Forfattere mellom barken og veden

38-42 Bilde 1.jpgDDR-flagg-dyp.jpgHøsten 1989 og de neste to årene falt kommunistregime etter kommunistregime. Hele staten DDR - Øst-Tyskland, som nettopp hadde feiret 40-årsjubileet sitt - ble borte. Og midt inne i stormen sto de østtyske forfatterne, mange av dem tidligere idealister som nå var blitt dissidenter.

 

Tekst: Reidar Jensen, journalist

Foto: Odd Letnes 

38-42 Bilde 1.jpgDDR-flagg-dyp.jpgHøsten 1989 og de neste to årene falt kommunistregime etter kommunistregime. Hele staten DDR - Øst-Tyskland, som nettopp hadde feiret 40-årsjubileet sitt - ble borte. Og midt inne i stormen sto de østtyske forfatterne, mange av dem tidligere idealister som nå var blitt dissidenter.

 

Tekst: Reidar Jensen, journalist

Foto: Odd Letnes

 

Mange østtyske forfattere hadde vært aktive i protestbølgen som gikk over DDR før regimet endelig kollapset. Dette hindret ikke at flere av dem, etter den tyske gjenforeningen, ble beskyldt for samarbeid med den beryktede østtyske overvåkningstjenesten, Stasi.

     I en del av tilfellene foreligger det dokumentasjon for et slikt samarbeid, noe som blant andre gjelder den verdensberømte forfatteren Christa Wolf. I andre tilfeller later det til å dreie seg om ren mistenkeliggjøring.

     Stasi, forkortelse for "Ministerium für Staatssicherheit" (Ministeriet for statssikkerhet), var etterretnings- og overvåkningstjeneste i DDR fra 1950 til 1990. Tjenesten hadde orwellske dimensjoner, med anslått 90.000 ansatte og 300.000 rapportører. Da arkivene ble åpnet etter gjenforeningen, ble det funnet opplysninger om 4 millioner østtyskere og 2 millioner vesttyskere - og ingen vet hvor mange som da var slettet.

 

Tysk nulltime. Etter at krigen var over i 1945, lå mye av Tyskland i ruiner. Den vestlige delen var okkupert av vestmaktene, den østlige av Sovjet. Det var denne delen av Tyskland som i 1949 ble til staten DDR - av mange senere omtalt som "Det andre tyske diktaturet", etter nazi-regimet.

     Ikke for ingenting blir perioden i Tyskland kalt "Stunde Null", eller "Nulltimen". Omtrent på samme tid falt også filosofen Theodor Adornos kjente ord om det umulige i å skrive poesi etter Auschwitz. Forfattere og skribenter følte at de befant seg i et kulturelt vakuum, og at det først og fremst var nødvendig å ta et oppgjør med nazismen.

     Langsomt begynte så det litterære livet å blomstre igjen, også i østsonen. Dramatikeren Bertolt Brecht, som hadde tilbrakt en del av krigsårene og de første etterkrigsårene i USA, flyttet i 1949 til Øst-Berlin, der han fikk stor innflytelse ikke bare på tysk teater, men på europeisk teater og litteratur i det hele. Hans måte å lage teater på, gjennom den stiliserte "fremmedgjøringsteknikken", der tilskuerne skulle få klart for seg at de betraktet et teaterstykke og ikke en etterligning av virkeligheten, fikk tilhengere over hele Europa.

 

Sosialistisk realisme. Brecht ble, selv om han ble regnet som en overbevist kommunist, aldri medlem av det statsbærende østtyske enhetspartiet SED, og han beholdt sitt sveitsiske statsborgerskap. Til tross for at han opprinnelig hadde støttet regimet, rykket han ut etter arbeideroppstanden i Øst-Berlin i 1953 og foreslo i en kritisk tekst ("Buckower Elegien") at regimet burde oppløse folket og velge et nytt.

     I likhet med Brecht slo også en rekke andre tyske forfattere som var blitt drevet i eksil av Hitler, seg ned i DDR, i håp om en demokratisk utvikling. Dette gjaldt blant andre Stephan Hermlin og Stefan Heym. Men under et regime som strengt håndhevet doktrinen om "sosialistisk realisme" og krevde positive helter, som kunne tjene som eksempler, var det ikke alltid lett å være forfatter. Etter Stalins død og oppstandene i Berlin i 1953 og Ungarn i 1956 kom imidlertid en viss liberalisering, og Stefan Heyms kjente roman "Fem dager i juni", om Berlin-oppstanden, ble til under denne perioden.

     Heym, som var født i 1913 og døde i 2001, bodde under krigen i USA, der han ble redaktør for den antinazistiske avisen «Deutsches Volksecho». Etter å ha protestert mot Korea-krigen reiste han i 1952 til DDR.

     På 1970-tallet ble Heym, til tross for at han aldri betraktet seg som motstander av regimet, bare som kritiker, overvåket av Stasi. Han hadde da først vært i polemikk med den mektige SED-partisekretæren Walter Ulbricht og senere blitt kritisert av etterfølgeren Erich Honnecker, nettopp på grunn av "Fem dager i juni".

     Heym drøftet i bøkene sine ofte motsetningen mellom makt og sannhet, et tema myndighetene ikke alltid satte pris på. På 1990-tallet ble han ærespresident i den tyske avdelingen av ytringsfrihetsorganisasjonen PEN. Han satt, etter gjenforeningen, også en kortere periode i den tyske Forbundsdagen, innvalgt for det venstresosialistiske partiet PDS, men uten å være partimedlem. Da han, som eldste representant, holdt åpningstalen i Forbundsdagen, nektet representantene for de konservative partiene CDU og CSU å applaudere.

 

Et hull i muren. Den delvise liberaliseringen i de sene 1950- og tidlige 1960-årene - sovjetlederen Nikita Krusjtsjovs tid - førte til at også DDR-litteraturen fikk et mer individuelt preg. Det ble mulig å ytre en viss kritikk, forutsatt at det ikke ble satt spørsmålstegn ved selve systemet. Sentrale navn i denne perioden er Heiner Müller, Erwin Strittmatter og Christa Wolf, samt lyrikerne Günter Kunert, Sarah Kirsch og Wolf Biermann.

     På denne tiden begynte flere av dem å bryte rammene for den sosialistiske realismen, og etter hvert ble det litterære innholdet like viktig som det ideologiske. Men i 1961 kom Berlinmuren, og fra 1965 skjerpet regimet linjen overfor forfatterne.

     Et fremtredende navn i 1970-årene er Heiner Müller, som både i øst og vest ble regnet som den viktigste tyske dramatikeren etter Brecht. Tyske kritikere mener at den revolusjonære avantgarden ender med ham. Den sosialistiske fremtiden var ikke lenger like lys. I skuespillene til Müller feide kalde vinder gjennom utdødde byer, og også politisk var kulden merkbar, til tross for at den nye partisjefen Erich Honnecker i 1971 lovte en kulturpolitikk «uten tabuer» så lenge den bygde på sosialistisk grunn.

     I 1976 oppsto enda en isfront mellom myndigheter og forfattere da Wolf Biermann, under en turné i Vest-Tyskland, ble nektet tilbakereise. I kjølvannet av dette forlot blant andre Sarah Kirsch og Günter Kunert DDR.

     Gunter Künert har arbeidet innen alle litterære genrer, men er mest kjent som lyriker. Han startet, som mange andre DDR-forfattere, med å advare mot nazismen. Fra 1963 og utover ble han imidlertid mer og mer misfornøyd med den østtyske varianten av sosialismen, og ble av regimet beskyldt for "ikke-marxistiske synspunkter". I 1977 ble han ekskludert fra kommunistpartiet, og i 1979 forlot han DDR og bosatte seg i Vesten.

 

Lojal dissident. Også Christa Wolf var kritisk mot DDR-systemet, men sluttet opp om den sosialistiske ideen, og ble derfor av mange omtalt som " lojal dissident".

     De tidlige bøkene hennes skildret ofte hvordan hovedpersonene gjennomgår en utvikling som fører til full oppslutning om det østtyske samfunnssystemet. Hun var imidlertid også opptatt av konflikten mellom individ og samfunn, som i romanen "Nachdenken über Christa T." (1968, norsk overs. 1970). Her fant hun ingen løsning på denne konflikten, og romanen ble derfor sterkt kritisert i Øst-Tyskland.

     Senere gikk hun over til også å bruke fantastiske elementer og historiske bakgrunner. Et sentralt tema i "Kassandra" (1983, norsk overs. 1985) er muligheten for å hindre at menneskeheten ødelegger seg selv i en atomkrig. Her bruker hun Trojanerkrigens kvinnelige seer til å bringe fram advarselen, og til å vise kvinners historiske erfaringer.

     Wolf ble i 1977 ekskludert fra den østtyske forfatterforeningen, etter å ha protestert mot utvisningen av Biermann. Hun fikk likevel utreisetillatelse til litterære arrangementer i Vesten. Det viste seg senere at prisen hun og andre forfattere måtte betale for dette, var et samarbeid med Stasi.

     Dette gjaldt også Monika Maron, som er født i 1941 og hadde en stefar som senere ble østtysk innenriksminister. For å få visum til Vest-Tyskland - og ut fra det Maron selv kaller "en viss eventyrlyst" - samarbeidet hun i en periode fra 1976 med Stasi og rapporterte om samtaler hun hadde med vestlige journalister. Fra 1978 ble hun imidlertid selv en regimekritisk og overvåket skribent, og hun drøfter i romanen "Stille Zeile sechs" (1991) ideologidannelsen og retorikken i DDR. I romanen "Flugasche (Flygeaske)" tar hun opp industriforurensningen i landet og problemene en ung kvinnelig journalist får etter å ha oppdaget denne - og i et essay offentliggjorde hun senere rapportene hun hadde sendt til Stasi, etter at hun i 1988 hadde emigrert til Vest-Tyskland.

 

Alltid i opposisjon. Også Wolf Biermann, som de fleste mener ikke kan beskyldes for ettergivenhet overfor noen som helst, ble trukket med i skittentøyvasken.

     Biermann, sønn av en jødisk verftsarbeider som døde i Auschwitz, overlevde det store bombeangrepet på Hamburg i 1943 ved at moren Emma kastet seg i en kanal med ham og reddet dem begge fra flammene.

     Moren hørte ikke med blant de sentimentale, spesielt ikke når det gjaldt nazister og antatte nazisympatisører.

     - Nå dør de menneskene som vil drepe oss, sa hun til sønnen mens de begge lå i kanalen, der ildstormen fra bombene gjorde vannet nesten kokende.

     Biermann flyttet i 1953, da han var ferdig med gymnaset, til DDR, etter invitasjon fra ingen ringere enn den senere partisjefen Erich Honeckers kone Margot, som han kjente fra barndommen. Her begynte han å skrive dikt og sanger, og ble fort en meget kritisk stemme. Ganske raskt fikk han forbud mot å opptre på teatre. Men dette stoppet ikke Biermann, som i 1968 fikk smuglet inn opptaksutstyr fra vest. Deretter fulgte flere vesttyske plateutgivelser, som ble illegalt distribuert i DDR.

     Utvisningen i 1976 skjedde i forbindelse med en turné i Vest-Tyskland, dit han hadde fått utreisetillatelse. Under en radiosendt konsert kom han med kritikk av DDR og ble fratatt statsborgerskapet.

     Dette førte til at mange DDR-forfatterere mistet alle illusjoner om regimet. I november 1976 offentliggjorde 13 kjente forfattere et åpent brev til partiledelsen der de krevde at utvisningen ble omgjort. Initiativet ble tatt av Stephan Hermlin, som skrev brevet sammen med Stefan Heym. Ytterligere et hundretalls forfattere og kunstnere skrev under, noe som førte til at flere av dem måtte forlate DDR. Også Biermanns stedatter, den senere punkrockartisten Nina Hagen, fikk utreisetillatelse - etter å ha truet med at hun ellers ville bli den nye Wolf Biermann.

     Biermann fortsatte sin karriere som visesanger og lyriker i Vesten. Frittalende og høyttenkende som han alltid hadde vært, gjorde han seg imidlertid kontroversiell også der. I motsetning til det meste av den øvrige tyske venstresiden støttet han i 1999 krigen mot Serbia og senere krigen mot Irak. I 2006 brøt han med forlaget sitt, etter at det hadde utgitt en bok der det ble hevdet at han hadde vært medlem av kommunistpartiet, og først brutt med kommunismen etter DDRs sammenbrudd.

     I 2007 ble han æresborger av Berlin. Utnevnelsen var langt fra noen selvfølge, og Die Linkspartei, etterfølgeren til kommunistpartiet i DDR, motarbeidet den. Men æresborger ble han, tross trenering og protester.

 

Et utydelig landskap. De siste årene før murens fall i 1989 og den tyske gjenforeningen året etter, viser et utydelig østtysk litteraturlandskap der bøkene ofte er preget av resignasjon. Flere forfattere mente likevel, selv etter november 1989, at DDR burde bestå, og at det nå kunne bli mulig å bygge et virkelig sosialistisk samfunn der.

     Christa Wolfs romaner fra denne tiden lar leseren ane denne usikkerheten i landet, og hennes "Was bleibt" (1990) utløste en bitter strid om forfatternes rolle i DDR.

     I denne boken skildrer hun hvordan hun ble overvåket av Stasi, uten å nevne at hun fra 1959 til 1961 selv hadde vært med på overvåkningen. Dette kom først fram i 1993 og utløste intens debatt. Hun ble også kritisert for å være "statspoet" og for å ha unnlatt å kritisere det autoritære og vilkårlige ved regimet. I ettertid er det imidlertid enighet om at hun stadig er en viktig litterær stemme. Det ser heller ikke ut til at opplysningene hun ga Stasi var særlig viktige.

     Også andre DDR-forfattere fikk, etter gjenforeningen av de to tyske statene i 1990, høre at de hadde sviktet som talerør og bare halvhjertet og uten personlig risiko hadde kritisert DDR-regimet. Blant disse var Heiner Müller, som ble beskyldt både for Stasi-samarbeid og for stalinistiske tendenser. Men enda mer sentral var debatten rundt Stephan Hermlin.

     Hermlin, som helt siden 1949 hadde vært en sentral DDR-forfatter og dessuten vært en personlig venn av både Walter Ulbricht og Erich Honecker, ble nå kritisert både for å ha støttet regimets undertrykkelse av oppstanden i 1953 og byggingen av Berlin-muren. Han hadde imidlertid også tatt Wolf Biermann under sine vinger, og han kritiserte den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968. Diskusjonen om Hermlin blir i Tyskland regnet som en av de viktigste litterære debattene etter gjenforeningen, og illustrerer sammen med debatten om Christa Wolf motsetningene DDR-forfatterne måtte leve med.

 

DDR som komikk. Etter gjenforeningen oppsto et eget begrep for den nye litteraturen som da ble skrevet: "Wendeliteratur", vendepunktlitteratur. Temaet er stadig aktuelt: De politiske og økonomiske problemene gjenforeningen medførte er nemlig på ingen måte løst, og motsetningene mellom "ossies" og "wessies" er fortsatt stor.

     Blant de mest kjente av disse nye romanene er Christoph Heins "Willenbrock" (2000), en historie om hvordan mafiametoder fra Øst-Europa blir overført til Vesten etter murens fall, og Thomas Brussigs "Helden wie wir" (1994). Brussig behandler tilstandene i det tidligere DDR ikke som tragedie, men som svart komedie, med betydelige innslag av grotesk komikk.

     I hans framstilling blir Berlinmuren mer latterlig enn truende. Han sier selv at han skriver om DDR ikke slik landet var, men slik det blir husket. Han er ikke alene - flere nyere tyske romaner og filmer tar opp temaet DDR på en tilsvarende måte.

     Mange forfattere er likevel fortsatt opptatt av det virkelige DDR, og av de 45 årene med nesten total tysk adskillelse. Samtidig spøker den nazistiske fortiden. Det kommer stadig nye oppgjør med nazitiden, som i Marcel Beyers "Flughunde", der propagandaminister Joseph Goebbels og hans kones drap på sine egne barn blir gjenfortalt.

     Sannsynligvis blir tyske forfattere, i likhet med en rekke forfattere i andre deler av Europa, aldri ferdige med dette oppgjøret. De minner oss samtidig om at vi ikke bør glemme verken nazitiden eller perioden da Berlinmuren delte Europa. Dette er sentrale hendelser både i tysk og europeisk historie, og mange brikker er ennå ikke er falt på plass, selv nesten 65 år etter krigsavslutningen og 20 år etter Muren.