Bibliometri i fagbibliotek

Bibliometri - hva er det for noe? Noen glimt fra en forskningsintern arena, men som likevel har interesse for bibliotekoffentligheten.

Av Aud Gjersdal, bibliotekar, UB Bergen

Noen glimt fra en forskningsintern arena, men som likevel har interesse for bibliotekoffentligheten.

Av Aud Gjersdal, bibliotekar, UB Bergen

Den 28. og 29. september ble ”15th Nordic Workshop on Bibliometrics and Research Policy” avholdt i Bergen, og vi skal her fokusere på fire presentasjoner herfra. Workshopen ble arrangert av Bibliometrisk gruppe ved Universitetsbiblioteket i Bergen, og det er første gang siden starten i 1996 at et universitetsbibliotek er arrangør. Dette er en nordisk arena for formidling av bibliometrisk forskning, både mellom forskningsgrupper internt, og mellom forskningsgrupper og doktorgradsstudenter. En kan si at dette er en forskningsintern arena, men som likevel har interesse for bibliotekoffentligheten.

Innføring i bibliometri. Kanskje nettopp derfor blir leder for Bibliometrisk gruppe – Dag W. Aksnes – sitt bidrag her sentralt. Aksnes, som er en av landets fremste bibliometrikere, gav en innføring i bibliometri for de som ikke kunne så mye om dette fra før. Bibliometri er kvantitative studier av publisering, og han plasserte dette feltet innenfor bibliotek- og informasjonsvitenskap, men med vide anvendelser i andre områder. I foredraget risset han opp en kort historikk og noen sentrale begreper. En viktig person i feltet er Eugene Garfield, som etablerte Science Citation Index på begynnelsen av 1960-tallet. Denne databasen ble opprinnelig laget for litteratursøk, men ble etter hvert også en viktig kilde for kvantitative studier av vitenskapelig litteratur.

Aksnes presenterte en forskningsbasert oversikt over hvordan denne databasen dekket ulike hovedfelt, og pekte på hvordan bibliografisk informasjon blant annet herfra også brukes for å evaluere forskning og i forskningspolitikk. Han fokuserte i sin presentasjon på fire indikatorer i bibliometrisk forskning, som her er nyttige. En av disse tar utgangspunkt i adressefeltet i postene. Denne bibliografiske informasjonen er basis for indikatorer om for eksempel publikasjoner pr land eller forskningssted, og kan brukes for å analysere hvilke institusjoner i Norge som publiserer mest innenfor et fag.

Forskningsprofil er et annet emne, som bibliografiske indikatorer i form av antall publikasjoner pr felt kan belyse. Artikler plasseres her innenfor et fagområde basert på hvilket tidsskrift de er publisert innenfor. Aksnes viste hvordan dette igjen kan brukes til å få et bilde av den norske forskningsaktiviteten. Som eksempel viste han for fysikk hvordan artikler fra norske miljøer fordelte seg over ulike underdisipliner, som igjen kunne sammenliknes med den globale publiseringen innen disse feltene. Antall siteringer er en tredje indikator som er viktig i bibliometri. Denne er brukt som mål på både vitenskapelig kvalitet eller innflytelse. Ifølge Aksnes er det uheldig at en bruker dette som mål på kvalitet, for kvalitet er et vidt begrep, og inneholder aspekter som ikke reflekteres gjennom antall siteringer.

Derimot sier antall siteringer noe om hvilken innflytelse publikasjonene har fått. Publikasjoner som blir hyppig sitert i den påfølgende vitenskapelige litteraturen, har generelt hatt større betydning for kunnskapsutviklingen innen et felt enn publikasjoner som er lite sitert. For bibliotek er denne indikatoren viktig gjennom den såkalte tidsskrift impaktfaktoren, som gjerne betraktes som et mål på tidsskriftenes betydning og prestisje. Dette kan være nyttig informasjon for bibliotek som skal velge tidsskrifter til samlingen. Den fjerde indikatoren i bibliometrisk forskning som Aksnes omtalte, er forskningssamarbeid.
 

Bibliometrisk kunnskap i fagbibliotek. Et annet interessant bidrag kom fra Maria Forsman fra Helsinki universitetsbibliotek. Hun ser at forskningsevaluering er blitt viktigere, og i slik evaluering brukes også bibliometri. Universitetsadministratorer henvender seg til biblioteket og spør om de kan hjelpe. Det er et økende behov for bibliometrisk kunnskap. Mange bibliotekarer har kunnskap om bibliometri, siden faget inngår som en del av bibliotekarutdannelsen i mange nordiske land. Forsman spør så hva bibliometrisk kunnskap ved bibliotekene kan brukes til. Hun ser tre viktige anvendelser, og forskningsevaluering er en av disse. Forskere henvender seg for eksempel til biblioteket og spør hva de beste tidsskriftene i feltet er, og hvor de dermed bør sende sine artikler for publisering. Forskningsadministratorer vil f.eks vite hvor siterte forskere ved institusjonen er, og hvordan deres internasjonale anseelse er. De er interessert i hvor mange publikasjoner som er produsert i de ulike fag, og hvor mange artikler fra institusjonen som er publisert i internasjonalt viktige tidsskrifter. Forskningsadministratorer oppfordrer forskere til å samarbeide og lage nettverk. Nasjonalt og internasjonalt samarbeid blir dermed også interessant å studere nærmere.

Ifølge Forsman kan bibliometri også brukes i evaluering av bibliotek. Vi må spørre oss om vi har de rette tjenestene for våre forskere, om de trenger bibliometriske tjenester, og i tilfelle hvilke. En tredje anvendelse av bibliometri er samlingsevaluering. Ved hjelp av denne kunnskapen kan en lage kart over samlingene, og finne ut om vi har de viktigste tidsskriftene ut fra rangeringer basert på impakt faktor og ekspertpaneler. Forsman angir så hvilken kunnskap bibliotek trenger for å kunne bidra. Bibliometrisk fagkompetanse er grunnleggende. I bibliotek har vi også kunnskap om databasenes innhold og kvalitet, noe som også er viktig. Bibliotek samler materiale og metadata til databasene, og vi må spørre oss hvordan denne informasjonen kan brukes. Et annet spørsmål er ifølge Forsman om de bibliografiske gruppene ved blant annet universitetsbibliotekene i Norden burde samarbeide mer.
 

Usynlige kollegium. Stina Johansson, som er stipendiat innenfor bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Borås, presenterte sin masteroppgave ”European Union Politics – en tidsskrift och dess invisible college”. Her så hun blant annet på karakteristika til et usynlig kollegium, og hvordan dette hadde forandret seg over en tidsperiode. Begrepet om usynlig kollegier i forskningsverdenen har historiske røtter, og der finnes et mangfold av definisjoner. Johansson arbeidet frem sin forståelse av begrepet, hvor hun ser på slike kollegier som nettverk av forskere aktive innenfor samme forskningsfelt. Det usynlige med nettverket dreier seg om at kommunikasjonen ikke er bundet til en fysisk bygning, slik at forskere samarbeider med personer utenfor den enkelte høgskole eller universitet. Deltakerne i nettverket deler en kommunikasjonskanal, som er et vitenskapelig tidsskrift. I dette nettverket skjer både formell og uformell kommunikasjon, men Johansson fokuserte på den formelle kommunikasjonen i form av siteringer.

I masteroppgaven studerte Johansson feltet EU-politikk, som kan plasseres innenfor samfunnsfag. Deltakerne i det usynlige nettverket er her aktive i forskning på EU-politikk og kommuniserte gjennom tidsskriftet ”European Union Politics”. For å kartlegge dette nettverket utførte hun blant annet en sosial nettverksanalyse. Her studerte hun kollegiets tetthet og sentralitet. Tetthet sier hvor mange relasjoner der er i et nettverk, mens sentralitet angir en forskers plassering der.

– En aktør med høy grad av sentralitet, har en sentral posisjon i nettverket, og kalles ofte en ”stjerne”, som følges av forskere med samme forskningsinteresse, fortalte hun.

Ved hjelp av data fra ISI basen fra to ulike tidspunkt, fant hun ut kollegiet hadde forandret seg. Tettheten hadde økt, ved at det i perioden var flere relasjoner. De mest sentrale forskerne i de to periodene ble identifisert, og graden av sentralitet hadde også økt. Johansson anser begrepet om usynlige kollegier som problematisk ved at der ikke er noen konsensus om definisjonen.

– Likevel er det et nyttig begrep ved at en da ser strukturer i vitenskapen. Selv om det er fra det 1700-århundre, så er det fortsatt relevant for bibliometriske studier i dag, avsluttet hun.

Forskningens vekst. Bjørn Hammarfelt fra bibliotekarutdanningen ved Uppsala Universitet presenterte foreløpige resultater fra en pågående studie av forskningens vekst, som han har gjort i samarbeid med Jens Peter Andersen fra Det Informasjonsvidenskabelige Akademi. Antall publikasjoner er i mange undersøkelser brukt som indikator på forskningens vekst, og i denne studien har de forsøkt å bruke antall doktorgradsavhandlinger. På den måten kunne også veksten i humanistiske fag måles, og ikke bare naturfagene, som kan undersøkes ved å studere tidsskriftartikler. De valgte også å konsentrere seg om engelskspråklige avhandlinger, for her fantes data, nemlig i ”Proquest Dissertations and Theses” databasen. Studien ble avgrenset til syv felt, deriblant bibliotek- og informasjonsvitenskap, for deretter å sammenlikne veksten mellom disse i perioden 1950 – 2007. De fant ut at feltene hadde forskjellig vekstprofil. Bibliotek- og informasjonsvitenskap viste seg å ha lavest antall doktorgrader.

Totalt sett har antall doktorgrader i absolutt vekst gått opp i den undersøkte perioden, men med en stagnasjon i perioden 1975-1985. Det samme gjelder for feltene sett enkeltvis, bortsett fra biomedisin. En mulig forklaring er fallet i oljeprisen, eller populasjonsstørrelsen. Eller der kan være feil i databasen.

En av konklusjonene til Hammarfelt og Andersen er at doktorgradsavhandlinger kan brukes til å studere vekst, men at dette forutsetter mer kunnskap om dekningen av denne publikasjonstypen i databasene, og hvordan de er indeksert.
 

Avslutning. Bibliometri er et fag med viktige anvendelser i bibliotek. Det er et felt hvor ansatte ved bibliotekene har muligheter til å bidra, og samtidig forbedre egne tjenester. En kan kanskje si at dette på mange måter er et forsømt fag i Norge, både i bibliotekene og ved utdanningene i faget. Presentasjonene fra workshopen er tilgjengelig på

https://www.uib.no/ub/artikler/2010/09/programme-and-abstracts