Fra DDR til Norge

26-28 bilde nr 1_brukes lite.JPGDDR-flagg-dyp.jpgAntje Klitkou trodde på de sosialistiske ideene i Øst-Tyskland, og det gikk bra så lenge hun gikk i takt med staten. Men ganske brått fikk den tilsynelatende harmonien et skudd for baugen.

 

Tekst og foto: Odd Letnes, red.

26-28 bilde nr 1_brukes lite.JPGDDR-flagg-dyp.jpgHun trodde på de sosialistiske ideene i Øst-Tyskland, og det gikk bra så lenge hun gikk i takt med staten. Men ganske brått fikk den tilsynelatende harmonien et skudd for baugen.

 

Tekst og foto: Odd Letnes, red.

 

Forsker Antje Klitkou ved NIFU/STEP kan i jubileumsåret for murens fall se tilbake på en dramatisk historie. Som på mange andre av innbyggerne i Deutsche Demokratische Republik (DDR), virket de sosialistiske ideene som en solid motvekt mot de nazistiske ideene som hadde herjet Europa noen år tidligere.

     Antje trodde på en annen samfunnsordning enn den totalitære nasjonalsosialismen, hun trodde på et samfunn der staten skulle gi borgerne like muligheter til å realisere seg selv, hun trodde på et samfunn med et bredt sosialt sikkerhetsnett.

     - Jo, ideene var i utgangspunktet gode. I oppveksten opplevde jeg heller ikke mye av det mange forbinder med DDR, som overvåkning, meningskontroll og andre demokratiske begrensninger, sier Antje.

     Hun var tidlig en flittig bibliotekbruker og har gode bibliotekminner fra den gang, og tenkte ikke over at utvalget var begrenset i forhold til hva man kunne finne i vestlige bibliotek. Hun gjorde det bra på skolen fra første stund, hun bestemte seg tidlig for å ta en akademisk utdanning og valget sto mellom naturvitenskap og filosofi. Hun endte med filosofi, med hovedvekt på filosofihistorie, logikk og erkjennelsesteori

 

Nisjer. - DDR var et land med mange komfortable nisjer, forteller Antje. For eksempel opplevde hun filosofistudiene, hvor hun til slutt var i gang med doktorgrad ved Universitetet i Leipzig, som et slags frirom der hun hadde muligheten til å lese litteratur som gikk i en helt annen retning enn den som ble foreskrevet fra Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED). For eksempel kunne hun gjerne lese teorier om økonomisk liberalisme, noe som ellers var bannlyst i den unge tyske staten.

     - Utdanningssystemet i DDR lå på mange måter langt framme i utvikling. Du fikk faktisk økonomisk støtte til å ta en høyere utdanning. En studenthybel kunne koste 10 DDR-mark i måneden og lærebøkene var svært rimelige.

 

Ut i kulden. Antje trodde på de sosialistiske ideene, og det gikk bra så lenge hun gikk i takt med staten. Men ganske brått fikk den tilsynelatende harmonien et skudd for baugen. Hun hadde blitt samboer med en mann i Øst-Berlin. Han søkte om utreisetillatelse til Vest-Tyskland, og dette ble ikke tatt godt i mot. Det rammet også Antje. Hun fikk yrkesforbud som filosof, kunne ikke avslutte sin doktorgrad og ble til slutt kastet ut av SED.

     - Jeg holdt på å ta en doktorgrad i filosofi. Jeg var, som alle andre DDR-borgere, forpliktet til å være lojal mot arbeiderklassens og partiets grunnsyn. At jeg nå bodde sammen med en mann som hadde søkt om å få reise til Vesten, ble oppfattet som truende.

     Når situasjonen først var blitt så anstrengt som den var, ønsket Antje å ta den store avgjørelsen selv. Hun sa nå at hun ønsket å gå ut av SED, partiet som hun med stor entusiasme hadde meldt seg inn i som 18-åring. Men man meldte seg ikke ut av partiet, enten var man med eller så ble man sparket.

     Det kom derfor til avstemning innenfor partiet, hvor flertallet vendte tommelen ned for Antje. Blant disse var også hennes doktorgradsveileder, som plutselig vendte henne ryggen, noe hun den dag i dag opplever som både bittert og tungt.

 

Ny giv. Nederlaget til tross, Antje var ikke den som trivdes på bar bakke. I 1984 slo hun seg ned i bydelen Treptow sørøst i Berlin i 1984 og bestemte seg for å forsøke å gå opp en ny vei til yrkeslivet, denne gangen i biblioteksektoren. Hun tok ganske enkelt kontakt med det lokale biblioteket og lurte på om det fantes en jobb til henne.

     - Jeg fikk et møte med biblioteksjefen og fortale henne hele historien som den var, om den påbegynte utdanningen i filosofi og ekskluderingen fra partiet.

     Etter å ha lagt alle kortene på bordet, fikk hun så en ny sjanse.

     - Jeg begynte som medarbeider i magasinet, og må nok innrømme at jeg opplevde det som et fall. Men jeg hadde fått en ny start og det ga meg mot.

 

Veien videre. Det bibliotekvesenet hun gikk inn i den gang, var ganske annerledes enn i dag. Det var mange filialer på alle skoler og ellers omkring i bydelene. Det var mange ansatte og et nokså stivt hierarki hvor deg gjaldt å passe sin rolle.

     Etter en tid praksis som bibliotekassistent fikk Antje kursing i katalogisering og bibliotekstatistikk ved en fagskole (Fachschule) som er en blanding av yrkesskole og høgskole.

     Denne tilleggsutdanningen ga i første omgang ikke tittelen bibliotekar, men den gjorde at Antje nå fikk anledning til å jobbe sammen med bibliotekarer. Siden hun hadde en såpass solid og bred kompetanse ble hun etter et års tid forfremmet til "informasjonsbibliotekar" i hovedbiblioteket i Treptow. Her fikk hun blant annet muligheten til å anmelde bøker.

 

Riktige bøker. De referansespørsmålene hun opplevde i sin bibliotekpraksis i DDR, var gjerne ganske annerledes enn det som er vanlig i Norge i dag. De var først og fremst faktaorienterte, for eksempel av typen "hvor mange mennesker bodde det i vår bydel i 1930?". Det var veldig sjelden brukerne stilte spørsmål som krevde politiske eller sosiale overveininger.

     - Det hendte ofte at brukerne ville ha anbefalt bøker eller at de ønsket å lese om et visst tema. Til å svare på slike spørsmål, var det utarbeidet kataloger med bøker som var riktige i forhold til den offisielle politikken, sier Antje og legger til at veldig mange av bøkene nok var gamle og lite oppdaterte.

     - Det ble kastet for lite. Bokhyllene var veldig trange.

 

Dr.grad. Etter hvert fikk hun mulighet til å ta en postgradual utdanning som fagbibliotekar ved Humboldt-universitetet i Berlin. Denne utdanningen gjennomførte hun ved siden av jobben som fagbibliotekar ved Vitenskapsakademiet i Berlin og avsluttet den rett før murens fall i 1989.

     Ved murens fall åpnet det seg nye dører.

     - I 1990 fikk jeg et 3-årig stipend for å få en doktorgrad i biblioteks- og informasjonsvitenskap ved Humboldt. Instituttet ved Vitenskapskademiet, hvor jeg tidligere hadde jobbet, ble lukket og jeg måtte finne meg noe annet å gjøre etter doktorgraden. Det var stillingsstopp for bibliotekarer ved offentlige bibliotek. Det var med andre ord svært vanskelig å finne en jobb som sto i forhold til mine kvalifikasjoner, forteller Antje.

     Så ville skjebnen at hun skulle reise til Norge. - Det var imidlertid ikke jobb som var hovedårsaken til reisen hit - men kjærligheten, sier hun med et smil.

 

Jobb i Norge. I Norge kom Antje seg raskt ut i arbeidslivet. Året før hun flyttet til Oslo hadde hun begynt å studere norsk språk ved universitetet i Berlin og hun videreførte språkopplæringen her i Norge. Parallelt gikk hun på AMO-kurs for arkivlære.

     - Her kom den tidligere bibliotekarutdanningen og arkivarbeidet for min doktorgrad godt med. Til sammen gjorde dette at jeg fikk jobb som hovedbibliotekar ved et forskningsinstitutt. Det var en svært lærerik tid. I dag er jeg forsker ved NIFU STEP.

     Når Antje Klitkou har vært på besøk i Berlin de siste 20 årene, har hun opplevd det som at livet der har stått stille og at folk fortsatt har vært innelåst i konflikter og væremåter som det er vanskelig å komme ut av.

     - Selv om østtyskerne nå står fritt til å reise hvor de vil og å lese og si hva de vil, er den sosiale usikkerheten og de manglende perspektivene for ungdomsgenerasjonen en stor utfordring. Mange får ikke brukt sin utdanning og det skaper frustrasjon og sinne i store deler av samfunnet, sier hun og legger til: - Jeg er svært glad for de mulighetene jeg fikk da jeg flyttet til Norge. Jeg tror ikke at jeg kunne ha oppnådd det samme i Tyskland.