Joda, jeg er østtysker

32-34 Gastinger.JPGDDR-flagg-dyp.jpgFinnes det en særegen DDR-bevissthet? Et komplisert spørsmål som vil få ulike svar ut fra hvem du spør. Universitetsbibliotekar Almuth Gastinger ved NTNU i Trondheim sier at bevisstheten kom først etter at muren falt. - Jeg er først og fremst fra Øst-Tyskland og ikke fra Tyskland, sier hun i dag.

 

 

Tekst: Odd Letnes

Foto: Stefan Christ

32-34 Gastinger.JPGDDR-flagg-dyp.jpgFinnes det en særegen DDR-bevissthet? Et komplisert spørsmål som vil få ulike svar ut fra hvem du spør. Universitetsbibliotekar Almuth Gastinger ved NTNU i Trondheim sier at bevisstheten kom først etter at muren falt. - Jeg er først og fremst fra Øst-Tyskland og ikke fra Tyskland, sier hun i dag.

 

 

Tekst: Odd Letnes

Foto: Stefan Christ

 

Bok og Bibliotek: Du er i dag universitetsbibliotekar i Norge. Hvilke erfaringer har du som bibliotekbruker fra oppveksten i DDR?

 

Almuth Gastinger: Jeg har vært en vanlig bibliotekbruker. Som barn lånte jeg bøker på folkebiblioteket, men ikke så veldig ofte. Selv om jeg var en lesehest, trengte jeg ikke å gå på biblioteket siden vi hadde mange bøker hjemme. Mine foreldre eide bl.a. bøker av både Christa Wolf, Stefan Heym, Hermann Hesse, Heinrich Böll, Virginia Woolf, Karl May (to gamle utgaver som var skrevet på gammeltysk) og bøker av andre forfattere, som man ofte ikke fikk kjøpe. Jeg selv samlet bøker fra Jules Verne. Jeg leste russiske klassiske forfattere som Dostojevski, Puschkin, Tolstoi og Gorki, franske som Jean de La Fontaine, Honoré de Balzac, Stendhal, Hugo og Zola, amerikanske som Hemingway, Edgar Allan Poe, Mark Twain og engelske som Shakespeare, George Orwell, Charles Dickens.

     Alt dette leste jeg før jeg begynte på universitetet. Men på skolen leste vi også chilenske Pablo Neruda, "Das Kommunistische Manifest" av Karl Marx og Friedrich Engels, og selvfølgelig tyske klassikere som Goethe, Schiller, Lessing og andre berømte forfattere som Heinrich Heine, Theodor Fontane, Thomas Mann, Bertolt Brecht. Som student i DDR brukte jeg biblioteket jevnlig. Pensumbøker ble ikke kjøpt men lånt på biblioteket. Det samme gjaldt forskningslitteraturen.

 

BoB: Mye av det du nevner er vestlig litteratur. Hvordan fikk din familie tak i disse bøkene, var ikke de forbudt i DDR?

 

Gastinger: Jeg ville nok ikke si at så mange av disse bøkene er typisk vestlig litteratur. De fleste forfatterne er jo klassikere og disse var ikke forbudt. Moren min fortalte meg at de kjøpte alle sine bøker på en lovlig måte. Stefan Heym f. eks. fikk riktignok ikke lov å publisere sine bøker i DDR etter 1965, men tidlig på 1970-tallet ble forbudet opphevet i noen år og da kunne man kjøpe noen av hans bøker. Jeg vet ikke om Hesse, Böll eller Woolf var forbudt, det tror jeg faktisk ikke. Men det var nok veldig vanskelig å få tak i bøker fra disse og mange andre forfattere. Vi var heldige fordi moren min hadde en venn som jobbet i en bokhandel. Han visste hvilke bøker vi var interessert i og vi kunne så kjøpe dem når de fikk dem inn.

 

BoB: Hvilke tanker hadde du om det å være DDR-borger?

 

Gastinger: Jeg tror ikke at jeg som barn eller ungdom hadde spesielle tanker om det å være DDR-borger. Mange hadde nok ønsket å kunne reise hvor de ville og ha et større tilbud av mat, klær, møbler osv. Men min familie var relativt privilegert siden moren min var (og er) lege og hadde pasienter fra alle yrkesgrupper. Det betydde f. eks. at når en matbutikk fikk levert appelsiner eller bananer, så ringte de til moren min og spurte om hun ville ha noe.

     Da jeg begynte på universitetet tenkte jeg nok mer på hva det betyr å bo i DDR, men det var ikke slik at jeg savnet noe spesielt. Dette følte jeg først når jeg ble kjent med studenter fra vestlige land som var på sommerkurs på mitt universitet. Når vi skulle si "ha det" til hverandre gikk det opp for meg at jeg er avhengig av deres besøk om jeg vil se dem igjen. Denne tanken var grusom.

     Var jeg naiv? Det var jeg sikkert, men jeg hadde virkelig hatt et godt liv så langt og var en type som tilpasset seg ganske bra, om ikke helt.

 

32-DSC_8462.JPG

Dette vakttårnet sto midt i dødssonen, et belte av kontrollmekanismer på østsiden av muren, som skulle hindre østtyskerne i å flykte til Vest-Tyskland.

 

BoB: Hadde du en særegen DDR-bevissthet?

 

Gastinger: Jeg tror ikke at jeg hadde den så veldig før muren falt, men jeg fikk den etterpå. Og er ikke det normalt? Jeg vokste opp i DDR og var nesten 25 år da jeg flyttet. Det har selvfølgelig preget meg. Det har mye med identiteten min å gjøre, tror jeg. Og jeg føler meg mer - og sier det også - fra Østtyskland enn fra Tyskland. Tyskland som gjenforenet land har jo bare eksistert i 19 år og 12 av dem har jeg bodd i Norge.

 

BoB: Oppbyggingen av DDR handlet også om opprusting av kulturlivet - alt fra lokale aktiviteter til monumentale satsinger som ny opera i Leipzig. Hvordan opplevde du kulturlivet i DDR?

 

Gastinger: Jeg opplevde kulturlivet som veldig mangfoldig. Mange DDR-borgere brukte de gode og billige tilbudene mye. Siden jeg vokste opp i Fürstenwalde/Spree som som lå bare en time med tog fra Berlin, hadde vi et teaterabonnement på skolen. En gang i måneden dro derfor klassen til Berlin og så et teaterstykke eller en opera/operette. Jeg husker veldig godt at jeg på universitetet noen ganger tenkte at det er for mange tilbud og jeg ikke vet hva jeg skal velge. Tilbudet gjaldt både rocke- og klassiske konserter, danseforestillinger, opplesningskvelder, filmfremføringer, politiske diskusjonskvelder osv. Vi hadde også arbeidsgrupper (hobbygrupper) eller klubber for alt fra sjakk, formasjonsdans, film, litteratur til sport, kor, kammerorkester eller jazz.

 

BoB: Så du "vest-tv"? Hvordan opplevde du i så fall det?

 

Gastinger: Ja, siden jeg vokste opp ikke så langt fra Berlin kunne min familie se "vest-tv" - "Westfernsehen" som vi kalte det. Jeg kan ikke huske at jeg tenkte så veldig mye over det eller syntes at det var noe spesielt. Mer eller mindre alle gjorde det. Det østtyske fjernsynet var jo ofte kjedelig og ensidig, særlig nyhetene. Jeg må innrømme at norsk tv minner meg noen ganger om østtysk tv, særlig når det gjelder nyheter.

 

BoB: Hvordan opplevde du høsten 1989, med Mandagsdemonstrasjoner og økt press på det styrende regimet?

 

Gastinger: Jeg fikk min eldste datter 22. juli det året og var naturlig nok veldig opptatt av henne. Men jeg så mye på tv på denne tiden og diskuterte utviklingen med venner og min familie - jeg bodde hjemme hos foreldrene mine i 3 måneder på denne tida.

     For min familie ble det hele veldig spennende i midten av september når min søster og hennes mann flyktet til Budapest via den "grønne grensen" mellom Tsjekkoslovakia og Ungarn. Hun hadde ikke sagt ett ord til oss og vi ble veldig overrasket da vi oppdaget det, men også bekymret fordi vi ikke visste når vi ville se henne igjen.

     Ellers syntes jeg selvfølgelig at det økte presset var noe veldig positivt. Men til og med etter murens fall trodde jeg at DDR kunne bestå som en egen stat og utvikle seg til et (sosialistisk) demokratisk land. Men det var for sent, både på grunn av økonomien og befolkningen som ville noe annet.

     9. november opplevde jeg i min leilighet i Ilmenau, hvor jeg studerte. Min kjæreste og andre venner ville dra til BRD-grensen som ikke var så langt fra der vi bodde. Jeg bestemte meg for ikke å bli med siden min datter bare var på 3 ½ måneder, for det var en veldig kald natt og situasjonen var fortsatt litt uoversiktlig. Men dagene etter gikk det opp for meg/oss at dette var en av de største dagene i vår historie. Når jeg ser på bilder eller filmer fra disse dagene får jeg fremdeles frysninger og begynner å gråte.

 

BoB: Hva opplevde du som de største endringene i tiden som fulgte etter november 1989?

 

Gastinger: Den største endringen var nok friheten. Livet var ikke mer så forutbestemt og tilrettelagt. Etter den første gleden hadde nok mange problemer med det. Frihet betyr ansvar, og de fleste DDR-borgere var ikke vant til å bestemme alt selv. Mange mistet jobbene sine og hadde dermed ikke råd til å utnytte den nye friheten, særlig reisefriheten, skikkelig.

     Personlig opplevde jeg at hverdagen ikke ble så annerledes, i hvert fall ikke på universitetet. Jeg begynte å ta en doktorgrad sommeren 1990, og jeg vil påstå at måten å forske på var lik, bortsett fra at man hadde tilgang til mer litteratur etter murens fall.