftet "Der Bibliothekar". Bok og Bibliotek gjengir her et intervju med redaktør Franz Hannuth.

 

 

38-42 Bilde 2.JPGDDR-flagg-dyp.jpg30 år i redaksjonen til det østtyske fagtidsskriftet "Der Bibliothekar". Bok og Bibliotek gjengir her et intervju med redaktør Franz Hannuth.

 

 

 

 

 

Der Bibliothekar ("Bibliotekaren") ble gitt ut av forlaget Bibliographisches Institut i Leipzig. Bortsett fra den administrative plasseringen, øvet forlaget noen innflytelse på utformingen av tidsskriftet?

 

Hannuth: Man må være klar over at Der Bibliothekar ikke alltid tilhørte Bibliographisches Institut. Fram til 1953 ble fagtidsskriftet gitt ut av forlaget Volk und Wissen i Berlin, og fra 1954 til 1963 av Verlag für Buch und Bibliothekswesen i Leipzig. Fra 1964 var tidsskriftet hos Bibliographisches Institut. Samtidig overtok instituttet publiseringen av bibliotekfaglig litteratur.

     For de offentlige bibliotekene var dette ingen optimal løsning. Biblioteksvesenet ble nå en liten avdeling i Bibliographisches Institut. Forlaget var vant til å oppnå store opplag og inntekter med "Duden", "Kleine Enzyklopädie" og leksika. Derfor hadde det offentlige biblioteksvesenet problemer med å gi ut bestemte typer faglitteratur - for eksempel i et opplag på 7000 rettet mot biblioteksledere som hadde dette som bijobb.

     Ved Verlag für Buch und Bibliothekswesen var kontakten relativt tett. Forlagssjefen besøkte ofte redaksjonen i Berlin, diskuterte viktige initiativer og kontrollerte oss på noe mistroisk vis - liksom under mottoet "ikke gi oss noe politisk trøbbel". Ved Bibliographisches Institut var vi ikke i sentrum for interessen og hadde dermed større frihet. Men så snart noe ikke stemte politisk, kom også her forlagssjefen til Berlin. For eksempel: Da vi portretterte Hans Cibulka, distriktsbibliotekar i Gotha og en anerkjent lyriker i DDR, fikk jeg som ansvarlig for artikkelen ubehageligheter på grunn av en detalj. Hans Cibulka var en av de fordrevne fra Sudetenland. I portrettet sto det at han kom som "flyktning" fra Tsjekkoslovakia til østsonen (den østlige, Sovjet-kontrollerte delen av det okkuperte Tyskland, red.anm). I offisiell DDR-sjargong skulle han vært omtalt som "forflyttet" (jeg forhørte meg deretter hos Cibulka og andre - selvfølgelig kom de som flyktninger).

     Men alt i alt var forlaget ganske rause mot oss, også materielt sett, for det hadde en romslig økonomi. Generelt var det sånn at de "fra oven" bare brydde seg om den overordnede redaksjonelle linjen. Det var alltid stort spillerom mellom ordre og forslag og gjennomføring. På nesten alle nivåer i kultursektoren var det overlatt et ganske stort spillerom for medarbeiderne innenfor en fastlagt ramme. På mange måter hadde det vært lettere hvis man hadde hatt lovfestede målsettinger å forholde seg til. Altså: Det absolutte diktaturet fantes ikke. Av og til kunne man ha ønsket at det eksisterte.

 

Hva var Der Bibliothekars viktigste prosjekt?

 

Hannuth: Vi brakte artikler om bibliotekpolitikk, bibliotekteori- og praksis, om erfaringsutveksling. Først og fremst ville vi være et talerør for forståelse mellom de statlige allmennbibliotekene og fagbevegelsens biblioteker. Men vi var også et informasjonsblad om nye lovreguleringer og informerte om resultater fra konferanser, møter og arbeidsgrupper.

     Et nesten uløselig problem var vår lite enhetlige abonnentmasse. Rundt 7.000 av dem var medarbeidere i små biblioteker der ledelsen arbeidet deltid. Utdanningsnivået - fra husmor til skoledirektør med universitetsgrad - var særlig variabelt. Videre hadde vi abonnenter blant alt fra medarbeidere med grunnleggende bibliotekfaglig kompetanse, via bibliotekarer med fagskole til bibliotekarer med høyskoleutdanning. Vi måtte forsøke å gi noe til alle. Eksempelvis offentliggjorde vi på den ene siden resultater fra sosiologiske undersøkelser, på den andre siden kom vi med forslag, illustrert med eksempler, til hvordan et kommunalt bibliotek skulle fungere.

     Vi produserte temautgaver om noen teoretiske eller historiske emner, rettet mot den interesserte bibliotekar og spesialister. I 1975 utkom det første, svært vellykkede heftet, som raskt ble utsolgt: "Sovjetunionen - lesingens land, bibliotekenes land". Ved siden av oversiktsartikler ble bidrag om leseforskning, om integrasjon mellom bibliotekvitenskap og psykologi så vel som lesersosiologi den gang møtt med stor interesse. Andre temautgaver tok for seg historiske temaer eller "Skjønnlitteratur i statlige allmennbiblioteker".

     Imidlertid må man også påpeke at vi ofte ble konfrontert med mangler i vår typografiske industri. På 1960-tallet offentliggjorde vi bilag med fargefoto av nye biblioteker. Dette måtte innstilles, siden det ikke lenger var noen som kunne putte inn bilagene manuelt. I 1978 kom det bare ut seks utgaver. Utgiver, forlag og redaksjon førte en forbitret kamp for å sikre månedlige utgivelser. Resultatet var utgivelser med redusert sideantall, som ikke lenger ble bundet inn, men bare ble holdt sammen med stifter. I 1989 ble det bestemt å redusere formatet. Papirmangel og enda mer papirmangel, manglende kapasitet i bokbinderier og trykkerier var stadig vekk begrunnelser for innsparinger.

 

Artiklene i Der Bibliothekar var ofte svært saklige, for ikke å si tørre. Man ønsket seg som leser en noe mindre tilknappet stil. Ble dette vurdert?

 

Hannuth: Under møter med lesere ble vi alltid bedt om å få mer humor inn i tidsskriftet. Vi begynte på 1950-tallet med en figur som het "BIB", koblet med små satiriske bidrag. By- og bydelsbiblioteket i Gera hadde gitt ut en bibliografi med til dels umulige annotasjoner. Den drev vi litt gjøn med. Med katastrofale følger. Forfatteren av bibliografien, en mann med doktorgrad, erklærte at han aldri mer skulle arbeide for "Der Bibliothekar". Kolleger i Berlin-Weissensee som hadde gitt ut en "litterær meny" som vi parodierte, var ikke så ømfintlige. Jaja, de berlinerne.

     Så hadde vi en artikkel, "Sondershäuser-ordtak", så å si et satirisk ekstrakt av et videreutdanningskurs med ledende medarbeidere i bibliotekvesenet. Foredragsholderne kom fra kulturdepartementet og fra sentralinstituttet for bibliotekvesenet (ZIB), og de hadde for vane å lage ordtak og ordspill som de deretter moret seg over. Selvfølgelig føyde vi små kommentarer til disse ordtakene. Det slo ned som en bombe. Den første anklagen kom fra sjefredaktør Müller-Muck. Vi hadde utnyttet ferien hans, påsto han. Hvis han hadde vært til stede, hadde dette "makkverket" aldri blitt offentliggjort. Forlaget var ute av seg. Det betraktet artikkelen som "kynisk ringeakt for kulturfunksjonærers fortjenestefulle innsats".

     Senere erfarte vi at et Stasi-kontor hadde forhørt seg om oss og latt følgende bemerkning falle: Hva er nå det for et tidsskrift, som offentliggjør sånt som dette? Det førte naturligvis til at vi aldri mer befattet oss med slike saker...

 

Hvor stort var tidsskriftets opplag? Hvor mange eksemplarer gikk til utlandet? Til Vest-Tyskland?

 

Hannuth: Det er relativt vanskelig å besvare. Det finnes nok ingen nøyaktige tall. Da jeg kom til redaksjonen i 1960, var opplaget ca. 9000 eksemplarer. I de påfølgende årene falt det kontinuerlig. Vi hadde lite med håndteringen av abonnenter å gjøre, og så knapt noen tall over utenlandssalget.

     Til Vest-Tyskland gikk det bare noen få eksemplarer. Fagbiblioteket ved ZIB fikk et større antall eksemplarer til sin byttevirksomhet. Tidsskriftet "Zentralblatt für Bibliothekswesen" hadde riktignok et langt mindre opplag enn oss, men eksporten til Vest-Tyskland var langt større. Alle forbindelser til Vesten gikk gjennom forlaget.

     Heller ikke forbindelsene med de sosialistiske land var enkle. En gang hadde vi besøk av sjefredaktøren for det sovjetiske "Bibliotekaren". På vårt spørsmål om et gratiseksemplar av hans tidsskrift, svarte han: "Ikke be meg om det, jeg kan ikke ta en slik beslutning." Vi fikk det likevel til slutt, uten at det beriket oss noe særlig.

 

Hvordan medvirket leserne i fagtidsskriftet?

 

Hannuth: La oss begynne med det positive. Vi hadde korrespondenter blant de deltidsansatte bibliotekslederne. Til kretsen av korrespondenter telte også ledere for landlige sentralbiblioteker, by- og bydelsbiblioteker. Redaksjonsrådet for de to tidsskriftene, "Der Bibliothekar" og "Zentralblatt für Bibliothekswesen", var derimot mer et representasjons- eller rådgivningsorgan, som vi dro lite nytte av i vårt arbeid. Direktørene for Deutsche Bücherei (nasjonalbiblioteket, red.anm.), statsbiblioteket, universitets- og forskningsbiblioteker var her med sammen med direktøren for ZIB og noen praktikere.

     Leserkonferansene var svært fruktbare. På min første arbeidsdag i 1960 var jeg med på et slikt møte i Neubrandenburg med lesere fra de tre nordlige distriktene, dagens Mecklenburg-Vorpommern. I de 30 årene jeg var aktiv gjennomførte vi kontinuerlig lesermøter fra Rostock til Suhl. For oss var dette viktig for å beholde kontakten med lesernes behov. Vi lærte av disse møtene i hvilket omfang tidsskriftet overhodet ble lest og mottatt. Av og til ble vi også bedt om å ta opp bestemte temaer som vi allerede hadde behandlet i tidligere utgaver. Ja, lesingen og arbeidet med bidrag til fagtidsskriftet var ujevnt utviklet også i DDR.

 

Hvilken rolle spilte de faglige diskusjonene utenfor de sosialistiske landene i redaksjonen? Fulgte f.eks. dere i redaksjonen bestemte diskusjoner i det vesttyske Buch und Bibliothek (BUB)?

 

Hos oss ble det satt bremser på diskusjonen om "det tredelte bibliotek". Først da de første praktiske forsøkene ble satt i gang i Frankfurt/Oder, ble det skrevet om dette i Der Bibliothekar. Buch und Bibliothek kunne ha satt i gang mer diskusjon. Ved ZIB fantes BUB ikke bare i fagbibliotekene, men i alle avdelingene. Også alle by- og bydelsbiblioteker og forskningsbiblioteker i regionene mottok BUB gratis. Hvis en bibliotekar var interessert, kunne han altså som regel når som helst lese BUB. Jeg har grunn til å anta at BUB var bedre representert i DDR enn Der Bibliothekar i Forbundsrepublikken. Redaksjonene hadde en slags "gentleman's agreement"; vi skrev ikke om BUB og de skrev ikke om oss. Kontroverser eksisterte knapt. I første halvdel av 1960-tallet skrev man noe spydig om "perlekjedet" av nye biblioteker rundt Berlin. Det var vel siste gang. Heller ikke via IFLA hadde redaksjonene noe kontakt med hverandre.

     Vi vurderte om vi skulle trykke en svært ironisk artikkel fra BUB om en konferanse i det vesttyske bibliotekforbundet. Jeg husker formuleringen "Presidiet pranget i blomsterutsmykning av flittigliser..." Men vi gjorde det ikke, og det var bare bra.

     Et annet problem var lesernes manglende interesse for å diskutere. Det var for lite diskusjon. Vi oppfordret stadig til det. Med få unntak ble det tross gjentatte provokasjoner nesten aldri diskutert.

 

Hvilken innflytelse og hvilket spillerom hadde sjefredaktørene på tidsskriftets konsept og profil?

 

Hannuth: Sjefredaktørens personlighet spilte i vår lille redaksjon alltid en viktig rolle. Enhver utøvelse av ledelse fordreier som kjent lederens karakter mer eller mindre, allerede gjennom kravet om suksess. Og han tvinges til å produsere dårlig samvittighet hos sine medarbeidere - men det tror jeg gjelder all slags ledelse, uansett hvor den utøves.

     Noe var typisk for DDR: Sjefredaktørene fikk av og til besøk av en representant for Ministeriet for statssikkerhet (Stasi). Vi ga denne mannen tilnavnet "Onkel Emil". Når noen sa "Onkel Emil er her", visste vi beskjed.

 

Der Bibliothekar hadde vekslende konsepter på feltet litteratur og litteraturpropaganda. Hvilke årsaker hadde dette og hvordan ble det begrunnet, særlig med hensyn til bokomtaler?

 

Hannuth: Ved siden av Der Bibliothekar ble tidsskriftet Buchbesprechung utgitt 1952-56. I dette tidsrommet stilte ZIB midler til honorarer til rådighet for å sikre videreføringen av bokomtaler. Det strakk seg over flere år. I mellomtiden var omtalene av skjønnlitteratur og barnelitteratur i kulturtidsskriftene i DDR kommet på et relativt høyt nivå (Sinn und Form, Neue Deutsche Literatur, Sonntag, Beiträge zur Kinder- und Jugendliteratur, m.fl.). Dessuten brakte dagspressen anmeldelser. I årevis ble disse anmeldelsene gjort tilgjengelig i Beiträgen zur Literaturkunde, som ble gitt ut av nasjonalbiblioteket.

     Deretter kom et fornuftig forslag fra vårt redaksjonsråd om at den tradisjonelle bokomtalen skulle droppes og erstattes av den for bibliotekarer vesentlig nyttigere samleomtalen. Fremfor alt kunne man da bedre følge opp de vekslende kulturpolitiske prioriteringene. En gang måtte sakprosaen gis større oppmerksomhet, en annen gang skjønnlitteraturen og deretter nok en gang den samfunnspolitiske litteraturen. Bibliotekaraspektet av bokkritikken sto som regel i anbefalingene fra ZIB om innkjøp (vanskelighetsgrad, egnet for hvilke lesere og hvilke biblioteker osv).

 

Sjefredaktørene for kulturtidsskriftene i DDR ble med jevne mellomrom kalt inn til møter i den ansvarlige avdelingen i kommunistpartiets sentralkomite. Påvirket disse samtalene redaksjonsmedlemmenes arbeid eller var dette bare generelle informasjonsmøter?

 

Hannuth: Vi fikk med oss mye som bakgrunnsinformasjon. Selvfølgelig var vi sammenliknet med andre presseorganer relativt ubetydelige, for eksempel i forhold til Sinn und Form, Neue Deutsche Literatur, Sonntag eller Filmspiegel og musikk- og teatertidsskriftene. Disse tidsskriftene hadde problemer som ble diskutert der. Det var i første linje kunstnerisk-ideologiske problemer knyttet til skapende virksomhet. Bibliotekene var jo ikke institusjoner for å produsere kunst, som møtene først og fremst gjaldt.

     Bare dette om arbeidsstilen der: Under et av møtene ble lederen av avdelingen innkalt til sentralkomiteens sekretær Kurt Hager. Det hjalp ikke å si at hun var i møte med sjefredaktørene i alle kulturtidsskriftene, hun måtte gå umiddelbart. Etter å ha ventet forgjeves i en time ble sjefredaktørene sendt hjem.

 

Forekom det sensur av fagtidsskriftet eller ikke?

 

Hannuth: En sensur av klassisk type var det ikke. Vi måtte ikke levere våre artikler til godkjenning hos noen. Men det fantes selvsensur. Man vurderte om man med bestemte formuleringer eller artikler kunne vekke anstøt et eller annet sted. Jeg ble for eksempel anbefalt å ta opp i forkant en samleomtale av jiddisk litteratur som var utgitt i DDR med den ansvarlige for biblioteker i sentralkomiteen. Han ga meg noen råd. Det var ingen sensur, men der hvor man var i tvil, forsøkte man altså å sikre seg tilslutning fra høyere instanser.

     Mange formelle ting spilte en overdrevent stor rolle. En bibliotekar i et fagforbundsbibliotek skrev på 1950-tallet til Walter Ulbricht og fikk faktisk et svar. Det måtte naturligvis offentliggjøres i Der Bibliothekar med bilde av Ulbricht. Da kranglet dyktige folk i fullt alvor - sjefredaktøren og Lorenz Waligora - om bildet skulle stå på venstre eller høyre side. Det var DDR på 1950-tallet.

 

Et siste spørsmål: Hvor sterkt ble artikler forandret med eller uten forfatterens viten?

 

Hannuth: Stilistisk ble bidragene ofte sterkt bearbeidet. Stilfølelsen var ikke særlig utpreget hos mange forfattere. Men vi brøt aldri bevisst med forfatterens intensjon.

 

- - - -

 

Intervjuet har stått på trykk i boka, "Alltag die öffentlichen Bibliotheken der DDR" (1998).

Oversatt av journalist Olav Anders Øvrebø.

Foto: Odd Letnes