Leselyst i kontrollstaten

35-37 DDR Schwerin_dypetses.JPG

DDR-flagg-dyp.jpg- Vi kan fastslå at unge mennesker vet lite om DDR og "Die Wende" (vendepunktet, revolusjonen i 1989), sier biblioteksjefen i Schwerin, Heidrun Hamann.

 

 

 

 

 

 

Fra bibliotekar i DDR til biblioteksleder i det forente Tyskland: Heidrun Hamann forteller om sine erfaringer med to systemer.

 

Tekst: Odd Letnes, redaktør,  og Olav Anders Øvrebø, journalist

Foto: Odd Letnes

35-37 DDR Schwerin_dypetses.JPG

DDR-flagg-dyp.jpg- Vi kan fastslå at unge mennesker vet lite om DDR og "Die Wende" (vendepunktet, revolusjonen i 1989), sier biblioteksjefen i Schwerin, Heidrun Hamann.

 

 

 

 

 

 

Fra bibliotekar i DDR til biblioteksleder i det forente Tyskland: Heidrun Hamann forteller om sine erfaringer med to systemer.

 

Tekst: Odd Letnes, redaktør,  og Olav Anders Øvrebø, journalist

Foto: Odd Letnes

 

Heidrun Hamann (55) utdannet seg til bibliotekar i DDR og arbeidet ved det kombinerte forsknings- og folkebiblioteket WAB i Schwerin. Siden 1992 har hun ledet biblioteket i byen som nå er delstaten Mecklenburg-Vorpommerns hovedstad. Vi stilte henne noen spørsmål om biblioteker og samfunn i under kommunismen og i dag.

 

Psykiater og bestsellerforfatter Hans-Joachim Maaz har sagt følgende i et intervju med Spiegel Online: "I 1990 begynte en tilpasningsprosess. Øst-tyskere vurderte hvordan de skulle finne seg til rette og hvordan de skulle tilpasse seg de nye forholdene. En gjennomgang av spørsmål som - hvordan påvirket DDR meg? Hvordan handlet jeg? Hva ble det av meg som menneske? Slik ettertanke ble det lite eller ingenting av." Hvordan forstår du denne uttalelsen?

 

Hamann: På dette spørsmålet finnes det intet allmenngyldig svar. Hver og en av oss har sin egen historie. Det fantes de mest forskjellige subjektive erfaringer, også blant bibliotekarene. Når man omtaler DDR står man ofte overfor farer som ufarliggjøring, nostalgi, mangel på differensiering, eller fortrenging. I film eller litteratur blir satire ofte brukt. Dermed blir oppgjøret med DDR-historien trukket langt over mot det komiske. Mangfoldet av reaksjonsmåter er veldig stort.

 

I DDR fantes det ikke demokratisk frihet, ytringsfrihet, frihet til å samles, reisefrihet osv. På hvilken måte påvirket dette arbeidet som bibliotekar?

 

Hamann: Jeg tilhører altså den "innfødte" generasjonen, jeg er født og oppvokst i DDR med alt det måtte medføre av bagasje. Jeg var heldig og fikk jobbe sammen med eldre bibliotekarer som både hjalp og ledet meg på min yrkesmessige vei. Humanistiske tankesett ble dermed indirekte videreformidlet. Ved offisielle arrangementer, utstillinger osv. ble temaene staten ønsket eller beordret fulgt opp, men det var også et visst spillerom for andre temaer. Man måtte bare ta dem opp på en naturlig og diskret måte. Men vi fungerte innenfor en sentralisert struktur hvor instruksjonene og oppgavene kom ovenfra.

 

Hva var de største forskjellene mellom de offentlige bibliotekene i DDR og i BRD?

 

Hamann: Bibliotekene i DDR hadde en helt annen funksjon enn i Vest-Tyskland. Det var for eksempel en overenskomst mellom kultur- og utdanningsdepartementene som forpliktet bibliotekene og skolene til biblioteksundervisning i 2., 5. og 8. klasse.

      Bibliotekenes økonomiske situasjon var også sikrere i DDR. Dette betydde ikke nødvendigvis at alle ønsker og prosjekter kunne realiseres. Til det manglet man håndverkere og materialer. Moderne bokhyller og så banale ting som katalogskuffer var det umulig å oppdrive. Vedlikeholdsarbeid tok årevis og biblioteksutbygginger ble utsatt igjen og igjen.

      En systematisk utvidelse av bokutvalget, om det hadde vært mulig i DDR-sammenheng, kunne heller ikke gjennomføres. Landets økonomiske problemer gjenspeilet seg også i bokproduksjonen. Ofte tok det årevis fra en bok var bestilt til den ankom biblioteket. Bestillingen kunne man gjøre både i den lokale bokhandelen og Leipziger Kommissions- und Großbuchhandel (den sentrale bokgrossisten i DDR, red.anm). De lokale bokhandlerne ville helst slippe å ha bibliotekene som kunder, dette var i alle fall erfaringene vi gjorde i Schwerin. Opplaget til etterspurte bøker var rett og slett ikke stort nok til å dekke alles behov. Som bokhandler var man derfor mer interessert i privatkunder da disse kunne dekke andre av dagliglivets behov som en slags gjenytelse. Den ene tjenesten er den annen verdt. Her hadde ikke bibliotekarene noe å tilby. Etter murens fall endret dette seg totalt og bibliotekene blir nå sett på som gode kunder.

      Selv om bibliotekene var statlig kontrollert, hadde de stor selvstendighet. WAB var en del av byen Schwerin og fikk dermed årlig tildelt gitte økonomi- og personalrammer. Innenfor disse kunne biblioteket bevege seg relativt fritt. For eksempel gjaldt dette ansettelser. Det var ikke bare fagpersonell som ble ansatt av direktøren, det gjaldt også alle andre medarbeidere som vaktmester, sjåfør og renholdere. Biblioteket var ansvarlig for alle deler av virksomheten. Sånn er det ikke lenger. Ansettelser ligger nå hos bymyndighetene og bygningsvedlikehold osv er et kommunalt ansvar.

      Etter murens fall måtte vi tenke nytt. Vi måtte lære oss å definere og forsvare bibliotekets posisjon i kommunen og i offentligheten.

 

Var bibliotekene fullstendig kontrollert av staten (kommunistpartiet SED) eller fantes det en viss frihet? Hva var i såfall betingelsene?

 

Hamann: DDR var uten tvil en kontrollstat. Vi tenkte bare ikke på det hele tiden og følte oss ikke satt under konstant press. Det fantes naturligvis frihet og frie nisjer, som for eksempel i det private rom. På vegne av Schwerin bibliotek kan jeg si at vi hadde en veldig liberal og lojal direktør. Man kan si at han ga oss frie tøyler og beskyttet oss mot angrep utenfra. I mange andre biblioteker så det helt annerledes ut. Byen Schwerin var kanskje "uviktig" og dermed et unntak. Byen var ikke et intellektuelt sentrum og det fantes ikke viktig industri i regionen. Dermed var ikke byen like mye i "Zentralens" fokus. Teateret i Schwerin, for eksempel, var på 80-tallet landskjent for sine kritiske scenestykker.

 

Hva var bibliotekenes viktigste mål, opplysningsfrihet eller formidlingen av SEDs politikk?

 

Hamann: I dag må jeg helt entydig fastslå at også innenfor biblioteksystemet var hovedoppgaven å videreformidle politikken til SED. Selv om vi til daglig ikke var dette særlig bevisst, så var det ikke mulig å sette seg opp mot den statlige linjen, i hvert fall ikke i det offentlige rom.

      Engasjerte bibliotekarer bidro med mye idealisme til økt leselyst og formidling av kunnskap og litteraturtradisjoner, selv under de vanskelige forholdene i DDR. I alminnelighet spilte lesing en stor rolle, større enn i Vest-Tyskland og større enn i dag. Våre bruker- og utlånstall var enormt høye.

 

Hadde du egne erfaringer med Stasi?

 

Hamann: Jeg personlig har ikke hatt noen erfaring med Stasi. Alle som jobbet på biblioteket visste at direktøren og personalsjefen hadde offisiell kontakt med den statlige sikkerhetstjenesten. Slik var det sikkert ved andre biblioteker eller kulturinstitusjoner også. Denne offisielle kontakten betydde ikke nødvendigvis at man var en uformell Stasi-medarbeider. Disse ble uansett ikke avslørt før etter murens fall.

 

Vi er blitt fortalt at bøkene om Pippi Langstrømpe var forbudt i DDR. Nå ville man kalt dette direkte sensur, og sensur går ikke overens med "den bibliotekariske ideologi"?

 

Hamann: I DDR var det mange bøker som ikke ble vist frem eller som var direkte forbudt. Bøkene til Astrid Lindgren kunne man derimot finne i barnebokavdelingen. Pippi Langstrømpe og Emil var også elsket av barna i DDR. Dette gjaldt også for forfattere som Erich Kästner og Otfried Preußler. Problemet var heller at opplagene aldri strakk til. Reservasjonslistene for disse bøkene i datidens biblioteker var alltid veldig lange.

      For å vise hvor åpne man var for verden fantes det i DDR-bibliotekene egne reoler med verdenslitteratur. Naturligvis måtte tema og innhold passe inn i konseptet, men både skandinaviske, amerikanske, spanske og franske forfattere ble utgitt. Det var vanskeligere for vest-tyske forfattere. Utenom Heinrich Böll, Günter Grass og Siegfried Lenz ble bare ytterst få vest-tyske forfattere tilbudt. Sensuren var også veldig streng for DDR-forfattere som ble sett på som systemkritiske. For disse var det ofte kun én mulighet, utreisen til Vest-Tyskland. Jeg husker godt utgivelsen av "Der Wundertäter" del 3 av Erwin Strittmatter, en tvers igjennom systemtro forfatter. Denne del 3 ble trykket, men det første opplaget kom aldri frem til leserne. Hele opplaget gikk til Stasi eller til hæren. I denne utgaven skrev Strittmatter om tabu-emnet sovjetiske soldaters voldtekter av tyske kvinner i tiden etter den 2. verdenskrig. Det finnes mange slike eksempler.

 

Til slutt: Hva ser du som den største fremtidige utfordringen i tysk biblioteksvesen?

 

Hamann: Personlig kunne jeg ønske at den strenge delingen mellom forsknings- og offentlige biblioteker opphørte. Denne strenge delingen mellom kompetanseområder eller fagtankegang hvor det offentlige er her og det vitenskapelige der, bør bort. I dette henseende var DDRs biblioteksvesen lenger framme. Kanskje vil den elektroniske tidsalderen her vise seg å være til nytte. De moderne mulighetene og den økende digitaliseringen bryter ned disse tradisjonelle grensene.

      De offentlige bibliotekene er som regel et kommunalt anliggende og overlever på kommunens nåde. De hører til en kommunes såkalte frivillige oppgaver og blir fort angrepet i økonomisk trange tider. De ligger alltid under sparelupen og må år etter år kjempe for en fornuftig økonomisk ramme. Jeg kunne ønske at man utviklet forsvarlige standarder for bibliotekene. Det finnes en spe begynnelse til dette, flere delstater snakker om egne bibliotekslover og egne utviklingskonsepter for bibliotekene.

      Den nevnte sektortankegangen har også med det faktum å gjøre at offentlige biblioteker i Tyskland ses som et kulturelt anliggende. Dermed blir utdanningsoppdraget, som bibliotekene absolutt ivaretar, gitt for lite oppmerksomhet eller rett og slett ignorert. Også her må man tenke nytt, så vel politikere som bibliotekarene selv. Det moderne kunnskapssamfunnet stiller oss overfor store utfordringer, som det gjelder å kunne håndtere.