Jeg spiller, derfor er jeg…

38 Dataspill.jpgDataspill er ikke bare lek og moro, dataspill er ett av vår tids viktigste medium. For å kunne agere i samfunnet i dag må man beherske ulike typer dataspill.

 

Av Ine Marit Torsvik Bertelsen, leder litteraturpolitisk utvalg, Norsk bibliotekforening

38 Dataspill.jpgDataspill er ikke bare lek og moro, dataspill er ett av vår tids viktigste medium. For å kunne agere i samfunnet i dag må man beherske ulike typer dataspill.

 

Av Ine Marit Torsvik Bertelsen, leder litteraturpolitisk utvalg, Norsk bibliotekforening

 

Det digitale kunnskapskillet som deler befolkningen, vil i tiden fremover krystallisere seg ytterligere ved at de som ikke behersker dataspill og forstår den virtuelle verden ikke lenger ville kunne forstå samfunnsutviklingen. Det er få bibliotek som er i forkant av denne utviklingen og tar dataspill på alvor. Dette er ikke biblioteksektoren tjent med.

     Litteraturpolitisk utvalg i Norsk bibliotekforening ønsker aktiv å påvirke de politiske prosessene rundt den nasjonale dataspillpolitikken og har derfor det siste året lobbyert for at bibliotek skal være en naturlig arena for dataspill og spillere.

 

Dataspill for hvem? Jeg er en kvinne midt i 30 årene og en aktiv gamer. Ifølge Aftenposten representerer jeg gjennomsnittsspilleren i Norge i dag. Mytene som er knyttet til å spille dataspill - vold, avhengighet, ensomhet og så videre - er bygget på ren uvitenhet, vil jeg påstå. Man vil alltid finne unntakene, men det viktigste er faktisk å beherske mediet uavhengig av all skrekkpropaganda.

     Dataspill er blitt en del av det moderne arbeidslivet og kjente firmaer som IBM henter nå lederemner som har ledererfaring fra nettspill som World of Warcraft, fordi det å være leder der (i spill) på mange måter er mer krevende enn i næringslivet, sier Espen Braathe i IBM Norge. Grunnen til dette er at dataspill ofte handler om manipulering av regler og strategisk utnyttelse av disse. Ved å spille opparbeider man seg en unik kompetanse som man har behov for i dagens samfunn og man opparbeider seg ikke minst en solid internasjonal erfaring.

     Hva skjer med deltakere i arbeidslivet som ikke har denne tankegangen, som ikke kan relatere seg til denne utviklingen?

     Det er her bibliotekene bør komme inn, være et alternativ hvor man kan få råd og veiledning i spillverden slik at de som ønsker det kan beherske ulike spill.

 

Åpen Giske. 4 desember 2008 uttrykte kulturministeren Trond Giske i Stortinget "at man nå åpner for å gjøre dataspill til et element i undervisningen gjennom den kulturelle skolesekken (DKS)". I høringsrunden til meldingen kom Norsk bibliotekforening som eneste instans med innspill om den kulturelle skolesekken, vel viten om at mange bibliotek er involvert i lokale DKS-prosjekter. Vi var stolte, litteraturpolitisk utvalg hadde fått vår første merknad, men vi var også overrasket over at vår ytring faktisk ga resultater. Reaksjonene fra spillmiljøene var at dataspill gjennom denne meldingen fikk et løft og det ble legitimt å snakke om dataspill som en kunstart.

     17. april var en merkedag, bibliotekmeldingen forelå. Vi leste den, men kunne ikke se et eneste ord om dataspill. Norsk Bibliotekforenings spesialgruppe for IKT lagte en høringsuttalelse forut for stortingsbehandlingen av meldingen. Frem til innstillingen forelå opplevde vi et politisk spill, kampen om merknader begynte og det føltes som en seier da kulturkomiteen konkluderte med at: "kunnskap om dataspill må inngå som en del av den nødvendige kompetansehevingen i biblioteksektoren, slik at norske folkebibliotek blir i stand til å arrangere kulturaktiviteter rundt dataspill".

     Vi ser på dette som en revolusjon. Alle bibliotek må ha dataspill, og de må ha kompetanse på spill, uttrykte jeg i ettertid på kulturnytt i Nrk.

 

Game over? Dataspill handler som sagt om manipulering av regler og strategisk utnyttelse av disse. Hva skjer når vi blir mange som utfordrer det etablerte spillmønsteret? Tilfører nye og overraskende elementer i dataverden, og ikke minst er det mulig?

     Uten tvil, dataspill og den virtuelle verden kommer til å endre seg til noe vi kanskje ikke lenger har kontroll over. Det store spørsmålet blir da "hvem kontrollerer hvem?" En ting er sikkert, denne utviklingen vil jeg være en del av og ha muligheten til å påvirke. Veien videre blir viktig også for biblioteksektoren. Vi ser i dag konturen av at dataspill sakte men sikkert kommer til å ta større del av det samfunnet vi lever i. Dette er en utvikling vi selv har skapt, og kanskje det hele begynte det med noen merknader i noen stortingsmeldinger?