Petitesser i den store sammenhengen


Av Odd Letnes

Det må ikke bli slik at vi slår hverandre i hodet bare det mangler et komma i en kildehenvisning eller at et årstall er feil. Da mister vi fort fokus på hva som er sakens kjerne, nemlig faglige og juridiske retningslinjer for sitering.

Det sier professor i saksprosa, Johan Tønnesson ved Universitetet i Oslo, som satt i uvalget som står bak ”God skikk”-rapporten. Han er langt fra enig i at de feilene i litteraturlista i ”God skikk”, som Wenche Blomberg påpeker, er et tegn på at også andre deler av rapporten er dårlig kvalitetssikret?

- Feilene som ble trukket fram i Klassekampen, er petitesser i den store sammenheng, selv om antallet slike feil er blitt for stort. Jeg mener litteraturlisten og kildehenvisningene tilfredsstiller det overordnede krav til etterrettelighet. Jeg vil også fremholde at feilene i litteraturlisten ikke skyldes mangel på et enhetlig system, slik det er blitt hevdet, men utilstrekkelig korrekturkontroll. Det tar vi selvsagt kritikk for, men vi mener også det må tas hensyn til at dette er en stensilert utvalgsrapport og ingen forlagsutgivelse, sier Tønnesson.

Han forteller at utvalget nå har rettet opp de feilene man har oppdaget i den utgaven som er lagt ut på nettet. Dessuten har utvalget planer om en bokutgivelse hvor det vil bli satt mye inn på luke ut alle feil av denne art.

Bare innhold?
- Blomberg hevder at universitetsforskere først og fremst er opptatt av innhold, og tar for lett på kildehenvisningene. Det fører ofte til inkonsekvenser og uetterrettelighet. Hva mener du om det?

– For en universitetsforsker er det intet skille mellom “innhold” og kildehenvisninger, ettersom innhold og etterrettelighet henger særlig nært sammen i vitenskapen. Men når dette er sagt, er det klart at mye kan og bør forbedres i faglitterære fremstillinger, slik vi også slår fast i vår utredning.

Bibliografisk kompetanse, i betydningen innsikt i hvordan man gir ordentlige og etterrettelige kilde- og litteraturhenvisninger, er viktig, mener Tønnesson. Det innebærer i første rekke innsikt i hvilke opplysninger som bør med, men det er også viktig at en bokutgivelse gir et ryddig inntrykk, og forfatteren kan ikke legge hele ansvaret for dette over på forlaget.

I oppslaget i Klassekampen trekkes det imidlertid inn forhold som ikke har noe med bibliografisk kompetanse å gjøre, mener han.

- At vi i litteraturlisten kom i skade for å angi fire forfatternavn ved en bokutgivelse når systemet ellers er at utgivelser med tre og flere forfattere angis med ett forfatternavn og tillegget m.fl., at forfatternavn et par steder er invertert der de etter systemet ikke skulle vært det, at det noen steder er kursiv der det strider mot systemet, og omvendt – alt dette har med mangelfull koordinering og kontroll å gjøre. Det skyldes i like liten grad manglende innsikt i hvordan litteraturlister skal føres, som stavefeil i faglitterære fremstillinger skyldes manglende kjennskap til norsk rettskriving.

Lærdom av Alnæs-saken
- Hvis du skulle peke på tre lærdommer av ”i kjølvannet av Alnæs”-saken, hva ville du trekke fram da?

- En kan være at man ved planleggingen av en publikasjon på et tidlig tidspunkt, slår fast hvilke prinsipper for sitering og annen bruk av kilder og litteratur som skal gjelde. En annen kan være at både forfatter og forlag sørger for at framstillingen, slik vi skriver, «utstyres med midler for å koble sitat og parafrase med kilde». En tredje kan være at våre generelle anbefalinger blir fulgt.

- Her vil jeg imidlertid understreke at utvalget langt fra gir noen absolutt oppskrift på hvordan koblingen mellom sitat og kilde skal skje. Og det finnes heller ikke én, korrekt måte å sette opp en litteraturliste på. Endelig må det ikke bli slik at vi fra nå av ustanselig offentlig skal slå hverandre i hodet hvis det mangler noen kommaer eller et årstall i en henvisning eller at vi skal lete med lupe etter ordsekvenser som har vært benyttet av andre forfattere, sier Tønnesson.