Bibliotekmøtet i Molde: Få se!


Jeg har lest en del Donald i mitt liv. Av det har jeg lært ett og annet om bibliotekarer.

Av Eivind Volder Rutle

La meg kort oppsummere det jeg vet så langt: Bibliotekarer er strenge, usunt tynne, har knute i håret, er mer opptatt av systemet sitt enn av å hjelpe til. De er sure, og synes at det beste biblioteket er et bibliotek uten plagsomme brukere.
Donald har lært meg en del om pengemakt og klasser også. Onkel Skrue kan bestemme over lutfattige Donald. Og den rike er ikke nødvendigvis den kloke, ofte tvert i mot.
Men det er pengene som styrer om dagen. Stadig mer blir varer på et marked, og det som av en eller annen grunn ikke er det, er umoderne og bakstrebersk. Ting som man tidligere kunne hevde var rettigheter, er nå rettigheter bare hvis du kan betale for det. Ellers er det noe du bare kan drømme om og håpe på. Sykehusbehandling, for eksempel.
Eller telefon, for den saks skyld. Før skulle Televerket bare ha et så og så stort overskudd, og så skulle resten gå til billigere ringepriser. Nå, når teknologien gjør det mulig med ekstremt lave ringepriser, er ikke billige tellerskritt et mål lenger. Nå skal Telenor drives med milliardoverskudd og spille på børsen i utlandet.
Og man skal tjene penger på post. Og telefon. Og eldre. Og skole.
En ting det virkelig finnes et stort marked for nå er kunnskap. Folk trenger kunnskap, så enkelt er det. Da er det ingen grunn til at ikke det også skal være en vare.

Pubertet
Derfor synes jeg det er på sin plass å fortelle litt om puberteten min. Nærmere bestemt like før sommerferien da jeg var 11 år. Vi var fire stykker, det var sol og fredag, og vi hadde ingenting å gjøre. I hvert fall ikke mer enn vi fant på selv. Og hva skal man finne på, når man står der og akkurat har begynt på sin livs første pubertet?
Vi sto og spiste is. Men det ble kjedelig i lengden, og tilfeldighetene ville det slik at den beste softisen ble solgt på kjøpesenteret to etasjer under fylkesbiblioteket. Vi sto og prata og var nysgjerrige - på pupper og romper og hvordan det hele hang sammen. Det var ikke mer å hente i Trond Viggos "Kroppen", og skolens seksualundervisning med medisinske plansjer over vagina og penis lå enda ett år inn i fremtiden, men vi var sugne på mer.
Vi hadde hørt om ei bok - "Få se!" - som sto for oss som visdommens store bok. I følge sagnet skulle den forklare både det ene og det andre, i tillegg til at den var rikelig illustrert. Og fylkesbiblioteket lå altså like over oss. Så i et øyeblikks pubertalt overmot bestemte vi oss for å ta heisen opp og lete etter skatten. ("Gutter må en gang bli menn," forklarte Chris, og jeg kniste henrykt og trykket på knappen til 3. etasje).
Aldri har noen slentret så naturlig og bedagelig forbi skranken i Møre og Romsdal fylkesbibliotek som vi gjorde den dagen. Vi hadde ingenting å skjule, og gjorde det vi kunne for at all verden skulle se det. Den middelaldrende bibliotekaren bak skranken gløttet på oss, men lot raskt til å skjønne at vi hadde rent mel i posen, så vi fikk slentre uforstyrret bort til kartoteket. Etter et par kjappe blikk over skuldrene fikk vi lirket ut skuffen med "Fu-Få".

Den dagen i biblioteket var vi lykkelig uvitende om hvor samfunnet var på vei: Mot den absolutte frihet - Det Frie Marked. Men bare på vei, ikke framme. For i et virkelig fritt marked, et med store forbokstaver, finnes det ingenting som fungerer konkurransevridende.
I det perspektivet er bibliotekene temmelig irriterende. Som trassige løvetenner står de midt i den markedsliberale asfalten og ødelegger symmetrien ved å gjøre tilgang til informasjon helt gratis.

Naturlige
"Pokker," bannet Lena, som var den arkivkyndigste av oss. Hun var så oppskjørtet at hun et øyeblikk glemte hvor uendelig naturlige vi følte oss i dag, og vi andre sendte henne desperate, strenge blikk. Men hun hadde selvsagt rett. "Få se!" er ingen forfatter, derfor var det ikke annet å gjøre enn å henfalle til et manuelt søk i det enorme biblioteket.
Vi delte oss opp i lag og satte i gang. Vi sneik oss langs hyllene og scannet hver eneste rekke i de uendelige hylleradene med blikket. Og samme hvor svært biblioteket var, føltes det hele tiden som om bibliotekaren sto like bak oss og betrakta oss over skuldra, avslørte oss. Men ingen plass fant vi boka.
Etter en halv times resultatløs leting med nervene i helspenn samlet vi oss til krigsråd i den runde sofaen i barneavdelinga. Det var nytteløst å finne boka blant millionene av bøker som omga oss. Det var bare en mulighet som gjensto, og forfengeligheten og nervene kjempet mot nysgjerrigheten og hormonene. Til slutt var det Fredrik som sa det vi alle tenkte: "Vi kan jo spørre". Vi utvekslet forferdede blikk, og gløttet nervøst mot skranken - som var tom!

Med kunnskap har du makt. Uten kunnskap er du maktesløs. Fri tilgang til informasjon er et av beina kunnskapen hviler på, og med en gang du fjerner det, forrykkes balansen. Da er ikke kunnskapen en rettighet som tilhører alle, men et privilegium.
Fundamentet benet hviler på heter biblioteksvesenet, og denne dagen sto dette vesenet på prøve. Hvordan skulle det gå? Skulle vi få tilgang til den informasjonen vi så sårt trengte for å tøyle og håndtere hormonene som strømmet rundt i kroppen vår?
Hadde det vært i et Donald-blad, ville vi ha vært Ole, Dole og Doffen. Vi ville ha blitt kasta på hodet ut av biblioteket lenge før vi i det hele tatt hadde stilt spørsmålet (dessuten ville vi selvsagt aldri vært inne på tanken om å spørre etter "Få se!" - all nødvendig informasjon ville jo ha vært tilgjengelig i "Hakkespettboka").

Andre regler
Men i fylkesbiblioteket i Møre og Romsdal gjaldt andre regler. Og før vi rakk å summe oss sto den strenge bibliotekaren ved siden av sofaen og så på oss.
"Kan jeg hjelpe dere med noe," spurte hun. Ingen av oss fikk fram en lyd, for vi hadde ikke hatt tid til å forberede oss.
"Ser dere etter noe spesielt?" Jeg visste at jeg aldri i livet kom til å tørre, så jeg reiste meg resignert for å gå.
"Har dere ei bok som heter 'Få se!'". Det var Lena som pratet. Jeg rødmet og så ned, sikker på at det kom ei skyllebøtte. Men det gjorde det selvsagt ikke.
"Bli med meg, så skal vi se". Det var ikke antydning til irettelse i tonefallet da hun svarte, og jeg mistenker henne for til og med å ha smilt litte grann.

Ikke overraskende var det slik vi ble behandla av biblioteksvesenet. Lena fikk boka, og da hun kom tilbake hadde vi andre stukket av, feige som vi var. Biblioteksvesenet besto prøva den dagen. Vi brukte vår ytringsfrihet, og tilbake fikk vi den informasjonen vi ba om, uavhengig av kjønn, religion, politisk overbevisning, seksuell legning og klassetilhørighet. Donald tok feil!
Men siste runde i kampen om lik rett til kunnskap er ikke over. Det er ingen selvfølgelighet med biblioteker som er der for kommende generasjoner i puberteten. Onkel Skrue vil benytte alle muligheter for å fylle pengebingen sin med kunnskaps- og informasjonsavgifter. Han kommer ikke til å gi seg, tvert i mot kommer han til å bli stadig ivrigere i tida som kommer.
Heldigvis er vi ganske mange på den andre siden i kampen om kunnskapen også.
Og i fremste rekke står bibliotekarene!