Vaktmester´n: En vaktmester lurer


Etter et omfattende yrkes- og kjærlighetsliv har jeg funnet meg til rette blant Deichmans alle bibliotekarerinner og trives som plommen i hanske. Likevel er det mye en kan undre seg over i det daglige. Noen ganger er det publikum, eller lånerne som de kalles. Lånerne er som Mary Nortons små Borrowers. Du ser dem sjelden, men de gjør mye merkelig. Brukte tyggegummier, for eksempel. Sist jeg fant slike spor etter disse våre usynlige venner, var under skranken på en filial. Underlig at man ikke skjønner at boklånet er gratis. Man behøver vitterlig ikke legge igjen noe. Eller sette det fast under bordkanten.

Den verbale utfoldelsen på toalettdørene får meg også til å lure. Ikke bare omfanget, men hva man kan få seg til å skrive. Her er langt mer enn de obligatoriske innføringene i sex-livet. En somalier skriver med sirlig håndskrift at han er stolt av å ha kommet til Norge. Dette flotte landet, skriver han uten ironi. Uforbeholden hyllest til hans nye fedreland. Men svar på tiltale får han. SOPER? står det mistenksomt under. Underlig hvilken aggressivitet man kan greie å utvise på et toalettsete. Bokstavende er trykket godt inn i treverket med kulepennspiss; her må døra sparkles før det kan males over.

Journalist Erling Legræid sa en gang at bare 3 prosent benytter seg av ytringsfriheten offentlig i løpet av livet. Han kan ikke ha regnet med dodørene. Unntatt når det gjelder kvinner. Her er prosenten åpenbart null. Som vaktmester har jeg anledning til jevnlig å sjekke damenes avlukke. Der er det blankt som messingen. Jeg vet hva jeg snakker om. På den annen side. Bokklubbladene, som er blant det jeg kasserer i papirkomprimatoren, viser tydelig hvilket kjønn som er satsningsområdet der i gården. Noe forenklet kunne derfor man si:
Kvinner leser romaner, menn skriver på dodører.

Men skarpe tunger kan de ha, de og. Min kollega i resepsjonen måtte, slik hun sikkert må seksti ganger daglig, påpeke overfor en kvinnelig låner at purregebyret på 40 dessverre måtte betales. Sånn er det bare. Nazi, ble hun kalt, da. La oss håpe det ikke var Der Untergang lånet gjaldt. Eller Anne Francks dagbok.

Kjønnsforskjellene vises og i avis-kroken eller -salen. Her er det sjelden mer enn én kvinne per ti menn. Apropos menn. Etter at jeg ble vaktmester ser jeg grønne menn over alt. Og bare halvparten lyser som de skal. I banken, på tannlegens venteværelse, i nattklubben. De grønne mennene over presumtive nødutganger er det første jeg ser etter. Og stadig slår det meg hvor mange som er sikre på at det aldri vil brenne hos dem. Tok man folkeavstemning på dette, kunne man legge ned brannvesenet. I første omgang kunne man nøye seg med å privatisere det.

Og dermed er vi over på omorganiseringsmanien som rir våre ledere. Det virker helt kronisk. Vi rekker så vidt å legge inn alle de nye telefonnummerne i mobiltelefonene våre, før K-by har blitt B-by og Deich har blitt Kie. For at ikke ett øre av etatens ressurser skal misbrukes, må vi stå og lese opp et åttesifret ressursnumer hver gang vi kjøper en skrue. Og snart blir det også slik at vi skal innhente rekvisisjon først, som så skal oversendes en uavhengig granskningskommisjon til godkjenning, før skruen kan anskaffes. Med så mange av våre ledere som har en skrue løs, hadde man ikke trengt å kjøpe en eneste.

Man kan blir dårlig av mindre. Dårlig? Folketrygdens formål er å gi stønad ved sykdom, legemsfeil, svangerskap og nedkomst, arbeidsløyse, alderdom, uførhet, dødsfall og tap av forsørger. Jeg lurer på om noen har blitt rammet av alt på en gang og hva man i så fall får utbetalt. Men slik er ordlyden til lov av folketrygd av 17. juni 1966. I personalhåndboka fyller det tredve sider med liten skrift. Mitt grove vaktmesterøyemål sier det blir 16 spaltemeter med font 5. Når jeg med noen tastetrykk på dataen finner at 27 055 591 sykepengedager ble betalt over folketrygden i fjor, lurer jeg bare på én ting. Hvor mange av disse dagene ble det egentlig satt inn vikar for? Var det noen som snakket om arbeidsløshet?

Det er så mye å undres over.


Nils A.RAKNERUD