Bibliotekene har ingen ting å frykte

Han ser ikke for seg en verden uten offentlige biblioteker. Heller ikke i en digital tidsalder. Bok og Bibliotek har snakket med Øyvind Eide, som har hovedfag i SLI (humanistisk informatikk) og bred erfaring fra digitaliseringsarbeid. Han jobber i dag ved Enhet for Digital Dokumentasjon ved Universitetet i Oslo.

 

Av Thomas Gramstad, leder for EFN 

Han ser ikke for seg en verden uten offentlige biblioteker. Heller ikke i en digital tidsalder. Bok og Bibliotek har snakket med Øyvind Eide, som har hovedfag i SLI (humanistisk informatikk) og bred erfaring fra digitaliseringsarbeid. Han jobber i dag ved Enhet for Digital Dokumentasjon ved Universitetet i Oslo.

 

Av Thomas Gramstad, leder for EFN

Bok og Bibliotek (BoB): Hva jobber Enhet for Digital Dokumentasjon med?

Eide: Enhet for Digital Dokumentasjon (EDD) er ei gruppe ved HF-fakultetet som arbeider med humanistisk informatikk. Vi er plassert ved Institutt for Lingvistiske og Nordiske Studier, men har et ansvar for hele fakultetet og deltar i prosjekter på flere av instituttene.
    Vi har gjennomført to store digitaliseringsprosjekter, Dokumentasjonsprosjektet (1991-1997) og Museumsprosjektet (1998-2006). Vi har ansvaret for videre drift av de digitale samlingene etter Dokumentasjonsprosjektet ved UiO. Ei gruppe ved UiO som kalles Musit har ansvaret for å videreutvikle datasystemene som ble laget i Museumsprosjektet.

BoB: Hva er planene og visjonene for Norsk Ordbok 2014?

Eide: Å dokumentere nynorsk skriftspråk og norske dialekter i form av en vitenskapelig ordbok, som både er et sluttprodukt som kan brukes som ordbok og et grunnlag for videre forskning. Se også http://no2014.uio.no/ .

BoB: Du var sentral i Ibsen-senterets digitaliseringsprosjekt, hva er dine erfaringer med hva som er de største utfordringene i digitaliseringsprosjekter?

Eide: Først må vi skille litt mellom ulike prosjekter. Det har vært flere prosjekter tilknyttet Senter for Ibsen-studier. Jeg hadde ansvaret for et prosjekt som løp fra 1998-2000 og som hadde som spesifikk oppgave å digitalisere manuskriptene etter Ibsen som faksimiler, dvs. som digitale bilder. Da prosjektet startet, hadde prosjektet et litt uvanlig fokus. Det vanlige i digitaliseringsprosjekter på den tiden var at man digitaliserte én spesifikk samling eller del av samling. Vi tok alt som var skrevet av Ibsen, selv om dokumentene lå i mange ulike arkiver.

    Når det er sagt, rakk ikke prosjektfinansieringen til alt materialet. Særlig brev er dyre å arbeide med fordi de av naturlige grunner er svært spredt. Men vi fikk digitalisert alle tilgjengelige manuskripter og ca. halvparten av de kjente brevene, og hele materialet har ligget fritt tilgjengelig på veven siden 2000.

BoB: Hva betyr penger og ressurser i et digitaliseringsprosjekt?

Eide: Det største problemet med digitalisering i dag er, slik jeg ser det, penger. Det krever penger for å få gjort jobben. Nå er dette kanskje en litt vel akademisk holdning, men jeg mener at når metoder for digitalisering og kvalitetssikring av alle vanlige materialtyper (foto, tekst, lyd, osv.) er publisert, er det ikke i og for seg noe problem å gjennomføre digitalisering.

    Men det er viktig å være klar over hvilket nivå man ligger på. Massedigitalisering er en industriell prosess der man må tenke stordrift. I et stort prosjekt er arbeidskraft normalt den store kostnaden. Dersom man kan redusere arbeidstiden fra 5 til 3 årsverk ved å kjøpe en skanner til 500 000, så gjør man det – ikke fordi dyrt utstyr er så flott (det er det ikke, det er vanligvis kronglete å bruke), men fordi det i totalregnskapet, som inkluderer lønn, er det mest kostnadseffektive.
Hvis man derimot har et lite arkiv på 1000 sider som man ønsker å publisere, er arbeidstiden gjerne usynlig, fordi ansatte gjør det ved siden av andre oppgaver eller fordi jobben gjøres av frivillige. Da må man gjerne klare seg uten innkjøp av utstyr.

BoB: Hvilken rolle kan norske biblioteker spille i forhold til digitalisering og tilgjengeliggjøring av den norske kulturarven? Tror du Google kommer og tar over alt?

Eide: Et nyttig skille kan være mellom unika og massedistribuert materiale. Google kan digitalisere en stor del av publiserte norske bøker - i betydningen ha mulighet til. De kan samarbeide med biblioteker i Norge eller utlandet, eller i og for seg bruke antikvariater. De trenger bare ett eksemplar av hver bok.

    Når det gjelder unika, det være seg kunstverk, arkivmateriale eller lydopptak, har de ingen mulighet til å digitalisere noe uten at eier av materiale gir tilgang. I tillegg finnes alle slags overgangsformer, så som fotografier som finnes i noen få eksemplarer og mikrofilmversjoner av dokumenter.

    Men det jeg vil fram til her er at Google ikke kan ta over alt. Men det er mulig man etter hvert får en ny oppdeling av feltet:

1. Publiserte verk, enkel tilgang: Google.
2. Publiserte verk, avansert tilgang: Spesielt viktige forfatterskap, prosjekter av typen Henrik Ibsens skrifter, Edvard Munchs skrifter, William Blake Archives, osv.
3. Upublisert materiale, hjelp oss! Google eller lignende bedrifter digitaliserer gratis/billig mot bruksrett. Tekster, bilder, lyd, video, osv.
4. Upublisert materiale, fingra av fatet! Vi digitaliserer selv, eller setter bort til andre mot betaling, slik at vi beholder rettighetene. Typisk noe et stort kunstmuseum vil gjøre.

BoB: Mener du at all massedigitalisering si siste er instans er Google-konkurranse?

Eide: Nei. Man kan ha gode grunner for å digitalisere uavhengig av konkurranse med private firmaer. Man kan uansett ikke regne med å digitalisere bedre eller raskere enn andre, men man behøver ikke være dårligere, heller. Teknologien og metodene er der for alle som har ressurser å investere.

    Der biblioteksektoren har spesialkompetanse er på formidling. Der kan ikke multinasjonale selskaper konkurrere. Derfor er det viktig at institusjoner som Nasjonalbiblioteket sørger for at det industrielle og det kulturelle går hånd i hånd, man må unngå snobberi fra begge kanter, både fra teknologene og fra kulturarbeiderne i institusjonene. Kultur har alltid vært avhengig av industri (noen har levert marmor, noen har trykt bøker). Men industri alene er ikke nok, heller ikke i den formidlingen digitalisering er en del av.

    For man digitaliserer alltid for å formidle, fordi materialet skal brukes. Også konserveringsdigitalisering. Det er ingen grunn til å konservere noe hvis man ikke har en idé om framtidig bruk.

BoB: Hvilket forhold har du og EDD til fribrukslisenser som f.eks. Creative Commons?

Eide: Jeg siterer fra prosjektdirektivet for Museumsprosjektet, som ble signert i 2001 av rektorene for de fire daværende universitetene og av direktørene for de fem universitetsmuseene:

    ”Datamaterialet som registreres gjennom Museumsprosjektet skal være tilgjengelig for vitenskapelig bruk for alle de deltakende institusjonene på like fot.

    Innlagte data skal i størst mulig utstrekning gjøres tilgjengelig for eksterne brukere og allmennheten, men kan i noen tilfeller måtte skjermes ut fra spesielle vurderinger. Det museum som forvalter primærdataene, avgjør i det enkelte tilfelle tilgangen på grunnlag av felles kriterier vedtatt av styret."

    Dette har vært typisk for mye av virksomheten vår, og jeg synes det er fornuftig tenkt. Det skal i utgangspunktet være fri tilgang, men det finnes spesielle data som må skjermes. Det skal da være unntaket. Og dataeier er ansvarlig - når det gjelder offentlig eide institusjoner, er dette en rolle de har på vegne av allmennheten (som dypest sett er dataeier).

BoB: Hva med finansiering av vedlikehold?

Eide: Et problem er data som trenger vedlikehold for å holdes aktuelle, og som dataforvalter ikke har midler til å vedlikeholde. Da kan det virke fornuftig å basere seg på salg. Personlig synes jeg statlige institusjoner bør være tilbakeholdne med slike modeller, men jeg kan forstå at f.eks. Statens Kartverk foretrekker det. Selv om jeg skulle ønske de fant en annen måte å finansiere vedlikehold og oppdatering på, slik at alle kart kunne legges ut fritt.
At man legger på lisenser for å markere hva slags fri bruk som er tillatt er flott. Men vi har så vidt jeg vet ikke brukt f.eks. Creative Commons. Den kommende norske utgaven av Creative Commons vil sikkert gjøre det mer aktuelt i framtida.

BoB: Jeg hører av og til en påstand om at bibliotek og internett er konkurrenter, og dermed blir tankegangen at internett og digitalisering kan være en trussel mot biblioteket, noe som kan utkonkurrere og dermed fortrenge eller marginalisere bibliotekets stilling i samfunnet. Ser du noen problemer her, eller er det heller slik at bibliotekene, Internett og digitalisering vil supplere og styrke hverandre?

Eide: Problemstillingen er litt preget av bibliotekintern tenkning. Offentlige biblioteker har vi fordi vi gjennom demokratiske prosesser har valgt å bruke penger på det. Så lenge bibliotekene tjener et formål, synes jeg vi skal beholde dem. Men er de et mål i seg selv?

BoB: Ser du for deg en framtidig verden uten offentlige biblioteker?

Eide: Nei. Men det kan jo være min fantasi det er noe i veien med. Det er og vil fortsette å være et behov for å organisere informasjon. Noen må f.eks. manuelt finne ut at denne tekstbiten (gjerne digitalisert, gjerne på internett) er et personnavn som peker til en bestemt person - f.eks. forfatteren Ole Olsen, og ikke til stortingspolitikeren Ole Olsen. Her synes jeg biblioteker og museer sammen med andre kulturarvinstitusjoner har en rolle å spille. Biblioteker spiller også en viktig sosial rolle. Kunnskapsformidling er en tredje viktig oppgave for biblioteker.

    Nei, jeg vrir og vender på det i huet, men kan ikke se at bibliotekene egentlig har noe å frykte.