ONE HAND CLAPPING


- på bullshitbingo i OL-byen

(Rapport fra Norsk Litteraturfestival)



Denne teksten handler om det som skjedde inni Hilde Matre Larsen under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i mai inneværende år.

0505bingo.jpg

1. Dybdeintervjuet I

Forstemmende er ordet. Her går man og gleder seg i dager, ja kanskje uker, til noe. Jeg innrømmer at jeg synes det er interessant å høre på den svenske forfatteren som forteller at han ¨söp för mycket¨ på 1980-tallet. Og det han sier er kanskje viktig og kanskje ikke. Men det er ærlig talt litt kjedelig. Så jeg sitter og håper på at jeg snart må tisse, selv om jeg gikk en sikkerhetstur før det hele startet. Tissing er det fineste jeg vet på store tilstelninger der jeg kjeder meg eller føler meg utilpass. Det er alltid kø, så det tar lang tid. Hvis man er heldig, møter man kanskje noen hyggelige mennesker i dokøen, dokøvenner som føler seg like usynlige som en selv, som man kan baksnakke folk sammen med. F. eks. kan man baksnakke de som er inne på do og bruker lang tid. Senere kan man hilse litt innforstått på hverandre og føle seg litt mindre ensom.

Blikket mitt viker.

Er det meg det er noe galt med? Jeg klarer nemlig ikke å følge med. Jeg tenker på knekkebrød med leverpostei og rødbeter.Så tenker jeg på den gangen jeg mistet et glass med rødbeter på kjøkkengulvet og det knuste. Grunnen til at jeg mistet glasset med rødbeter var at jeg var nervøs. For da jeg kom hjem den kvelden lå det en bevisstløs mann i oppgangen min. Jeg prøvde å vekke ham, men det gikk ikke Han hadde også mistet noe i gulvet. En bøtte med kylling. Oh yeah. I tillegg til å miste seg selv, selvfølgelig. Han er naboen min, og han har mottatt en rekke klager fra andre naboer fordi han spiller utrolig høy musikk. Jeg har også klaget på ham. Jeg begynte å slå nummeret til ambulansepersonell, men så hørte jeg et grynt. Så jeg prøvde å vekke ham igjen. Plutselig spratt han opp og begynte å springe rundt mens han tok av seg klærne. Da gikk jeg inn i leiligheten min. Han stod utenfor en stund og prøvde å låse seg inn i leiligheten min. Det var jo litt dumt av ham, for han hadde jo ikke nøkkel. Så ringte jeg politiet. Da de kom, hadde han forsvunnet inn i sin egen leilighet. Han hadde heldigvis nøkler til den. Og jeg gikk på kjøkkenet for å lage meg et par knekkebrød med leverpostei og rødbeter. Og alt det røde på kjøkkenet mitt liknet på blod.

Sitter alle og tenker på det samme? Ikke på knekkebrød og rødbeter og naboen min og politiet og blod, men på noe helt annet enn det de kom hit for? De gjør nok det. Han som sitter til venstre for meg har fylleangst. Nervene klaprer oppover ryggraden hans som en hel hær av kakkerlakker. Han jobber med litteratur. Han ser på klokken hele tiden. Han vil ikke høre hva de voksne sier. Han vil drikke. For nå er det helg. Man får da vitterlig alt dekket når man drar på fæstival i embets medfør, det skulle bare mangle. Men det er også helg. Og når man har jobbet med litteratur hele uken, gidder man ikke å bry seg med det når weekenden står for døren.

Og alle disse folkene er dyktige og intelligente, men de er litt for glade i å høre sine egne stemmer. Og jeg er litt for glad i å høre min (ble kalt monologen da jeg gikk på gymnaset). Og da må det kræsje på et eller annet punkt. For disse folkene insisterer hele tiden på at de er interessante, og det prøver jeg også å gjøre, men jeg får det ikke til, og ender med å virke litt desperat og ganske gal, og det er ikke meningen, selv om det kanskje er slik jeg er, men det eneste jeg vil er å SNAKKESNAKKESNAKKE, og jeg bryr meg ikke lenger om HVA jeg snakker om, alt har samme verdi, så jeg snakker snikksnakk og later som jeg vet en hel masse om alt mulig som jeg aldri har hørt om engang. Alle virker som de har noe viktig å formidle, og de ønsker å bli tatt alvorlig. Det er liksom sånn BLÆBB BLÆBB BLÆBB hele tiden, og de spør hverandre om ting jeg virkelig ikke lurer på.

En dame spør om det er sant, det som står i bøkene. Jeg tenker at det er en indikator at fiction er den engelske betegnelsen på skjønnlitteratur. Og hvis det som er fiktivt er sant, hvorfor kan ikke forfatteren skrive orntlie fotnoter og utstyre fiksjonen med en bibliografi? Spør damen.

Og nå er jeg virkelig tissetrengt.


2. Pregnans og overskridelse på poesicafé

Kjære forfatter.

Jeg er selv forfatter.

Jeg lurer på om du vedkjenner deg slektskapet til en annen forfatter (ikke meg, men en forfatter fra utlandet)?

Erru innmari innspirrert av de forfattera du er innspirert av, eller sier jeg no feil nå, lissom?


3. Dybdeintervju II

Samtalen var over før den begynte. En full mann komm for sent og begynnte å drikke. En edru mann var stresset og skulle intervjue den fulle mannen. Den edru mannen snakket lærd om den fulle mannens forfatterskap mens den fulle mannen drakk og anstrengte seg for å fokusere blikket. Den fulle mannen var Stig Larsson, og han brukte 3 kvarter på å besvare det første spørsmålet. Etterpå sang den fulle mannen uforståelige ord for meg.

Dette var det nærmeste jeg kom Nirvana på Norsk Litteraturfestival.


4. Interessant litteratur – for eller mot?
(Om den norske skriveligheten)

Jeg var på en debatt der alle var enige. Den handlet om at norske forfattere er for enige. Det var forfatterne i panelet enige i. De var enige med ham som var enig med seg selv om at han var uenig. De andre var altså uenige i at det var noen uenighet om enigheten. Han som mente at de andre var enige, het Henrik Hovland. Han liker å være uenig, men han glemte altså å sjekke på forhånd om folk var enige i uenigheten hans. For hvis alle er enige med Henrik Hovland, er jo ikke Henrik Hovland uenig likevel, samtidig som han har rett fordi alle er enige og var det ikke det han sa.

Debatten var det Dagbladet som liksom satte i gang, og tante Bratholm fikk bestemme hvem som fikk snakke og når de fikk snakke. Det var litt dumt, for tante Bratholm bestemte hele tiden at hun skulle få lov til å snakke og rope og avbryte selv.

Debatten handlet om at Henrik Hovland synes det er veldig koselig at norske forfattere ikke driver og henger rundt i felten når det er krig og fred og sånn og at de derfor ikke vet noe særlig om verden og at de som en følge av dette ikke skriver interessante bøker og at ingen norske forfattere er Jens Bjørneboe fordi han jo er død og hva skal vi gjøre da?

Er alle forfatterne i Norge enige? Er det ingen andre enn Henrik Hovland som engang gidder å late som de er uenige? Prøver ingen å se en sak fra flere sider? Har alle norske forfatterne glemt det de lærte på ungdomsskolen om drøftingsoppgaver?

Jeg har satt opp noen punkter til gjennomgang.

Dette har skjedd:

• Henrik Hovland er upresis i sin kritikk av konsensuskosen i norsk litteratur. Han er frustrert fordi han ikke vet helt hva han vil ha. For hadde han visst det, kunne han vel ha skrevet det selv. Men det gjør han ikke. Og det er kanskje fordi han ikke klarer det.
• Henrik Hovland tror han er kontroversiell når han tar opp temaet.
• Dagbladet tror at Henrik Hovland er kontroversiell når han tar opp temaet.
• Dagbladet tror dermed at de blir kontroversielle ved å trykke Henrik Hovland.
• Mange er enige med Henrik Hovland. Debatten faller på sin egen konsensuskoselighet. Catch 22.

Hvor ligger så skylden?

• Hos forfatterne selv og alt de leser og de livene de lever? Nålevende norske forfattere har blitt flasket opp på enige bøker, akkurat som de som kom før dem ble. Det samme gjelder for kritikerstanden. Dette er en ond sirkel! Kan denne onde sirkelen brytes? Kan Henrik Hovland hjelpe oss? De sitter jo bare og putler med bakteriefloraen i kjernefamilien.
• Norsk litteratur er som munnhulen til Jens i Karius og Baktus. Der er det godt å være så lenge ikke mamma kommer slengende og ber dem om å pusse tennene. Og hvem er så mamma i denne sammenhengen? Henrik Hovland eller Dagbladet?
• Hos forlagene som antar og gir ut norske forfatteres bøker? I hva forlagene vektlegger når de promoterer sine produkter?
• Hos avisene og tidsskriftene? I hvilke bøker som presenteres og vektlegges som viktige? Hos kritikerne og i den kritikken disse bedriver?
• I dypet av den norske folkesjelen? For vil ikke folket ha litt sånne kosmiske bøker som den niende og den tiende innsikt og spirituelle greier av spanjakker som snakker om alle disse vakre tilfeldighetene og den indre reisen man må ta med østlig schwung for at man skal kunne meditere seg frem til meningen med livet? Det er hva folk vil ha. Og når de ikke leser slike bøker, ser de Blomster av stål og Ikkeutenmittbrystonsdagsfilmen på TVNorge og Dr. Phil og da er det klart at bøker som er uenige blir litt sånn rare og utilgjengelige. Det skriver liksom ikke sånne bøker som man kan drømme seg bort i.


5. Konklusjon

Her skal man knytte kontakter og drikke seg selv og resten av fiffen under bordet.

De ser så bra ut på avstand, disse litteraturfolkene. Men de har hard hud under hælene, strømpene deres har raknet, og ingen av dem er interesserte i litteratur dagen etter kvelden før.

Og hvis jeg skal være ærlig mot meg selv var ikke Norsk Litteraturfestival noe å henge på julegrana.

Alt dette kavet
berre for å få liggje på det siste
og bli mata med skei
- Hans Sande