Dagsorden 2014

Dagens bibliotekverden bygger på begreper og forståelser fra forrige århundre. I 2014 vil de nye designprinsippene være på plass.

 

Av Tord Høivik, førsteamanuensis, JBI, Høgskolen i Oslo

Dagens bibliotekverden bygger på begreper og forståelser fra forrige århundre. I 2014 vil de nye designprinsippene være på plass.

 

Av Tord Høivik, førsteamanuensis, JBI, Høgskolen i Oslo

 

Biblioteknorge har lenge vært politisk fragmentert. Samlingen av Statens bibliotektilsyn og Riksbibliotektjenesten under ABM-utviklings store paraply fungerte ikke samlende. Det var heller ikke å forvente - når museumssektoren ble tvangsgiftet med bibliotekene, når de viktigste fagbibliotekene må følge universitetenes og høgskolenes strategier, og når de tyngste statlige institusjonene - Nasjonalbiblioteket, Riksarkivet og universitetsmuseene - hevet seg høyt over prosessen.

         ABM-reformen var et administrativt påfunn uten faglig bakkekontakt. Men gjort er gjort og spist er spist. Det vi kan håpe på, er at partiene, politikerne og deres departementale rådgivere lager bedre analyser neste gang. I 2014 bør vi begynne å utrede Biblioteknorge 2030.

         I vår venter vi på departementene. Det tenkes sikkert hardt, men intet siver ut. De lukkede arbeidsformene fra forrige århundre henger igjen. Faglig debatt underveis er bare til bry. Et godt råd: bruk Danmark og Storbritannia som modeller. Der jobbes det konkret, bevisst og langsiktig for å integrere bibliotekene i de nasjonale kunnskapsstrategier.

         Nasjonalbiblioteket kjører sitt eget løp. Her skal det digitaliseres! I 2014 - er planen - vil kanskje halvparten av samlingene foreligge i digital form. En liten gruppe forskere vil glede seg. Folk flest vil overse det hele. Siden Nasjonalbiblioteket er like lukket som departementene, er det vanskelig å vurdere hva NB tenker om brukere og bruksmåter. Men det lille jeg har sett av strategidokumenter tyder på at interne overveielser og samlingsinteresser fortsetter å dominere.

         Rett skal være rett: Nasjonalbiblioteket tenker både stort og strategisk. Det jeg savner er viljen til å tenke i fellesskap. NB har også et tett samarbeid med sine europeiske kolleger. Men hele dette miljøet er preget av en  "skattkammerholdning" som tonull-generasjonen møter med et gjesp. Hvordan ivaretas våre konkrete behov i 2014? Hvor levedyktig er det europeiske alternativet til Google? Hvor blir det av den faglige trafikkanalysen av Europeana?

         I den nye tekstøkonomien er det ikke leverandørene, men brukerne som bestemmer spillets regler. Alle nasjonalbibliotek opplever et voksende press fra nye tjenester og nye brukere. Tilpassingen går raskere i Canada og Australia enn i det tradisjonstunge Europa.  Men jeg regner utfallet som gitt. De ytre kreftene - det vanlige mennesker velger å gjøre i sine daglige liv - er sterkere enn alle lokale interesser og tradisjoner.

 

Solveig og Nora

Historiske overganger er både spennende og smertefulle. Dype tekniske endringer omkalfatrer språket, begrepene og samtaleformene. Det som var gyldig mister sin gyldighet. Autoritetene forvitrer. Bibliotekreform 2014 tok noen vaklende skritt i riktig retning. Men analysen ble for innadvendt. Digitaliseringen av samfunnet er en teknologisk revolusjon - ikke et IKT-selskap.

         Bibliotekene har kontakt med endringskreftene. Fagbibliotekene er forskernes støttespillere. Folke- og skolebibliotekene er kunnskapsformidlere - og kan være endringsaktører hvis de vil. Men velferdsstaten har dempet bibliotekarenes aktivisme. Museene og arkivene har begynt å utfordre det velmenende borgerskap. Bibliotekene foretrekker den trygge kulturformidlingen.

         De indre spenningene, bruddlinjene og det radikalt nye ufarliggjøres. Bibliotekarene har tilpasset seg, men sjelden gått i forkant. Miljøet er - som det heter i organisasjonsspråket - reaktivt heller enn proaktivt: Solveig heller enn utbryter-Nora.

 

Arbeidslivet

Bibliotekene i det private arbeidsliv er få og små. Her er det bibliotekarene - ikke bibliotekene - som har mulighet for å vokse seg store og fete i framtida. Hvis de altså kommer seg over brua som går fra offentlighetens trygge til næringslivets utrygge verden ... I Danmark går svært mange bibliotekarer ut i privat sektor. I Norge skjer det foreløpig sjelden. Det norske bibliotekmiljøet har et dypt tvetydig forhold til markedet. Det er selvsagt bruk for kunnskapsorganisering overalt. Men penger og profitt er suspekt. Profesjonen vil være universell og offisiell på samme tid. Hva situasjonen kommer til å være i 2014, er det umulig å vite. De sentrale aktørene vakler og vet ikke hva de vil satse på: pur offentlighet eller mye marked?

 

Læringsmiljøet

Bibliotekene i skoleverket og høyere utdanning er det lettere å bedømme.. Kunnskapsøkonomien forutsetter kontinuerlig produksjon av ny kunnskap - og vedlikehold av den etablerte kunnskapskapitalen. Skoler, høyskoler og universiteter koples tettere til produksjonen. Utdanningen inngår i produksjonsapparatet. Utdanningsbibliotekene må tilpasse sin virksomhet til studentenes behov for fleksible læringsarenaer. Omformingen av skole- og fagbibliotek til læringssentre er i full gang.

         Siden læringsformene forandrer seg, må bibliotekene tilpasse seg. Om vi kaller dem bibliotek eller noe annet spiller ingen praktisk rolle. Læringssenterets logikk betyr å gi rom, verktøy og faglig støtte til læringsvirksomhet. Siden lærerne er skeptiske, kan bibliotekene til og med hjelpe dem på vei. I årene som kommer vil de beste læringsbibliotekene være steder for pedagogisk utprøving og digital innovasjon.

 

Fritid og lokalsamfunn

Fagbibliotekene styres av sine moderinstitusjoner. Folkebibliotekenes framtid er langt mer åpen. De har et bredere mandat og et representerer en langt mer frittstående virksomhet. Framtidas folkebibliotek, tenker jeg, vil opptre i tre skikkelser: som fysisk sted, som virtuelt nettsted og som frittsvevende tjeneste. Digitaliseringen fører til at bibliotekarene må satse på alle tre arenaer. Bibliotekrommet må tilpasses nettets nomader - som alltid er online. Nettstedene krever faglig forankring i informasjonsarkitektur og økonomisk forankring i trafikkmålinger. I dag vet vi knapt hvilke nettressurser som blir brukt. De distribuerte tjenestene forutsetter at vi åpner våre databaser mot nettet og lar brukerne kombinere bibliotekdata med andre typer data slik de selv finner for godt.

         Steds- og innholdsdebatten har kommet lengst. Alle oppegående folkebibliotek ser at de må tenke nytt i forhold til brukerne. I 2014 vil de nye designprinsippene være på plass. Stedet må åpenbart snus på hodet. De tradisjonelle tjenestene - utlån, referanse, stille lesing - sklir ned langs en synkende kurve. I femten år har etterspørselen etter nye medier kompensert for det fallende bokutlånet. Nå begynner også samlede utlånet å falle. Hele Europa ser ut til å oppleve det samme. Det brukerne fortsatt vil ha, er et rikt og mangfoldig kultur- og kunnskapssenter uten kjøpepress og strenge trafikkregler.  Det betyr ikke en nedvurdering av bøker og lesing, men en utvidelse av bibliotekets rolle. Den tradisjonelle identifikasjonen av bok og bibliotek forsvinner. Det nye biblioteket inkluderer kaffe, mobiltelefoner, sitteputer, alle medier og alle typer mediebasert virksomhet.

 

Et nytt og merkelig medium

Mange betrakter fortsatt nettet som et speilbilde av den fysiske verden. Alle organisasjoner med respekt for selv oppretter egne nettsteder. Hvis topplederne får bestemme, likner nettsiden på organisasjonskartet. De første bilene så ut som hestedrosjer, og de første filmene etterlignet teaterstykker. De færreste ledere forstår mediets egenart - hvor skulle de lært det? Deres smukke portretter troner øverst på hjemmesidene og ønsker velkommen, velkommen til gårds!

         Innen 2014 er begrepskartene fra nittenhundretallet erstattet av en tjenesteorientert arkitektur. De store portalene, som Kulturnett, Skolenettet, Detektor og norge.no, tar tankegangen fra forrige århundre et skritt videre. De ser for seg at brukerne vandrer fra leverandør til leverandør - slik de gjør det i den harde materielle virkelighet. Da er det fristende å lage et et nettsted som  viser vei til alle kulturtilbudene, eller læringsressursene, eller de gode nettstedene, eller de offentlige tjenestene i Norge. Vi vil ligge øverst, het det på syttitallet. I dag er drømmen den samme. Hvis vi ligger øverst, må alle komme innom våre sider før de går videre ...

 

Brukerne bestemmer

Men nettet er et horisontalt medium. Brukerne beveger seg sidelengs. De fleste portaltjenester koster mer enn de smaker. Så lenge eierne lar være å måle kost og nytte, kan satsingen fortsette selv om millionene renner ut. Men jeg tror staten besinner seg før 2014. Vi ser at brukerne konsentrerer seg om noen få nøkkelinnganger til nettet - som Google, Wikipedia, ABC Startsiden og de mest populære sosiale tjenestene. Portaler er passé. I økende grad lager brukerne sine egne "personaliserte" innganger til nettet - med iGoogle som et nærliggende eksempel.

         Når publikum ikke vil komme til katalogen, får katalogen komme til publikum. Biblioteknorge bør derfor flytte sine knappe ressurser fra å flikke på portaler til å levere etterspurte tjenester til brukernes egne jaktmarker. Siden katalogen er bibliotekets kjerneteknologi, sitter beslutningen langt inne. Skal vi virkelig åpne skattkammeret og drysse dukatene ut i folkemengden? Men i 2014 bør de fleste ha rettet nesen og blikket framover. Det er ikke vi, men den allmektige bruker som bestemmer bibliotekets framtid.