Trenger bibliotekutdanningen en visjon?


Av Jofrid Karner Smidt


I forrige nummer av Bok og bibliotek kritiserte 2. årsstudenten Kari Frodesen studiet for å være utydelig, usynlig og å mangle overordnete visjoner. ”Det var da jeg overvar en forelesning med Jofrid Karner Smidt som malte et levende bilde av hva denne verden består i, at jeg fikk øynene opp og forsto hvor lite vi egentlig får vite om hva det innebærer å være bibliotekar”, sa Frodesen. I denne artikkelen kommenterer førsteamanuensis Jofrid Karner Smidt bl.a. spørsmålet om visjoner.

Trenger bibliotekutdanningen en visjon? Kari Frodesen reiser spørsmålet i forrige nummer av Bok og bibliotek, og jeg har lyst til å knytte noen tanker til dette spørsmålet.

Å utforme en visjon for en bibliotekutdanning er ikke det samme som å formulere en visjon for en produksjonsbedrift eller en lærerutdanning. Våre studenter går inn i svært forskjelligartede virksomheter: noen i fagbibliotek, noen i folkebibliotek, noen til mediebedrifter og noen til informasjonsavdelinger i næringslivet. Noen søker lederstillinger, andre ikke. En altomfavnende visjon kan lett bli det rene svada, og den spissede målformulering kan bli en tvangstrøye.

Den enkelte faglærer vil alltid ha en visjon for sin virksomhet, selv om ambisjonsnivået og tydeligheten vil variere. Disse visjonene eller målsettingene vil ikke nødvendigvis harmonere. Noen fag dyrker overblikket, andre framelsker detaljfokuseringen. Noen vektlegger publikumskontakten, andre utvikling av gjenfinningssystemer. Det er neppe noe problem i seg selv, men i forhold til et enhetlig studium på universitetet, kan det gi studentene en følelse av fragmentering. Et noe større problem kan det være at faglærerne kommer fra ulike vitenskapsteoretiske tradisjoner og forstår den virkelighet som studentene skal arbeide i forskjellig. Hvis dette er et ikke-tema og ikke gjøres til gjenstand for refleksjon, kan det skape ufruktbare motsigelser og forvirring.

God bibliotekutdanning
Jeg hører til dem som mener at vi i Oslo har utviklet en svært god bibliotekutdanning. Jeg mener vi kan dokumentere at det faglige nivået er høyt, samtidig med at det er fleksibilitet i systemet og endringsvillighet hos faglærerne. Mitt svar på opplevelsen av at vi arbeider med forskjelligartede ferdigheter og disipliner, er ikke forenkling og konsentrasjon om færre fag. Det er først og fremst refleksjon over hvordan fagene henger sammen i praksisverdenen og hvordan ulike virkelighetsfortolkninger kan hemme forståelsen hvis de forblir uuttalt. Og det er her vi har fått kritikk. Her har vi åpenbart en jobb å gjøre. Jeg er nok ikke så opptatt av felles visjoner som av felles refleksjon.

For mine egne fag har jeg derimot visjoner. Jeg jobber med litteratur, la oss kalle det språk, tekst og kommunikasjon. For de studentene som skal jobbe i folkebibliotek, handler det åpenbart om å bli gode litteraturformidlere, det vil si å ha gode kunnskaper om et variert spekter av sakprosa og fiksjon, å kunne vurdere, velge, tilrettelegge tekster, å forstå ulik bruk av tekst og ulike lesemåter og å kunne bruke alle kanaler, muntlige og skriftlige, på nett og i presse, i formidlingen. Men slike utfordringer møter jo ikke bare bibliotekarer i folkebibliotek. Alle som jobber med informasjon og litteratur jobber med språk, tekst og kommunikasjon. Derfor er det å kunne forholde seg analytisk, reflekterende og vurderende til tekster på nett eller i bok en grunnleggende ferdighet for alle som tar vår utdanning, etter mitt syn.

Nå har denne saken en annen side som ikke har vært så mye framme. Det handler ikke bare om å kunne forholde seg til andres ytringer. Det handler også om å kunne ytre seg selv. Bibliotekarer er i skremmende grad usynlige i det offentlige rom. Det bidrar til alle de kvelende mytene som bibliotekarer mistrives ved og som er like seiglivede som spøkelset i Nidarosdomen. Enten det er unge journalister i P2s kulturnytt eller velskolerte litteraturvitere i Morgenbladets spalter, snakker de om bibliotekarer som rister av seg tusenårstøvet og vakler opp fra sine kjellere i det øyeblikket en bibliotekar ytrer en kritisk setning i mediene. Samtidig kan du være sikker på at når ungdommens yrkesvalg presenteres i avisspaltene, er det én utdanning som aldri er med: bibliotekarutdanningen. Og det til tross for at de fleste av oss som sysler med dette mener at denne utdanningen er mer anvendelig og relevant enn noen sinde før.

Uttrykksmot
Bibliotekarer må bli mye flinkere til å flagge sin kompetanse, og det betyr at de må bli mye flinkere til å ta ordet. Enten det handler om å gjøre kommunens politikere oppmerksom på bibliotekets betydning eller det handler om å informere de ansatte i bedriften om nye tjenester, må bibliotekarer kunne uttrykke seg på måter som er hensiktsmessige for situasjonen. Og det betyr at de må utvikle sin sjangerbevissthet, sitt språk og sitt uttrykksmot. Den sammenheng jeg i all beskjedenhet har trukket opp i min undervisning, går på at du bruker de samme redskaper når du forholder deg reflekterende til en tekst som andre har talt eller skrevet som du bruker når du skal uttrykke deg selv. Litteraturundervisning, i den vide betydning vi bruker ordet i utdanningen, handler ikke bare om å studere tekster, men også å få øvelse i å forme dem selv.

Jeg brukte ordet uttrykksmot. Uttrykksmot handler selvfølgelig først om å ha noe på hjertet. Men dernest handler det om å føle seg tilstrekkelig trygg på sin forståelse og kunnskap til at man våger å ta ordet. Her har utdanningen en sentral oppgave. Bibliotekarer skal forstå sitt eget utgangspunkt, men også ha en viss innsikt i alternative forståelser for ikke å bli feid av banen. Det tredje punktet dreier seg om å ha et språk til disposisjon. Det må ikke bli slik at bibliotekarer bringes til taushet fordi de ikke behersker talesjangrene og fremmedordene i den aktivitetssfæren der de skal virke. En utdanning går, slik jeg ser det, i høy grad ut på å vinne og utvikle et språk som kan gjøre en til en aktiv aktør på det sosiale feltet der man skal gjøre en innsats.

Usynlighetskappe
Det er ett poeng til til slutt. Jeg tror det er få ting som har gjort større skade for bibliotekarenes omdømme og aktive deltagelse i samfunnslivet enn det nøytralitetsideal som det fortsatt er en viss oppslutning om. Det er en usynlighetskappe som har blitt et åk. Og som usynlighetskappen bygger den på en illusjon. Man har alltid et ståsted og et perspektiv. Uten det er man ikke i stand til å orientere seg, langt mindre formidle noe til andre. At biblioteket skal ha en samling som omfatter et bredt spekter av ulike synspunkter og at bibliotekaren ikke bare skal kunne uttrykke seg, men like mye lytte, betyr ikke at bibliotekaren er en nøytral aktør.

Nøytralitetsidealet skriver seg fra en overtro spredt av populærtolkninger av positivismen. Positivismen forkynte jo den objektive forsker som interesseløst henga seg til sine studier. For ettertiden er det åpenbart at mange av disse såkalte interesseløse studier, for eksempel av rase og intelligens, var overmåte ideologisk styrt. Jeg vet ingen moderne tekst som så slående og morsomt har illustrert positivismens objektivitetsideal som filmen Salmer fra kjøkkenet. Den som hengir seg til et slikt objektivitetsbegrep blir sittende som observatøren på gardintrappa og betrakte et skuespill som - stikk i strid med sine intensjoner - er iscenesatt av den ekstraordinære situasjonen.

Positivismekritikken fra 60-tallet og framover førte til at positivismen ble tilbakevist som vitenskapsteoretisk ståsted. Men til tross for at positivismen falt, har positivismens objektivitetsbegrep levd videre. Det er få ting som skaper så mye forvirring i en studentgruppe som spørsmålet om hva objektivitet er. Man kan konkludere med at vi trenger å tydeliggjøre et nytt og alternativt objektivitetsbegrep, frigjort fra positivismens nøytralitetsillusjon. Et objektivitetsbegrep som erkjenner at vi alltid tar utgangspunkt i en posisjon og ut fra denne posisjonen forholder oss saklig lyttende og drøftende. Da er vi i demokratiets fundament: samtalen, hvor man ikke bare har mulighet, men også en viss etisk forpliktelse til å gjøre sin stemme gjeldende.