Digitaliseringen øker bibliotekbruken

Et bibliotek er en institusjon som initierer og organiserer sosiale prosesser - først og fremst sosiale prosesser knyttet til læring og kulturformidling.

 

Av professor Ragnar Audunson, JBI, Høgskolen i Oslo

 

Et bibliotek er en institusjon som initierer og organiserer sosiale prosesser - først og fremst sosiale prosesser knyttet til læring og kulturformidling.

 

Av professor Ragnar Audunson, JBI, Høgskolen i Oslo

 

Hvert nytt trinn i utviklingen av digital teknologi har ført til spådommer om krise og snarlig død for bibliotekene. Sist ute var Trond Andreassen fra Norsk faglitterær forfatterforening og Mads Liland fra forvaltningsorganisasjonen LINO. De skriver innsiktsløst om temaet i en kronikk i Aftenposten 29. april. - Hva skal vi med folkebiblioteket når mer og mer av litteraturen digitaliseres og brukerne kan laste ned de bøkene de har lyst til å lese direkte på sin datamaskin hjemme i stua, spurte Andreassen og Liland i den kronikken.

     La oss starte med se på hvordan den norske befolkningens bruk av og forhold til bibliotek faktisk har utviklet seg gjennom de ulike fasene av datateknologiens utvikling:

     1978: Bibliotekautomatiseringen er i sin spede begynnelse. Men bibliotekarene er åpenbart langt mer oppmerksomme enn andre profesjoner på den digitale utviklingen som er under oppseiling. Forsknings- og utdanningsprogrammet Norsk dokumentdata som ble opprettet nettopp for å arbeide med bibliotekautomatisering, kan i 1978 markere sitt fem-årsjubileum. BIBSYS har seks års fødselsdag. MARC-formatet er forlengst utviklet. Statens bibliotekskole har gått til anskaffelse av en mikromaskin og begynt å undervise i EDB

     F.W. Lancaster publiserer sin velkjente og innflytelsesrike bok om papirløse informasjonssystemer dette året. Norsk Data har startet sin marsj fram mot internasjonal suksess. Dette året har selskapet i underkant av 400 ansatte.

     Statistisk sentralbyrå gjennomfører i 1978 den første undersøkelsen om bruk av folkebibliotek på oppdrag av Statens bibliotektilsyn. 25 prosent av befolkningen oppga å ha brukt folkebiblioteket minst en gang siste år. Fra og med dette året ble slike brukerundersøkelser gjentatt med omlag 10-års mellomrom.

     1988: Digitaliseringen har eksplodert. PC-ene har gått sin seiersgang og erstattet minimaskinene og stormaskinene. Automatisering er på full fart inn i alle typer bibliotek. Landets største folkebibliotek Deichman, har nylig startet opp sitt automatiseringsprosjekt. På bibliotekskolen er mikromaskinen med fire terminaler fra tidlig 1980-tall erstattet med et stort datarom der 30-40 studenter kan jobbe samtidig. Alle lærerne har kastet skrivemaskinene ut av kontoret og fått PC i stedet. Kommunikasjon skjer i økende grad pr. E-post.

     Norsk Data har mer enn ti ganger så mange ansatte som ti år tidligere - omlag 4200. Men dette norske dataeventyret er i ferd med å bli utkonkurrert av PC-revolusjonen. Nedturen har startet.

     Statistisk Sentralbyrå gjennomfører sin andre brukerundersøkelse for Statens bibliotektilsyn. Andelen i befolkningen som oppgir at de har brukt folkebiblioteket minst en gang siste år, har eksplodert. I 1988 var 45 prosent bibliotekbrukere etter denne definisjonen. Det innebærer en økning på 20 prosentpoeng på ti år.

     1998: Den viktigste utviklingen fra 1988 er naturligvis framveksten av Internettet. Det er nå blitt en del av menneskenes hverdag. Er du ikke på nett, er du ikke med. Automatisering av husholdningsrutinene i norske bibliotek er langt på vei sluttført. Når er det Internettilgang som gjelder. Antallet bibliotek som knyttes til nettet eksploderer. Ved utgangen av 1995 hadde f.eks.. bare 35 folkebibliotek slik tilknytning. Ett år seinere - ved utgangen av 1996 - var 140 folkebibliotek knyttet opp mot Verdensveven. I følge LIBECON-rapporten var det i 1998 292 publikumsterminaler med internettilgang i norske folkebibliotek - et tall som økte til 1392 i 2001.

     Norsk Data som litt mer enn 10 år tidligere pustet Norsk Hydro i nakken på børsen (Statoil var ikke børsnotert enda), finnes ikke lenger.

     I 1998 gjorde Statistisk Sentralbyrå sin tredje brukerundersøkelse for Statens bibliotektilsyn. Brukerandelen i befolkningen hadde økt med enda noen prosentpoeng - fra 45 til 47. Andelen som svarer at de aldri har brukt biblioteket er redusert fra 14 prosent i 1988 til 6 prosent i 1998.

     2006: Nå er det sosiale teknologier alle snakker om: Web 2.0, bibliotek 2.0, folksonomier og lignende termer preger diskusjonene på bibliotekfeltet. Er du ikke sosial og digital, er du ikke med.

     Statistisk Sentralbyrå gjennomfører sin fjerde brukerundersøkelse, denne gangen med ABM-utvikling som oppdragsgiver. Brukerandelen er påfallende stabil sammenlignet med 1998: 48 prosent i 2006 mot 47 i 1998. En tredjedel oppgir at de har vært på biblioteket i løpet av de siste tre månedene

 

Bibliotekets funksjon

Utviklingen har altså gått i motsatt retning av hva profetene har spådd. Hvis det er krise, har vi å gjøre med en krise på høyt nivå. For hver ny omdreining på informasjonsteknologiens skrue har ikke ledet til mindre men til mer bruk av bibliotekene. Nettopp i det tiåret da digital teknologi slo igjennom som massefenomen - da PCen fant veien til de fleste norske hjem og oppkobling mot Internettet ble vanlig - eksploderte samtidig bruken av bibliotek? Hvordan kan det forklares?

     De nordiske bibliotek- og informasjonsfaglige høgskolene er nå i ferd med å utvikle et felles program for forskning på det vi kan kalle den nordiske folkebiblioteksmodellen. I forslaget til forskningsprogram står naturligvis digitaliseringen sentralt. Der formuleres blant annet dette spørsmålet: "Can there be a library without books and bits? To answer this question we must look into the function of the library in the past and now".

     Så la oss gjør det. Hva er bibliotekets grunnleggende funksjon tidligere, nå og hva vil være funksjonen i framtida - om det er noen funksjon igjen?

     Jeg tror vi kan beskrive bibliotekets grunnleggende funksjon slik: Et bibliotek er en institusjon som med utgangspunkt i samlinger av dokumenter - digitale eller fysiske - initierer og organiserer sosiale prosesser, først og fremst sosiale prosesser knyttet til læring og kulturformidling.

     Les den setningen om igjen - den er den viktigste som står i dette nummeret av Bok og Bibliotek: Biblioteket er en institusjon som med utgangspunkt i fysiske og digitale dokumentsamlinger organiserer sosiale prosesser. Den rommer en forståelse av hva bibliotek er og fanger kjernen av hva bibliotek alltid har gjort, samtidig som det peker framover mot en oppgave som blir viktigere og viktigere i det digitale samfunnet: å sørge for at kommersialisering og individualisering ikke bryter i stykker sosiale arenaer. Den gir en forståelse av bibliotek som knytter institusjonen til kultur og litteratur samtidig som det frigjør fra binding til bøker - til "books and bits" - og til utlån.

     Dette peker på en grunnfunksjon som binder sammen alle typer bibliotek og alle bibliotekarer. Skal vi beskrive hva som er felles for en bibliotekar på et universitet som arbeider blant doktorgradsstudenter i kjernefysikk og en folkebibliotekar som arbeider blant språk- og lesesvake innvandrerkvinner fra Nord-Afrika i en drabantby i Oslo, er det nettopp dette: Begge forsøker å initiere læringsprosesser med utgangspunkt i samlinger av dokumenter. Dette var bibliotekenes funksjon da Hakon Nyhus etablerte det moderne norske folkebibliotekvesenet - dette er bibliotekenes rolle nå og dette vil være bibliotekenes rolle framover.

 

Sosiale prosesser

Vi snakker om prosesser og funksjoner som er fundamentalt sosiale. De blir ikke borte selv om dokumenter og tekster digitaliseres. Når Andreassen og Liland i sin kronikk i Aftenposten tror at når alle i sin egen stue får tigang til viktig stoff fra landets kunnskapsbase, Nasjonalbiblioteket, ja så trenger de ikke umake seg med å oppsøke sitt lokale folkebibliotek, tar de naturligvis feil. Grunnleggende feil. Vi trenger fremdeles bibliotekene som lokale arenaer der de sosiale prosessene som læring og kulturell kommunikasjon forutsetter, kan spille seg ut.

     Vi trenger bibliotekene mer enn før, fordi digitaliseringen kan lede oss i to retninger: enten mot kommersialisering og individualisering der alle livets dimensjoner blir produkter på Internettets globaliserte markedsplass - eller mot mer samfunn. Bibliotekene skal, ved å være arenaer som initierer sosiale prosesser med utgangspunkt i samlinger av informasjon, bidra til at den sosiale utviklingsretningen vinner. Vi trenger fremdeles bibliotekarenes kompetanse. Når tilbudet og valgmulighetene øker eksponentielt, øker behovet for formidling og veiledning. Vi er ikke født informasjonskompetente.

     La oss bruke et annet sosialt felt som parallell: Det siste tiåret har treningssentra poppet opp som paddehatter. Det kan ikke være tvil om at de representerer en bransje i vekst. Folk betaler villig vekk opp mot 1000 kroner måneden for å ta sine armbøyninger og knebøyninger i et treningsstudio. Det de gjør der, kunne de ha gjort helt gratis hjemme. Hvordan kan vi forklare det? Hva er grunnen til at mennesker betaler tusenvis av kroner for å gjøre noe som man akkurat like gjerne kunne gjort gratis? Naturligvis fordi vi er sosiale individer. En aktivitet blir meningsfull og gir utbytte når den skjer i en sosial kontekst. Og så vil vi gjerne ha tilgang til den fagkompetansen som for eksempel en personlig trener kan tilby.

     Nå er det naturligvis fullt mulig at vi kan trene digitalt og sosialt. Vi kan godt tenke oss SATS 2.0. der vi ved hjelp av sosiale teknologier kommuniserer med andre mosjonister og personlig trener via Internettet. Kanskje kan vi da til og med få tilgang til ressursene på landets fremste kompetansesentra for den slags aktiviteter - Olympiatoppen, den fysiske fostringens Nasjonalbibliotek Er det sannsynlig at det vil erstatte de fysiske møteplassene? Naturligvis er det ikke det. Vi trenger lokale arenaer der vi kan utfolde oss i fysisk aktivitet sammen med andre. Akkurat på samme måte trenger vi det lokale biblioteket for å utfolde oss som kulturelle og lærende mennesker sammen med andre.

     Samtidig er det slik at treningsstudioenes eksplosive vekst er knyttet til grunnleggende sosiale endringsprosesser. Dype trender knyttet til globalisering og urbanisering har brakt oss ut av de dype skogene og inn i trendy treningssentra. Men trauste norske idrettslag så ikke dette. De ble stående igjen på sidelinja. Resultatet er at aktiviteter som tidligere foregikk på demokratiske arenaer preget av frivillighet, fellesskap og samhandling nå er blitt varer og omsettes på et marked. Vi tøyer og strekker side om side under ledelse av en børsnotert personlig trener. Så går vi hver til vårt. Kropp og helse er blitt vare. Markedet har overtatt. Vi står i fare for å miste en demokratisk arena som har vært viktig i mange lokalsamfunn. Det er negativt.

     De samme dype trendene preger den situasjonen bibliotekene står i. Også bibliotekene kan bli stående igjen på sidelinja. Tallene vi refererte innledningsvis, peker i retning av at de så langt ikke har gjort det. De tyder på at bibliotekene så langt har klart å møte endringene og forbli relevante. Dermed har de et godt utgangspunkt for å løse det som er hovedoppgaven deres i det digitale samfunnet: organisere sosiale prosesser med utgangspunkt i digitale og fysiske samlinger av litteratur og gjennom det bidra til å forhindre at kultur og kunnskapsfeltet kommersialiseres på et globalisert og individualisert Internettmarked - med de katastrofale konsekvensene det vil ha for demokratiet.