IFLA 2005: Det er ikke flere stjerner igjen


0505ifla1.jpg

Tekst: Signy Irene Karlsen, Foto: Jan Seland

En delegat fra Ohio snubler ved utgangen etter åpningsseremonien
- Hvorfor var det fire norske flagg? - Hvorfor var ikke alle landene representert med flagg? - Var det forskjell på de frivillige som bar lys og som bar flagg? - Hvor satt Kongen?
Spørsmålene hagler i den langsomtbevegende bibliotekarmassen på vei ut etter IFLA WLICs åpningsseremoni i Oslo Spektrum. Vi på pressetribunen (seks personer på rekke i papirkulekasteavstand til konge og fedrebibliotekarer) har blitt sniffet på av bombehunder, og sett 150 frivillige kledd i blå reklame for EBSCO med tente stearinlys i hendene, som med nervøse blikk mot sprinkleranlegget har ventet tålmodig gjennom Secret Gardens nasjonalromantiske oppspill, gjøre sin entre foran et entusiastisk internasjonalt kollegium. Aldri har vel bibliotekarer sunget så vakkert tidligere. Men et av de mest OL-lignende øyeblikk i norsk bibliotekhistorie tar så altfor fort slutt. Og det er ikke fritt for at man benytter anledningen mens konge m. følge forlater lokalet, til å tørke vekk noe blankt som ligger og vaker i den nedre del av øyevippene.

Nå skal det vel innrømmes at inntrykket av den avsluttende sangopplevelsen ikke ble mindre av at Francis Sejersteds foredrag umiddelbart i forkant var akkurat bittegranne for langt. Ja, var det ikke (uten at man skal sverge på at man ikke så feil). For skimtet man ikke ved å vri hodet skrått bak og mot høyre, en viss mann med elefantslips som duppet litt med hodet der mot slutten? Men før det har vi absolutt gledet oss over tonesatte, nasjonalromantiske bilder fra Norge, Sidsel Walstads harpespill og Øystein Wiigs konferansiertalent. "Go out and catch a falling star!" oppfordrer han. Så gjør vi dét da.

0505ifla2.jpg

Jeg hører at en mann besvimte og falt om ved utgangen etter åpningsseremonien
- Vi gikk tom for stjerner på under en time. Det var kø langt rundt hjørnet. Anna fra utstillingsstand 306, Thomson Scientific trekker fram det aller siste gjenværende eksemplaret av de ettertraktede plastobjektene fra håndveska. Ved å trykke på knappen får man gjennomtrengende blinkende neonblått i 2/5 sekunders takt. Et trykk til for 4/10. Enda ett for kontinuerlig lys. - Jeg vet ikke hva som er tenkt, man kan kanskje dekorere juletreet? Anna holder stjerna opp etter plastikktråden. - Disse skulle vare ut konferansen med god margin, det falt oss ikke inn at de skulle bli så populære. Ikke har vi mulighet til å få tak i flere heller, og nå har ryktet spredd seg. Bibliotekarene kommer og spør etter dem hele tida.

På 414, Backstage Library Works, har de ansvarlige derimot fått inn ny hasteforsyning av stjerner. Disse er litt mindre multifunksjonelle, dog like irriterende, blinkende i både blått og rødt. Og med magnetfeste. Etter en tilsvarende rystende køopplevelse som Thomson er restlageret godt gjemt under bordet på standen, slik at folk ikke kan grabbe til seg ukontrollerbare mengder, men må spørre for å få. Bare én til hver, nå. Den ansvarlige på standen pakker alvorlig ut stjerna, skrur den på og setter den på metallklypa til konferanseskiltene alle går med rundt halsen.

Hos EBSCO streves det med å forklare en japaner hvorfor han ikke kan få en hel boks med penner, og på 506 sliter man med å beholde lytteapparatene til Nordic Voices - utstillingen på standen. Selv om de er ubrukelige til noe som helst annet, mangler det allerede to. Elsevier har presset ølbokskjølerne sine inn i et utilgjengelig skap bak et møtebord. Men hos mormonerne på Familysearch.org ligger det fremdeles en stabel karabinkroker innen synsvidde, selvfølgelig med blå minilykter på.

0505ifla3.jpg

Noen jeg kjenner så en mann falle ned trappa og skade seg midt under åpningsseremonien
Hvis antallet røykere i verden gjenspeiles av dampende bibliotekarer utenfor Oslo Spektrum kan vi nå melde at den er nede i fem promille. De som fremdeles tar seg en blås stiller seg unnselig til borte i kroken, litt skrått bortvendt fra inngangsdøra med det enorme WLIC-banneret. Det mimres mumlende om Buenos Aires og Berlin der man kunne røyke inne. En gruppe i dress og slips fra Asia stiller seg opp på trappa under banneret for å bli filmet. I motsetning til fotoapparat med sine forløsende klikk, er det umulig å vite når man kan gå forbi uten å ødelegge opptaket. Mer avslappet kledde, men ikke mindre høflige anlagte bibliotekarer fra vestligere land hoper seg opp i munningen fra Vaterlandspassasjen. Til slutt er det nok. Man har da sesjoner man skal rekke! Vi ses på fremvisning av reisevideo i et eller annet japansk bibliotekarhjem.

Den røde løperen ligger som en avklippet tunge fra Drammensveien og inn mot Nasjonalbibliotekets lukkede dører. På innsiden reiser man i tid og rom. I Hydroparken beveger man seg mot mat- og vinteltene. Solen skinner og vi har fått utdelt regnkappe. Her sitter vi som tilhører flertallet uten innpass i det aller helligste, men fremdeles er litt viktigere enn de som blir bortvist fra parken av strenge portvakter. Inne får Kongen nok en dose med bibliotek. Ute stjeler delegatene med mest matvett vinkartonger bak bordene med små, fylte plastvinglass når serveringspersonalet ikke ser, og tar dem med ned på plenen. Vi som jobber i ABM-utvikling gjør ikke sånt. Vi ser dansende bibliotekarer på storskjerm, og diskuterer rødsjatteringene på håret til øst-europeiske kvinnelige bibliotekarer. Etter åpningsseremonien står Kari Bremnes litt ensom og fin og synger lavmælt frampå scenen, mens praten går inne i teltene. Så stikker noen på IFLA NIGHTSPOT! på Stratos.

0505ifla4.jpg

Ryktene sier at en mann ramlet ned fra galleriet og ble slått bevisstløs under åpningsseremonien
Det sies om gravide kvinner at hvis man venter barn selv så ser man dem overalt, og sånn er det plutselig med bibliotekarer også. Den jevne Osloborger aner lite, de aller mest observante har kanskje lagt merke til noen vimpler på Karl Johan, men vi som vet ser dem hele tida, i skytteltrafikk mellom Planning Session på Clarion, Plenary Session på Raddison, Poster Sessions i Spektrum og ICABS på Folkets hus. På Husfliden via Munchmuseet, promenerende oppover Karl Johan, entusiastisk fotograferende foran slottet.

Man må liksom samle alle sammen på én plass for at de skal gjøre noe av seg. Og mellom Raddison og Spektrum står brorparten av de 3096 konferansedeltakerne fra 117 land på rekke og rad. Når bussene stopper etter hverandre, i stedet for forskriftsmessig fremst i køen får bibliotekarer som stilte seg opp tidlig for å mingle blant 155 antikvariske bygninger i Norsk Folkemuseum, smake på sannheten om at de første skal bli de siste.

Men alle skal få sekk med matpakke og drikke og sitteunderlag oppi. 3000 sekker er fordelt ved de tre inngangene. Dette har vært planlagt lenge. Bussjåfører har imidlertid en egen evne til å strø sand i fire og et halvt års planleggingsmaskineri. Etter hvert som bibliotekar på bibliotekar blir dumpet utenfor hovedinngangen, kaster arrangører seg desperat på mobilen, mens svette, bunadkledde frivillige går i skytteltrafikk for å frakte sekker fra den ene enden av parken til den andre. - Så lenge det er nok vin er alt OK, smiler en delegat fra Australia, og vifter med drikkekupongene.

Tre kinesere sitter i en tett gruppe på trappa til et norsk stabbur og lukter på grovbrødskive. En biter prøvende i det ene hjørnet mens de andre to ser på. – Kjempegodt, sier han spørrende før han legger skiva på plass. En ærlig sjel fra Afrika innrømmer at de 76 stipenddelegatene kanskje hadde håpet på noe litt mer forseggjort, når de først hadde sjansen til å delta på en konferanse. - Men ikke at det ikke var godt, altså!
- Alle liker ihvertfall lefse. Lefsebakejentene har solgt 400 lefser i dag. - Etter 12 timer med lefsedeig blir man litt lei, innrømmer en av dem. Men det var koselig å ha besøk av noen bibliotekarer.

Til mat og drikke nytes underholdning strategisk spredt ut gjennom parken: felespill, leikaring, folkesang og hallingkast. – Er dette norsk stil? spør en dansk delegat foran en Macarena-spillende gruppe. Tja, hvorfor ikke, egentlig?

Ryggsekker fra inngang 2 og 3 er blitt fraktet via lastebil til inngang 1. Gribbene kaster seg over dem på vei ut og rasker med seg både tre, fire og fem eksemplarer som gaver til venner og kjente. At designeren valgte å dekorere dem med den obskure forkortelsen "WLIC", gjør nemlig bæreredskapene brukbare i enhver sosial krets og sammenheng. Etter fem minutter er tre paller tomme. De som blir litt lenger og prioriterer gjøgleforestillingen til Stella Polaris, får i stedet en opplevelse som de vil huske mye lenger enn det tar plastdingsene i snorene på sekkeglidelåsene å gå i oppløsning.

Etter Folkemuseet prøver alle med kamera å ta bilder av verdens største måne gjennom bussvinduene. Noen overtaler bussjåføren til å kjøre innom Stratos. Det første vi ser når vi entrer balkongen i 12. etasje er bibliotekaren med blinkende stjerner fra BLW i ørene. Den intense stroboskopiske effekten får de som kan til mumlende å snu stolen sin med ryggen til. Men vi sier ikke noe, selv om månebildene våre blir ødelagt.

0505ifla5.jpg

Noen kollegaer av noen vi snakket med på Stratos sa at noen så en mann ramle ned fra galleriet og lande på Kongen under åpningsseremonien
Det er mottakelse på Rådhuset, Universitetet i Oslo og Deichman. Rådhuset er fullt, men alle vil dit, og tror de kan krangle seg til det hos temmelig tynnslitte frivillige i infoskranken. Noen få sjeler som regner seg som ”New Professionals” prioriterer nykommer-treff på Stratos. Her får man den beste maten, men de som forvillet seg til UiO kommer slengende senere på kvelden og skryter av manglende oppmøte med derav ubegrensede mengder gratis alkohol. Vi tror dem. Siste kveld med gjengen.

Dagen etter kommer de seg kanskje akkurat opp i tide til avslutningssesjonen klokka 1415. Lokalet er tettpakket, her er det ikke snakk om å reise hjem med et tidligere fly. Organisasjonskomiteen får entusiastisk applaus fra et tydelig fornøyd publikum. Og etter presentasjoner av Governing Board Members og atter Governing Board Members får de frivillige sin velfortjente honnør. Så er det tid for Kay Raseroka med Kurt Nilsen-smilet å vike plass for den nye presidenten, Alex Byrne. Et par stykker får utdelt en IFLA Scroll. Og Ki-Nam Shin tar over stafettpinnen fra Jon Bing for den nasjonale organisasjonskomiteen i Korea.

Utenfor Lillehammer står det fremdeles et skilt som tilkjennegir at det dreier seg om OL-byen 1994. I Oslo er restematen gitt til de trengende, og WLIC-banneret for lengst tatt ned.

0505ifla6.jpg

30 år til neste gang?
International Federation of Library Associations (IFLA).
Grunnlagt på en internasjonal konferanse i Edinburgh i 1927.
En uavhengig, ikkestatlig, ikkekommersiell organisasjon tilknyttet UNESCO som representerer interessene til informasjonsbransjen, bibliotekarer, bibliotek og deres brukere. Hovedkvarteret er lokalisert til det nederlandske nasjonalbiblioteket i Haag.
Mer enn 1700 institusjonsmedlemmer i 155 land. Arrangerer årlig en stor internasjonal bibliotekkonferanse, World Library and Information Congress (WLIC). Neste år går den 72. konferansen av stabelen i Seoul, Korea. Tidligere har den blitt arrangert i Norge i 1947 og 1975 i tillegg til 2005.
URL: http://www.ifla.org