Lett på nett


om Internett som kunnskapsressurs


Internett er en mangfoldig informasjonsressurs. Her finner man alt, fra kvalitetssikret faglig informasjon til private, forvirrede tanker som aldri ville blitt trykt innenfor et tradisjonelt publiseringssystem. Dessverre er storparten av den kvalitetssikrede faglige informasjonen på nettet utilgjengelig for de fleste ved at den beskyttes av lisensavtaler, skriver Hans Martin Fagerli.

Av Hans Martin Fagerli, seksjonsdirektør ved Høgskolen i Oslo, seksjon for læringsmiljø.

Vår totusenårige leksikontradisjon, som starter med Historia Naturalis av Plinius d.e., har problemer med å overleve på Internett. Gjentatte forsøk på å etablere levedyktige nettversjoner synes å drukne i det hav av informasjon som Internett utgjør. En seriøs leksikonartikkel, hvis den da er fritt tilgjengelig, havner langt nede på trefflistene. De høyest rangerte treffene er ofte fremkommet ved at økonomiske interesser sikrer at de kommer høyt oppe. Med utgangspunkt i den tilsynelatende effektive og raske måten som informasjon på Internett innhentes på, synes det som om stadig flere anser utviklingen som positiv.

Internett med dets mangfoldige innhold er i ferd med å bli akseptert som en læringsressurs. For utdanningsnorge er dette en pedagogisk utfordring knyttet til hvordan nye generasjoner skal utvikle kunnskap bygget på et informasjonstilfang som er rask økende, lett tilgjengelig, men hvor faglig kvalitet ikke alltid er kriterium for publisering. Jeg kommer i fortsettelsen til å knytte disse problemstillingene til studenters behov, men essensen i dette berører oss alle.

Overflaten
Mennesket synes å ha legning for å bruke minst mulig energi på å lære. Kun noen få ”ligger ved universitetene for å lese et fag”. De fleste beveger seg på overflaten, ofte med et siste skippertak for å sikre tilfredsstillende resultater. En av de få i Norden med en doktoravhandling på området informasjonskompetanse, Jannica Heinström, viser i sin avhandling at det er vanlig å være ”fast surfers” og overflatebehandlere i forhold til å håndtere informasjon . Internet blir som manna fra himmelen for slik informasjonsadferd, og nettet opphøyes til kunnskapsressurs, noe som i beste fall er en språklig misforståelse, i verste fall en tro på at kunnskap er en kapitalvare som kan anskaffes og forbrukes ureflektert. En tilbøyelighet vi alle har, og som reklame og mer finurlig hjernevasking utnytter.

At vi oversvømmes av informasjon er intet nytt. Fridtjof Nansen nedtegnet følgende tanker i ensomhet i en hytte på fjellet i Buskerud den 5.februar 1900:

Og den stakkars hjernen strever med alt dette stoffet, den har ikke fulgt med i utviklingen, dens romfang og evne er begrenset som de var, mens stoffet, inntrykkene er blitt ubegrenset, - den klarer det ikke lenger. Vi ser, hører ulike mer; men vi lærer mindre. - Det må med logisk nødvendighet bli overfladiskhet, det blir umulig å gå i dybden – det blir mangel på originalitet, mangel på personlighet.

Nansen var naturvitenskapsmann, men viser i dette sitatet, bevisst eller ikke, den tette sammenhengen mellom informasjon og læring. Samtidig foregriper han Heinströms observasjon. Nansen visste selvsagt som forsker at god læring setter krav til den lærendes evne til å behandle informasjon – hvor informasjonskompetent man er.

Utilgjengelig
Internett er en mangfoldig informasjonsressurs. Her finner man alt, fra kvalitetssikret faglig informasjon til private, forvirrede tanker som aldri ville blitt trykt innenfor et tradisjonelt publiseringssystem. Dessverre er storparten av den kvalitetssikrede faglige informasjonen på nettet utilgjengelig for de fleste ved at den beskyttes av lisensavtaler. Selv våre nasjonale ”fellesavtaler” sikrer ikke allmenn tilgang – ikke en gang til fagmiljøer med likt informasjonsbehov. Dette synes flere å være ganske uvitende om når man så lettvint assosierer Internett med en læringsressurs. Leser man en artikkel i Store Norske Leksikon, kan man anta at dette er faglig holdbart. Det samme gjelder en bok innkjøpt til et bibliotek. Et søk på Internett kan gi hva som helst, og krever at man er i stand til å sile ut det som er viktig og i saklige sammenhenger også riktig. Den evnen må utvikles, og er helt avgjørende for god læring. Overført til en bibliotekfaglig verden hvor vi bygger portaler og dermed indekserer små biter av Internett, innser vi fort at det er uhyre komplisert å sikre en bibliotekfaglig kvalitet på denne tilgangen, gitt alle de ressurser som finnes der ute. Søkemaskinene er blitt løsningen, og billige og effektive som de er, devaluerer de i økende grad den gjenfinningskvaliteten som de gamle kortkatalogene hadde, samtidig som de ressursene dette anvendes på er uten den utvelgelse og planmessige utvikling som kjennetegner bibliotekressurser. Disse utfordringene må vi ikke av makelighetshensyn skyve tilside. Dean of Library Services ved California State University, Michael Gorman, har studert disse fenomenene, og hans foredrag på IFLA-konferansen i Boston i 2001 anbefales for videre lesning, eller kanskje som selve utgangspunktet for et dypere studium . 0g denne finner du på nettet!

Informasjonsteoretikere har modeller for den situasjonen Nansen beskrev i 1900. Spesielt er Gernot Werzig interessant for bibliotekfolk og pedagoger fordi han dels stiller opp en modell for hvordan vi skaper kunnskap gjennom behandling av data, men også fordi han viser sammenhengen mellom informasjonsbehandling og læring. Noe forenklet fremstilt skjer læring i Werzigs terminologi ved at data bearbeides, forstås og settes inn i den enkeltes verdensbilde. Vi tar små biter av data og forstår disse på bakgrunn av det vi kan fra før. Werzig definerer også det han kaller en ”problematisk situasjon”. Dette er en situasjon hvor vi ikke makter kunnskapsbyggingen på grunnlag av det vi allerede vet. Det er her læringsevnen vår virkelig utfordres.

”Problematisk situasjon”
Begrepet ”problematisk situasjon” er viktig å forstå når vi diskuterer Internettet som læringsressurs. Læreboka løser denne situasjonen ved at den gir studenten en mulighet til å ta inn data i passelige doser, vanskelighetsgrad og i riktig logisk rekkefølge. Ved problemorienterte læringsmodeller løsner man på denne strukturen, men kan sikre seg en viss kontroll over læringsarbeidet gjennom veiledning og kildeavgrensninger. Ved surfing på det frie Internettet er studenten blitt kildegransker. Men studenter behersker normalt ikke dette fordi de ikke har skaffet seg en solid nok faglig basis til å vurdere den informasjonen de henter inn. Det er jo dette grunnlaget studiet skal gi dem! I en sak om eksamensfusk omtalt i Aftenposten , sier studenten at kopiering fra Internett var en arbeidsmåte hun hadde lært på videregående skole! Saken ble kommentert av Studentenes landsforbund, hvor leder Anne Marte Klubbenes har følgende innsiktsfulle resonnement: ”Studentene må lære hvordan de kan utøve kildekritikk, hvordan de skal sitere når de bruker stoff direkte, og hvordan de må skille egne resonnementer klart fra materiale hentet fra nettet.” Vi kan ikke erstatte læring med kopiering eller godta at dokumentasjon av ervervet kunnskap er ekvivalent med å finne et mulig svar. For utdanningsinstitusjonene er det svært viktig å skaffe studenter tilgang til kvalitetsinformasjon, og utvikle deres evne til å behandle informasjon på en kompetent måte. Bibliotekfolk har et ansvar for å framstå som frontfigurer for en slik utvikling, og det på en like selvfølgelig måte som da Haakon Nyhus ble valgt til redaktør for det første virkelige norske leksikon: Illustreret Norsk Konversationsleksikon (1906-1913).

Vi skal se på noen enkle eksempler for å belyse temaet ytterligere. De er hentet fra Bok og bibliotek nr 2/2004, og fra årsberetningen 2002-2004 fra Norsk bibliotekforening (NBF).

Det første eksempelet handler om Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB). Dette spesialbiblioteket har nylig blitt utredet, og i NBFs årsberetning, punkt 3.14.7, står det: ”Med utgangspunkt i rapporten kan man lese at NLB er en bedrift med [….] problemer med å tilpasse seg de endringene som skjer m.h.t. de produksjonsmessige betingelsene – teknologi og kundekrav. Etter NBFs mening er det derfor nødvendig at det settes i verk omfattende endringstiltak.” I Bok og bibliotek skriver imidlertid Eirik Newth (for øvrig nyvalgt medlem av NBFs hovedstyre): ”Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek (NLB) er et lysende eksempel på at et lite fagmiljø kan lede an i den teknologiske utviklingen.” Videre skriver han: ”Jeg imponeres av en institusjon som ligger lysår foran offentlig sektor ellers på det tekniske området, og det gleder meg at det er en underprivilegert gruppe som først nyter godt av fremskrittet.”

Ureflektert
Hver for seg vil mange akseptere disse påstandene ureflektert. Dvs. sette dem på plass i sitt eget kunnskapsunivers, og dermed slutte seg til en av to ulike oppfatninger. Den seriøst lærende vil imidlertid befinne seg i en ”problematisk situasjon”. Men det kan være tungt arbeid å komme ut av den gjennom egen fordypning. I dette tilfellet øker sannsynligvis gruppen ”vet ikke”, og mange er fornøyd med å forbli der. Det er tross alt til å leve med å gå rundt med mange uløste ”problematiske situasjoner”.

For faglige artikler står vi langt bedre når det gjelder å kontrollere kvalitet. Også her finner jeg et utgangspunkt i Bok og bibliotek nr 2/2004 i to artikler om temaet etikk . Sentralt i artiklene er et intervju med førsteamanuensis Robert W. Vaagan fra Høgskolen i Oslo (HiO). Forutsatt at man ivaretar de opphavsrettslige krav til sitering, kan artiklene godt brukes i f.eks. en besvarelse på videregående skole. Jeg finner kun en term jeg ikke umiddelbart forstår: utilitarismen. Altså en ”problematisk situasjon” etter Werzigs terminologi. Ved oppslag i Store Norske Leksikon på ”etikk” finner jeg at dette er en verdiorientert etikk, men får også vite om langt flere etikkretninger, også innenfor de verdiorienterte. Hva med evdaimonismen som legger mer vekt på lykke og trivsel? Kunne ikke det passe på begge sider av utlånsskranken? Einar Molland og Haakon Flottorp har signert artikkelen. Begge godt kjente universitetsfolk på sine områder. I motsetning til en del åpne invitasjoner i den senere tid på Biblioteknorge om å skrive artikler til nettleksika, har i dette tilfellet en redaksjon kvalitetssikret sine bidragsytere. Det er først når denne typen leksika er ute på nettet og fortsetter sin kvalitetssikring av bidrag, at vi kan snakke om at nettet overgår trykte leksika. Før vi har kommet så langt, blir trykte leksika kun slått ut fordi tilgangen til informasjon på nettet er enkel. For enkel.

Nåløye
Robert W. Vaagan er en fagmann på området, og artikkelen nevner at han kommer med en artikkel i New Library World om biblioteketikk. Ved å publisere i dette tidsskriftet har Vaagan passert et nåløye på veien: hans bidrag er blitt gjenstand for en fagfellevurdering hvor bidragets faglige kvalitet blir avgjørende for publisering. Med andre ord: vi vet allerede at artikkelen holder faglig mål. Hvis Vaagan ikke hadde fått denne godkjenningen, kunne han ha publisert artikkelen i Bok og bibliotek eller på Internett. I verste fall kunne Vaagan ha skrevet en artikkel ingen ville utgi. Forutsatt at ikke innholdet var i konflikt med straffeloven, kunne han imidlertid fritt ha publisert på HiOs Internettserver på egen hjemmeside. I dette ligger det problematiske med Internett som informasjonsressurs. Vi har en blanding av kvalitetsinformasjon, dårlig og til og med bevisst villedende informasjon.

Vaagans artikkel i New Library World vil bli indeksert i Web of Science (WoS), et enestående verktøy for å kontrollere faglige artikler ved bruk av siteringsteknikker. Ved hjelp av WoS er det mulig å danne seg et bilde av sentral publisering rundt en faglig problemstilling. Denne teknikken mangler Internett. I stedet trer det fram en enklere ”siteringsteknikk”: nemlig lenking. På Biblioteknorge øker tilbøyeligheten til å vise at man har funnet noe av interesse ved å opplyse om en internettadresse, heller enn å gi en selvstendig vurdering og dermed motivere andre til faglig debatt. For meg er dette et symptom på at det å finne et svar, erstatter det å lage en selvstendig analyse og derigjennom muliggjøre oppbygging av egen kunnskap.

Jeg godtar ikke uten videre enhver påstand om Internettets fortreffelighet. Aller minst når man formidler et bilde av nettet som kunnskapsressurs. Et slikt bilde gir vårt forbrukerorienterte samfunn en tilbøyelighet til å tro at ferdigtygd kunnskap ligger klar der ute ferdig til å bli hentet og brukt. Det er for enkelt å tro at den lettvinthet som Internett innebærer som informasjonsressurs også forenkler utvikling av kunnskap. Tvert imot er kunnskapsbygging sannsynligvis tyngre enn før, ikke bare fordi informasjonsmengden øker, men fordi vi er i ferd med å bli overlatt ansvaret for å kvalitetssikre de data vi bruker i vårt læringsarbeide. I denne sammenhengen har bibliotekene et betydelig ansvar for at deres ressurser er av god kvalitet. Det er første bud. Dernest må vi alle bli informasjonskompetente for å kunne slippes løs på et hav av kilder med høyst ulik kvalitet. Det er annet bud. Resten handler kun om etikk. Som det alltid har gjort.