Biblioteket som redaktør og kurator, scenograf og aktivitør

Liv Sateren - Deichman-ByLineVil vi helle barna (bøkene) ut med badevannet og hengi oss til utelukkende futuristiske radiobiler, fart og moro, bortbårne reoler - samt forkaste de tradisjonelle bibliotekariske kjerneverdier som å hegne om dypere erkjennelse, åndsliv, kreativitet og kvalitet og det som er bortenfor tiden?

Av biblioteksjef Liv Sæteren, Deichmanske bibliotek

Liv Sateren - Deichman-ByLineVil vi helle barna (bøkene) ut med badevannet og hengi oss til utelukkende futuristiske radiobiler, fart og moro, bortbårne reoler - samt forkaste de tradisjonelle bibliotekariske kjerneverdier som å hegne om dypere erkjennelse, åndsliv, kreativitet og kvalitet og det som er bortenfor tiden?

Av biblioteksjef Liv Sæteren, Deichmanske bibliotek

Noen skribenter utenfor biblioteksektoren har fattet interesse for endringene i bibliotekvesenet. Glimrende! Det gjelder folkebibliotekene generelt, men naturlig nok er det også Deichmans strategier for fremtiden, planarbeidet med nytt bibliotek og løpende eksperimentering og utprøving, eksempler som trekkes frem i en slik sammenheng.

Dette har igjen resultert i en del debattinnlegg på den bibliotekinterne Biblioteknorgelista, som setter spørsmål nettopp ved hva vi nå måtte mene på Deichman. Derfor her noen kommentarer til noe av det som er kommet frem i debatten

Kjernetilbudet. Først av alt. En omfattende dokumentasjon av planer og strategier for Deichmanske bibliotek kan alle sette seg inn i ved å gå inn på bloggen Nye Deichman. Særlig strategidokumentet gir en god pekepinn på vår holdning til fremtidsbiblioteket. Her står hva vi mener vi må ta strategiske grep om for å utvikle og endre, for i det hele tatt å være ”i tiden” og ikke bortenfor – om noen år.

Strategidokumenter er skjeve i den forstand at de ikke omhandler alt som er – og som fortsatt skal være. Det er endringsområdene som får mest omtanke.

Den oppmerksomme leser av vår strategi vil likevel se at vårt mest sentrale arbeidsområde med tilhørende strategier heter kjernetilbudet – det vil si innholdet og personalets kompetanse. Innholdet har vi gitt den litt høytidelige arbeidstittelen KILDEUNIVERSET. Dette for å markere at det er innholdet som berettiger bibliotekenes eksistens, ikke innpakningen. Plattformer, formater, digitalt, trykt, multimedialt – alt dette er underordnet følgende: bibliotekets innhold er kilder som noen med noe på hjertet og/eller i hodet har skapt og publisert; kilder som kan være viktige, nyttige eller interessante for andre. Vi vil vekk fra standard betegnelsen ”bøker og andre media”, fordi den ordsammenstillingen fastholder en forestilling om at biblioteket først og fremst dreier seg om bøker med noe diffust annet som haleheng.

Fysisk og digitalt. Likevel planlegger vi ut fra at bøkene lenge vil være sterkt tilstede og være svært egnede innholdsbærere i bibliotekene. Om nå den fysiske boken om mange år regelrett dør hen som publiseringsformat, vil det være stort behov for å ha de fysiske manifestasjonene av forskjellig type innhold som heter bok. Faktisk også som en opplevelse i seg selv.

Hadde de fysiske medier ikke skullet være med i fremtidens bibliotek, ville det være liten grunn til å bygge et 20 000 m2 stort bibliotek i Bjørvika. Men om vi er trygge på at bøker vil finnes lenge, er vi forvisset om at enda større mengder viktige innholdsressurser kommer digitalt og bare digitalt.

Sterkt i vår strategi står her bibliotekets rolle i å visualisere dette kildeuniverset, og skape sammenhengene – både mellom temaer og innhold, gammelt og nytt, og formatene bok/digitalt. I det konseptet vil barnebøker av ”Blekkulf”- typen, tradisjonelle fagbøker, romaner om miljøkatastrofer, det aller nyeste i klimaforskning fra elektronisk journaler, løpende TV-reportasjer fra aktuelle klimakatastrofer sammen med for eksempel klimaspill, klimamodeller og aktuelle kommentarer av eksperter ”live” være et helhetlig tilbud i det fysiske biblioteket.

Biblioteket som redaktør og kurator. Strengt tatt er dette et tradisjonelt bibliotekkonsept. Det er ikke å vende boka ryggen, men å oppdatere biblioteket til en ny medievirkelighet og til nye muligheter med hensyn til å formidle innhold, og nye muligheter for mennesker til å gjøre seg nytte av innhold. Deichmans samfunnsoppdrag er fortsatt å fremme opplysning, utdanning og kultur/innsikt. Men med nye virkemidler og verktøy.

Vi ser biblioteket som institusjonen som iscenesetter av møtet mellom innhold og bruker, og det bør fortrinnsvis skje noe i dette møtet mellom menneske og innhold som bidrar til ordforråd, språk, begrepsapparat, viten, innsikt, begeistring, refleksjon, nysgjerrighet, mestringsevne, kreativitet…..bare fortsett. Det vil si vi planlegger ikke en primært underholdnings/fritidsopplevelsesinstitusjon, men en særdeles nyttig samfunnsinstitusjon.

Bibliotekbygget som sådan ser vi som et avgjørende viktig verktøy i å synliggjøre innholdet, og skape rom og muligheter til å aktivisere innholdet. Samtidig må det utvikles og tas i bruk mange metoder. Vi snakker om biblioteket som redaktør og kurator, scenograf og aktivitør.

Er vi reolfiendtlige? Nei, men det er ikke reoloppstillingen og den numeriske klassifikasjon som skal strukturere bygget. Grovt forenklet sier vi: Rensk lokalene og plantegningene for bøker og datamaskiner, betjeningspunkter, stoler og bord. Planlegg så hvilke brukersituasjoner og aktiviteter som fremtidsbiblioteket skal understøtte. Så kan innhold, verktøy og møbler for øvrig plasseres inn igjen slik at disse faktisk understøtter det vi ønsker å tilrettelegge for.

Presseoppslag er ikke faglige artikler med det bibliotekfaglige miljø som primære målgruppe, men spissformuleringer og uttrekk fra faget som journalist/kommentator har funnet som mulig interessant eller morsomt for et allment publikum å lese. Da blir jo innholdet nokså selektivt og beheftet med mange mangler. Men nettopp derfor kanskje morsomt å lese for andre. 

I den sammenheng gjør det meg lite å bli tillagt reolfiendtlighet av Morgenbladet og dermed også utelukkende å være teknologifantast. Men – hold dere fast folkens, og det vet de på Deichman – jeg niholder på så mye som mulig av de store og gamle samlingene, ikke minst raritetene, kuriosa, de sære godbitene som ikke finnes andre steder. Deichmans fortrinn er faktisk å ha slike gamle brede samlinger, der det ikke er kjørt en hårdhendt kassering etter kriterier om at bøker som ikke er lånt ut på 3 – 5 år skal vekk. Deichmans rolle er å være noe annet enn markedet, og befinne seg langt fra en definisjon av at bibliotek er ferskvare og høye utlånstall og etterspurtheter. For nettopp å formidle og skape interesse for det som ikke er salgstoppene er en helt sentral forpliktelse for bibliotek. Mener jeg. Så jeg er vel der hjertens enig med Vetle Lid Larsen. Men ikke enig når det gjelder metoder og virkemidler.

Geriljakrig eller ”linja”? Det er interessant å lese ropet (Georg Arnestad) om at biblioteksjefene må ut i geriljakrig. Jeg har følgende refleksjon rundt det: Biblioteksjefer kan ikke unnslå seg for å spille en viktig rolle i utviklingen. Fortrinnsvis være pådrivere og i hvert fall støttende for utvikling av bibliotekkonseptet i egen organisasjon, stå for policyutvikling og formuleringer av ny strategi. Finnes det ingen utviklet og formulert policy, er det heller ikke så mye å kjempe for. Men det er verdt å merke seg at de aller fleste biblioteksjefer i dette landet er underlagt politisk administrativ styring, til dels mange lag av den slags. Allerede på 70-tallet ble svært mange biblioteksjefer underlagt en kultursjef. Kulturkonferanser er ikke en selvsagt arena for bibliotekets ledere. Debattant i massemedia er heller ingen liketil rolle å erobre fra en slik posisjon. Den kanalen en biblioteksjef SKAL bruke for å få frem sitt faglige budskap, heter faktisk ”linja” i organisasjonen. Når man ikke frem der, er det et problem. Men da å velge geriljakanalen i stedet kan relativt fort stenge den kanalen som heter ”linja”. Det kalles å skyte seg selv i foten.

Er det ikke slik at når vi ser til andre politisk administrative saksfelt, så er det lederne av Utdanningsforbundet og Polititjenestemannsforbundet som kjører krigene i massemedia når skole og politi skal lobbes i forhold til politikere og opinion? Ikke skolesjefer og utdanningsdirektører, lensmenn og politidirektører.

Heldigvis har Norsk bibliotekforenings nåværende leder tatt nettopp den rollen som en interesseorganisasjon etter min mening kan og skal ta: være lobbyisten, geriljakrigeren i media som benytter spalteplass til om og om igjen å skrive om hvor klokt det er å investere i bibliotek, for leseevne, for kompetansebygging og så videre. Velsignet fri fra bibliotekintern selvpisking. Takk for det.