Et bibliotek er en demokratimaskin

MonaEklundVi skal ha bredde og mangfold. Men jeg tror at vi også i større grad skal tørre å være smale. Vi skal formidle det som markedskreftene ikke vil ta i, det rare, det sære, og det som er livsens og dødsens alvor.

Av bibliotekkonsulent Mona Eklund, Østfold fylkesbibliotek

 

MonaEklundVi skal ha bredde og mangfold. Men jeg tror at vi også i større grad skal tørre å være smale. Vi skal formidle det som markedskreftene ikke vil ta i, det rare, det sære, og det som er livsens og dødsens alvor.

Av bibliotekkonsulent Mona Eklund, Østfold fylkesbibliotek

Vetle Lid Larsen satte med sin petit ”Final fantasy” i A-magasinet i desember 2010 i gang ”ulljumperdebatten”. Noen ble provoserte over det kles-imaget vi bibliotekarer fikk. Andre syntes det var verre at Larsen ikke ønsker dataspill i folkebiblioteket. Det er flott at Vetle Lid Larsen gidder å skrive om bibliotek og bibliotekarer. Det er helt greit at han spissformulerer og harselerer med vår yrkesgruppe. For mens stilen og uttrykksmåten hans er sjikanøs underholdende, er innholdet nedkokt til to viktige spørsmål:

1) Er dataspill et selvfølgelig bibliotektilbud?

2) Hvilke kvaliteter har det skrevne ord?

Larsen er skeptisk til dataspill i bibliotekene. Hvor bokstavelig han mener dette, er uklart. Det er uansett mange andre som mener at bibliotekene ikke bør bruke penger på dataspill. Men kan vi sensurere fysisk form?

Kunsten finner hele tiden nye uttrykksformer. Oljemaleriet er ikke lenger det dagens unge billedkunstnere jobber mest med. Digitale uttrykk har for lengst funnet veien til undervisningen på kunsthøgskolene. Fortellingen finner også nye kanaler, det har den gjort fra den ble muntlig overlevert rundt leirbålene som folkeeventyr, til den ble risset i stein, håndskrevet på pergament og seinere trykket på papir. Fortellingen fikk sitt uttrykk både gjennom eventyr, dikt, drama og romaner. Da filmen kom, kunne man fortelle med bilder og ord samtidig. En gang diskuterte vi om bibliotekene skulle ha videoer til utlån. Teknikken har siden den gang skrudd seg noen hakk videre. E-boka har kommet. Og nå kan vi selv delta og påvirke handlingen i fortellingene gjennom dataspill og rollespill. Dataspill er fortellinger på nye måter.

Spørsmål 1 oppsummert:

• Dataspill er en form. Det finnes gode og dårlige dataspill. Bibliotekene velger spill i forhold ressurser og behov og spillenes innhold og kvalitet.

• Bibliotekene er nødt til å tenke både nytt og bredt for å kunne gi et variert tilbud til et publikum som varierer i alder, kultur og interesser.

• Dataspill skaper viktige møteplasser i bibliotekene.

• Tiden vil vise om dataspill er en form som overlever. Her og nå har dataspill en naturlig plass i bibliotekene.

Skriftspråk og lesning – dermed er vi over på spørsmål 2). Larsens siste to setninger i petiten lyder: ”Dataspill er skikkelig moro. Jada! Men bare litteratur er erkjennelse”. At andre kunstformer også kan gi erkjennelse, regner jeg med at Larsen ser. Men Larsen har et viktig poeng som peker mot litteraturens egenart. Erkjennelse er definert som tankemessig bearbeiding av kunnskap og erfaringer. Språket og særlig skriftspråket er tankens redskap og uttrykksform. All god kunst uttrykker opplevelser og følelser. Men dette er flytende størrelser. Først i det øyeblikk en tanke er formulert med ord er det en tanke, før dét er det bare en fornemmelse.

Tanken kan gjennom ord sendes videre til andre mennesker og dermed skape mulighet for en presisjon i kommunikasjonen som andre kunstarter vanskelig kan konkurrere med. Gjennom språket kan vi beskrive, skildre, utdype, presisere, diskutere, argumentere, spørre eller bare lufte en sak. Dette kan vi gjøre seriøst, balansert, ironiserende, harselerende, vittig, vennlig, med eller uten brodd osv. Finnes det spydig musikk? Kan vi ha en god meningsutveksling kun ved å sende hverandre bilder? Det er mulig at svaret er ja på begge spørsmål, men lett er det ikke å få til. Skriftspråket har åpenbare fordeler.

Vi ønsker å formidle lesningens gleder til barn og unge. Veldig mange unge sier at de liker musikk og film, men å lese er kjedelig. Her har vi en utfordring. Å selge litteraturen gjennom å tilby dataspill, er etter min mening en lite gjennomtenkt strategi. Vi må selge litteraturen på litteraturens egne premisser. Vi må formidle til ungdommen hva det er litteraturen har som ikke musikken og filmen har. Vi kan for eks prøve å vise at språk er makt, og den makten er det attraktivt å ha. Vetle Lid Larsen har makt og evne til å være både sjikanøs og underholdende på samme tid. Slike tekster treffer. Denne kraften i det skrevne ord må ungdom få oppleve! Vi må videre vise at alt som er viktig i livet, fra det praktiske og konkrete til store eksistensielle spørsmål er det skrevet bøker om. Ord hjelper og utvider og skaper livsforståelse.

Det hviler et alvor over et bibliotek. Verdsetting av lærdom, erkjennelse og utvikling har fått mennesker opp gjennom historien til å samle i bibliotek. Jo flere skrifter og bøker, jo flere forfattere representert, dess mer verdifullt er et bibliotek. Et godt bibliotek har til nå vært et synlig monument over alle tanker som er tenkt i verden gjennom tusener av år, en konkret utstilling av at det er tenkt flere viktige tanker enn hva ett menneske alene kan tenke. Det er like mye en utstilling av ytringsfrihet; at det er plass for alle tanker. Bibliotekene er demokratimaskiner.

I bibliotekmiljøet er vi litt misunnelige på suksessen til Litteraturhuset i Oslo. Hva er grunnen til suksessen? Jeg tror at grunnen er at Litteraturhuset tør å sette opp et program på litteraturens og skriftkulturens egne premisser. Litteraturhuset tør å lage et program med alvor. For en del år tilbake lanserte Neil Postman sin teori om at vår tids menneske morer seg til døde. Dette var en kritikk til særlig den amerikanske TV-journalistikken som, i følge Postman, gjør alt til underholdning. Nøste Kendzior kommenterer Postman slik i ”Dag og Tid” 9. juli i 2005: ”Neil Postman kritiserer dei mange avgrensingane i dagens elektroniske kultur, og han gjev fjernsynet skulda for mykje ugagn: Så lenge trykkpressa prega samfunnet, var utvekslinga av synspunkt logisk, fornuftig og seriøs; ho appellerte til forstanden meir enn til kjenslene.” Og videre: ” Kort sagt, når et folk blir til et publikum, og deres offentlige liv blir til et varieténummer, da er det fare på ferde for denne nasjonen, og kulturdød er en nærliggende mulighet.”

Litteraturhusets programposter prøver ikke å nå alle, verken enkeltvis eller til sammen. Tvert i mot er de fleste programpostene ganske smale. For noen tilfeldige valgte uker vinteren 2011 kan nevnes følgende eksempler: ”Jens Bjørneboe og homoseksualiteten”, ”Tegnspråkets utvikling”, ”Arne Garborg som diktar og tenkjar”, ”Skrivekurs med Cupido”, ”En statusoppdatering over 00-tallet”, ”Oljen og miljøbevegelsen”, ”Skråblikk på arkitektrollen”, ”Fra roman til teater” osv. Programmet er smalt, men det tar både publikum og enkeltsaker på alvor.

Hvordan morgendagens bibliotek fysisk blir seende ut når e-boka for alvor tar av, vet vi lite om. Men kjerneoppgavene, mandatet vårt må da også i framtida ligne på det vi har i dag, fordi de er forankret i de samme verdiene? Bibliotekene må følge med i den teknologiske utviklingen. Kanskje kommer det nye typer medier som vi i dag ikke kjenner, som vi også må ha. For vi skal ha bredde og mangfold. Men jeg tror at vi også i større grad skal tørre å være smale. Vi skal formidle det som markedskreftene ikke vil ta i, det rare, det sære, og det som er livsens og dødsens alvor. Det er ikke mange arenaer i vårt samfunn som gir plass for dette. Det er bredde i alvoret også, i den forstand at det kommer til alle, før eller siden. Så må vi følge med i tida og finne nye måter å gjøre dette på.

Verden i dag trenger fyrtårn som blinker og signaliserer de kjerneverdiene som vårt samfunn er bygget på. Om nødvendig setter vi på tåkeluren for å bråke om ytringsfrihet, likeverd, mangfold og demokrati. Skriftspråket bygger opp under disse verdiene, samtidig som det er det viktigste fundamentet og byggematerialet for menneskelig erkjennelse, uavhengig av om vi leser det i bøker eller på skjerm.