Utlån i norske bibliotek


Hva er egentlig bibliotekenes bestand i den digitale tidsalder?

I den preelektroniske tidsalder har definisjonen av hvilket materiale som er en del av bibliotekets bestand vært relativt enkel. Boken danner paradigmet for utlånsenhet og biblioteket eier fysiske enheter som lånes ut i tellbare kvanta. Også etter hvert som informasjon har foreligget elektronisk; på bånd, disketter, CD-ROM eller DVD, har utlånstelling så lang vært relativt uproblematisk.
Men med fremveksten av online informasjon og økende lagringskapasitet på digitale medier er situasjonen i de senere år blitt ganske annerledes.

Av Erlend Ra og Signy Irene Karlsen, ABM-utvikling


I alle bibliotek med Internett-tilkobling vil enorme mengder digitalt materiale være tilgjengelig for bruk, og via bibliotekenes websider vil denne kunne gjøres tilgjengelig for personer som oppsøker biblioteket virtuelt. Så hva er egentlig bibliotekenes bestand i den digitale tidsalder?

Dette er en interessant problemstilling i forhold til bibliotekvederlaget. Ordningen skal kompensere for den økonomiske skaden opphavsmenn lider som følge av at deres verk er tilgjengelige for bruk gjennom landets offentlige biblioteker. Vederlaget er ikke knyttet direkte til åndsverksloven, det er en kulturpolitisk fundert statlig støtteordning. (vederlaget beregnes med utgangspunkt i bibliotekenes bestand av utlånsenheter, noe som ikke svarer til ”verk” i åndsverksloven). Men med den økende mengden online informasjon i mente kan man jo spørre seg: Hvilket materiale bør være med i grunnlaget for beregning av bibliotekvederlag? Og hvordan skal utlånsenhetene avgrenses og telles?

Boken setter en grense for mengden informasjon som omfattes av en enhet. Mange digitale medier i bibliotekene har da også kunnet behandles analogt med boken. Det er imidlertid to problemstillinger som vil kunne gjøre seg gjeldende. Den første dreier seg om antallet eksemplarer en digital enhet utgjør. Dersom den installeres på bibliotekets nettverk og er tilgjengelig for flere brukere samtidig, eventuelt gjøres tilgjengelig for brukere utenfor biblioteklokalene, kan spørsmålet om hvorvidt den bør betraktes som flere eksemplarer stilles. Den andre problemstillingen er knyttet til den løpende utviklingen i mengden informasjon som kan lagres digitalt på én fysisk enhet.

Når vi beveger oss over i området av online informasjon blir bildet ytterligere sammensatt. Bibliotekene gir brukerne tilgang til en enorm mengde informasjon ved å tilby bruk av datamaskiner med Internett-oppkobling i sine lokaler. I tillegg kommer informasjonsressurser som biblioteket aktivt skaffer tilgang til gjennom lisensavtaler. Dette kan være elektroniske tidsskrifter, e-bøker, referanseverk, indekser m.m. Personalet fungerer som veiledere i informasjonssøking, og på denne måten formidles informasjon som låneren ikke på egenhånd ville vært i stand til å finne fram til. Biblioteket kan også sees som en virtuell veileder gjennom sine nettsider, med portaler og lenkesamlinger. Etter hvert som tilgangen til digitalt materiale blir større, må vi regne med at også ”lån” av materiale skjer virtuelt ved nedlasting eller streaming på brukernes egne datamaskiner. Et eksempel på dette har vi i prosjektet LåtLån, der registrerte lånere ved Deichmanske og Bergen offentlige bibliotek gjennom innlogging på selvbetjent låneradministrasjon får tilgang til å spille musikkfiler fra Phonofiles database.

Når brukerne får tilgang til materiale på datamaskiner som er plassert i biblioteket, så virker det ikke urimelig å betrakte dette som analogt til lån på lesesaler, og når biblioteket gir brukerne tilgang til elektronisk materiale virtuelt virker det rimelig å se dette som analogt til hjemlån. Men går vi nærmere inn på spørsmålet, vil vi imidlertid se at analogien ikke er så klar. Når det gjelder online informasjon, er bibliotekets rolle i forhold til store deler av materialet som brukes, å formidle tilgang til et materiale som ikke eies av biblioteket. Kan disse typene materiale da sies å være en del av bibliotekets samlinger?

I tillegg til den tradisjonelle funksjonen som formidler av allerede publisert materiale, gir nye tekniske muligheter bibliotekene også muligheten til selv å fungere som ”utgivere” av forskjellige typer materiale. Dette kan være materiale av forskjellig kvalitet og grad av profesjonalitet. I noen tilfeller kan det være som støttespillere for forskeres publisering, såkalt selvarkivering, i andre tilfeller kan det være snakk om lavterskeltilbud for kreativ ungdom. Et eksempel på dette er Deichmanske biblioteks prosjekt Detektor.

I henhold til lov om bibliotekvederlag kan departementet bestemme hva som skal regnes som utlånsenhet. Departementet kan også bestemme hvilke bibliotek, samlinger m.v. som skal regnes med ved beregningen. Ot.prp. nr. 11 (1986-87) gir ingen ytterligere støtte når det gjelder avgrensningen av hvilket materiale som omfattes. Det fremgår ikke at det er noen differensiering ut fra hvordan materiale er anskaffet. I det følgende vil det likevel tas utgangspunkt i et skille mellom fritt tilgjengelig og lisensiert materiale.

Materiale som er fritt tilgjengelig on-line
I sin rolle som informasjonsveiledere bygger enkelte bibliotek Internettportaler og lenkesamlinger, eller katalogiserer lenker som gjør det enkelt for brukerne å finne fram til interessant materiale. Dette kan sees som analogt til samlingsoppbygging knyttet til fysiske enheter. Med hensyn til bibliotekets kostnader i forbindelse med utvelgelse, klassifikasjon og katalogisering vil gratis materiale aldri være "gratis" for biblioteket. Riktignok vil arbeidet med dette materialet være mindre omfattende (bl.a. ikke omfatte fakturakontroll og purring), men det har vært generell praksis at gratismateriale blir gitt en bibliotekfaglig behandling og inngår i samlingene på linje med betalt materiale. Dette gjelder også behandling av online ressurser.

Hoveddelen av det fritt tilgjengelige materialet på Internett er ikke skapt av profesjonelle. Opphavsmennene har således heller ingen tilknytning til organisasjonene som er forhandlingsberettiget. Dersom alt materiale som gjøres tilgjengelig på Internett i prinsippet skulle kvalifisere for bibliotekvederlag, ville det kunne være vanskelig for organisasjonene som i dag er forhandlingsberettiget å hevde at de ”representerer en vesentlig del av norske opphavsmenn på området” (Ot.prp. nr. 11 1986-87) pkt. 6.4 Til § 3.

Avgrensning av eksemplartall for fritt tilgjengelig materiale representerer et problem. Et bibliotek vil anskaffe flere eksemplarer av fysiske verk for å kunne gjøre dem tilgjengelig for flere brukere samtidig. Dersom antallet brukere som kan benytte et verk simultant gjøres gjeldende som utgangspunkt for eksemplarantall, så vil antallet kunne bli enormt for f.eks. en fritt tilgjengelig artikkel. Alle norske bibliotek som har tilgang til Internett vil kunne ha tilgang til denne artikkelen samtidig. Dersom et bibliotek har flere datamaskiner med tilgang til Internett, vil alle disse datamaskinene kunne ha tilgang til artikkelen samtidig. Dersom et bibliotek via sin Internettside har lenket til denne artikkelen, og denne formidlingen av artikkelen skal betraktes som et ”lån”, så vil alle datamaskiner i landet (og utlandet) som har tilgang til Internett, ha tilgang til denne artikkelen samtidig via biblioteket.

Det typiske for bøker, plater m.m. er at de kjøpes og eies av biblioteket. Når det gjelder fritt tilgjengelig materiale på Internett, så kjøpes det ikke av bibliotekene, og bibliotekene kan ikke hindre opphavsmannen i å fjerne det. Bibliotekene disponerer dermed ikke dette materialet på samme måte som materiale biblioteket eier.

I sammenheng med forrige punkt kan en også trekke inn den betraktning at materiale som en opphavsmann legger ut fritt tilgjengelig på Internett neppe kan sies å lide noen skade av at dette formidles gjennom bibliotekene, og at det dermed kan være vanskelig å se hva vederlaget skal være et vederlag for. Særlig gjelder dette ettersom de fleste bibliotekbrukerne ikke er avhengig av biblioteket for å få gratis tilgang til disse verkene, de kan benytte andre datamaskiner enn bibliotekets. Når det gjelder tilgang til disse kildene gjennom biblioteks Internettportaler eller lenkesamlinger, så kan en også diskutere om det er rimelig at veiledning i søk på Internett kvalifiserer for bibliotekvederlag. En analogi til det fysiske biblioteket her kan være muligheten som eksisterer for søk i andre biblioteks kataloger. En bok telles kun en gang selv om alle bibliotek i Norge skulle være i stand til å lokalisere den.

Tilgangen til fritt tilgjengelig materiale er uoverskuelig. Det er imidlertid fritt tilgjengelig materiale som bryter med dette på flere punkter, og som på noen områder ligger nærmere det som er typisk for lisensiert materiale.

Materiale som er tilgjengelig on-line etter avtale
Norske bibliotek inngår lisensavtaler om elektroniske tidsskrifter, e-bøker, referanseverk m.m. Dette ser i utgangspunktet ut som et område som er enklere å håndtere enn materialet som er fritt tilgjengelig. Likhetspunktene for verkene som omfattes av slike avtaler er flere med paradigmet for utlånsenhet enn det som er tilfelle for fritt tilgjengelig materiale.

· De er utgitt gjennom et forlagsapparat eller tilsvarende og hovedsakelig skapt av profesjonelle opphavsmenn.
· De er anskaffet og innlemmet i samlingene ut fra en vurdering av at brukerne har behov for disse verkene.
· De er oftest betalt og kun tilgjengelig gjennom andre kanaler ved at publikum selv inngår egne avtaler.
· I mange tilfeller vil en kunne se enhetene i analogi til fysiske utlånsenheter, for eksempel tidsskriftabonnement eller årganger av tidsskrifter.
· De katalogiseres i bibliotekenes kataloger, som lenkesamlinger eller på annen måte.

Likhetene er imidlertid i mange tilfeller ikke så store som de kan synes. Avtaler om tilgang til lisensiert materiale er svært forskjellige, og slike avtaler skiller seg i stor grad fra det å kjøpe for eksempel en fysisk bok, både betalings- og rettighetsmessig. Kostnadene for tilgang til verk, varierer etter forskjellige prismodeller, men det er et hovedtrekk ved slike avtaler at prisene er differensierte etter forventet bruk.

Analogien til fysiske enheter har en fremdeles i stor grad, for eksempel når det gjelder årganger av tidsskrifter eller e-bøker. Her er det imidlertid viktig å være oppmerksom på endringer som den nye teknologien muliggjør. Verk som i den fysiske verden ville utgjøre mange bind, kan samles i en enhet. Artikler som tidligere ville blitt utgitt som del av et tidsskrift kan utgjøre en enhet o.s.v.

Avtalene vil som regel ikke angi antall brukere som kan ha tilgang til materialet samtidig, og i de fleste tilfellene slike begrensninger eksisterer, vil ikke dette tallet på noen rimelig måte kunne sies å være analogt til eksemplarer av fysisk lagrede verk.

I forhold til spørsmålet om samlingsoppbygging, det at de enkelte verkene i biblioteket er vurdert som nyttig for brukerne, er det en viktig modifikasjon at lisensavtaler gjerne omfatter store mengder titler. Når det gjelder fysiske tidsskrifter, så vil en på grunn av kostnadene knyttet til fremstilling og distribusjon, ikke abonnere på flere titler enn de en finner interessant. Dersom et bibliotek i utgangspunktet finner for eksempel et utvalg av 30 papirtidsskrifter aktuelle, så vil avtalene som inngås om elektroniske tidsskrifter i mange tilfeller omfatte hele forlagshusets portefølje, i noen tilfeller flere tusen titler.

Et viktig poeng er også i hvilken grad bibliotekene kan sies å kjøpe eller "leie" den elektroniske informasjonen som lisensieres. Noen utgivere opererer med arkivrettigheter, der biblioteket får tilsendt tidsskriftene som det abonneres på for arkivering. Som oftest i form av CD-ROM, en ordning som er relativt ressurskrevende å drifte, og på mange måter gårsdagens teknologiske løsning for arkivformål. I mange tilfeller ser biblioteket seg dermed i praksis nødt til å kjøpe en "uendelig" tilgang til et arkiv som befinner seg på utgivers servere. Dette er imidlertid et problem som det arbeides med i bibliotekorganisasjoner på internasjonal basis. De fleste E-bok utgiverne opererer pr. dags dato stort sett med rene "leieavtaler" der biblioteket betaler for tilgang til et visst antall bøker i en predefinert periode uten mulighet for å lagre materialet lokalt eller overføre det til andre formater.

Det viser seg at tidsskrifter stadig flyttes fra et forlag til et annet. Biblioteket kan derfor miste tilgang til et tidsskrift og må kjøpe tilgang hos et annet forlag. Det har også vært flere tilfeller der utgiver har fjernet artikler fra sine databasearkiver på grunn av juridiske tvister etter at bibliotekene har kjøpt tilgang til basen. Denne typen "historieforfalskning" kunne ikke ha funnet sted dersom informasjonen befant seg på papir i bibliotekets eget kompaktarkiv.

Et annet moment i forhold til den tradisjonelle samlingsoppbyggingen er spørsmålet om kassering. For fysiske enheter vil dette være en viktig oppgave. Om ikke annet, så vil størrelsen på biblioteklokalene innebære at uaktuelt materiale skilles ut. For materiale som er tilgjengelig on-line vil problemstillingen snarere være å ha systemer for å navigere, enn å fjerne tilgangen til informasjonen. Samlingene av tilgjengelig materiale blir stadig større, mens andelen av dette materialet som faktisk brukes blir stadig mindre.

Hvordan skal utlånsenhetene avgrenses og telles?

Hvilke problemstillinger som er aktuelle i forbindelse med beregning av bestanden av utlånsenheter, vil i noen grad avhenge av hva som skal omfattes, og i forlengelsen av dette om ”utlånsenhet” vil være et godt mål for bruken av dette materialet. En problemstilling som kan melde seg i sammenheng med bibliotekvederlaget, er om det vil være ønskelig å supplere bestandstall med kartlegging av den reelle bruken av materialet.

Det er to viktige internasjonale standarder i forbindelse med innhenting av nasjonal bibliotekstatistikk: NS-EN ISO 2789:2003 Informasjon og dokumentasjon - Internasjonal bibliotekstatistikk og ISO 11620 Information and documentation - Library performance indicators. Standardene er under revisjon, spesielt på området for elektroniske medier og tjenester. ABM-utvikling søker å tilpasse innsamlingen av bibliotekstatistikk i så stor grad som mulig til disse standardene. En problemstilling i forbindelse med digitale medier i vederlagssammenheng vil være om det er hensiktsmessig å legge definisjonene i disse standardene til grunn, eller om det vil være nødvendig å utarbeide andre avgrensninger.

For digitalt materiale som musikkfonogrammer og filmer som er lagret på fysiske enheter er innhentingen av data relativt uproblematisk. Og i henhold til ISO-standarden telles dette som fysiske enheter. Annet elektronisk materiale som er lagret på fysiske enheter, men der innholdet ikke korresponderer med enheten vil kunne være mer problematisk, avhengig av hvordan dette materialet er katalogisert i bibliotekene. Her blir en viktig problemstilling hvilket omfang dette har i norske bibliotek, men etter som kapasiteten på det enkelte lagringsmedium har vært sterkt økende de senere år, og må antas å fortsette å øke, er det mer og mer sannsynlig at flere enn et verk i framtiden vil lagres på hver enkelt enhet. I vederlagssammenheng kan en utlånsenhet etter hvert komme til å omfatte et så stort materiale at det ikke lenger er en hensiktsmessig størrelse å operere med.

Når det gjelder materiale som er tilgjengelig online, så skiller ISO-standarden mellom fritt tilgjengelig materiale og lisensiert materiale. Lenker til fritt tilgjengelig materiale regnes ikke som en del av bibliotekets bestand. Bestanden av materiale som er tilgjengelig gjennom avtaler telles i hovedsak i titler.

Mye av materialet som er tilgjengelig er ikke nødvendigvis valgt ut av biblioteket på samme måte som fysiske enheter, lagringen av/tilgangen til online ressurser kan føre til store samlinger som ikke brukes, og eksemplartall blir en problematisk størrelse. Dette kan gjøre det rimelig å vurdere å supplere tall for bestanden av titler med tall for den reelle bruken av mediene. Dette er imidlertid foreløpig et vanskelig område. I utgangspunktet er det leverandøren som må bidra med statistikk for bruken av mediene, og praksisen her er ikke tilstrekkelig standardisert til at det er mulig å få gode sammenliknbare tall. Det gjøres imidlertid mye arbeid på dette internasjonalt. Spesielt viktig i denne sammenheng er COUNTER (Counting Online Usage of NeTworked Electronic Recourses). Se www.projectcounter.org. Det må imidlertid nevnes at selv blant utgivere som har slutter seg til COUNTERs retningslinjer vil tolkningen variere, og leverandørenes teknologiske løsninger setter i tillegg ulike begrensninger og fører til variasjoner i hvilke data som faktisk telles. Dette skaper store problemer med hensyn til sammenligning av tall mellom ulike utgivere.

Den neste problemstillingen som melder seg er i hvilken grad bibliotekene vil kunne rapportere data på området. Foreløpig har en bare erfaring med innhenting av nasjonal statistikk for online ressurser fra fag- og forskningsbibliotek, så dette er i noen grad et åpent spørsmål for de andre bibliotektypene. Her vil kategoriene som legges til grunn og hvor spesifisert statistikken skal være kunne spille en rolle.