Bibliotekmøtet i Molde: Best i baren


Av Chris Erichsen

Det synes å være to ting mange ellers rutinerte, erfarne konferanse-og seminararrangører og deltakere aldri lærer:

1. Å omgås teknikk
(Dette gjelder først og fremst forholdet mellom mikrofon og menneske. Enten er det noe galt med mikrofonen eller med mennesket som skal bruke den. Den har feil retning og piper – såkalt feedback – den står for høyt på, for lavt på eller ikke på i det hele tatt. Eller mennesket som bruker den har ikke fått opplæring i såkalt mikrofonteknikk, virrer med hodet, har hodet for langt fra eller for kort fra mikrofonen)
2. Å ha en pause før oppfordringer om å ta ordet sendes ut rett etter at foredraget er ferdig.
(Det oppstår en pinlig, urolig tilstand. Tilhørerne griper instinktivt etter mobiltelefonene sine, roter i veskene sine, ser ned på gulvet hvor det ikke er noe å se på mens de fortvilt roter rundt i hodene sine etter noe å hekte et spørsmål på. Hva var det hun egentlig sa? Etter 45 sekunder konstaterer møtelederen at ingen har bedt om ordet, takker foredragsholderen og avslutter møtet).

Hvorfor lærer de det aldri? Er det fordi de ikke kan eller fordi de ikke vil?

Dette bør danne utgangspunkt for en lang seminarrekke. Siden det tar tid å forberede den kan den begynne ved IFLA-konferansen neste år og vare så lenge det finnes bibliotek i Norge.

Myldrearealet
Av denne og andre grunner var årets forøvrig svært velarrangerte bibliotekmøte best i myldrearealet, ved baren og på de fuktige og røykfylte nachspielene i og utenfor hotellrommenes myke senger. Som kjent ble de viktigste beslutningene for byggingen av det moderne Norge fattet på hyttetur, i kraft av at noen hadde snakket sammen. Dette poenget ble understreket og kontrastert av åpningsarrangementet. Forutsigbart nok sto Valgerd Svarstad Haugland for hovedinnslaget. Hun sto overfor hundrevis av representanter for hele biblioteksektoren. Hun hadde m.a.o. en arena hvor det var fritt fram. Ethvert signal, hvor lite det enn var, ville bli tatt imot med åpne armer. Men hva sa hun? Svar: Ingenting! Gjennom de snart fire årene jeg har vært redaktør for Bok og bibliotek har jeg kanskje vært på et sted mellom 10 og 20 møter og seminarer med representanter for Kulturdepartementet, enten vedkommende har vært minister eller noe annet nedover i hierarkiet. Ikke en eneste gang har jeg kunnet registrere tydelige, bærende utsagn med mening og tyngde. (Man må antakelig minst være ambisiøs kulturbyråkrat med opprykksmuligheter for å se noe annet). Hvorfor? Er det fordi de ikke kan? Nei, fordi de ikke vil! Men kanskje er slike betraktninger unødvendige. Alle som har sett ”Javel, statsråd” vet jo at det er departementsbyråkratiets jobb: Å tømme det som blir sagt for innhold. Og vi vet jo at det ikke er for å si noe med innhold at Kulturministeren er innkalt. Hun er der av royale indremedisinske grunner. Hun er der for å kaste glans, som det heter. I kraft av sin tilstedeværelse legitimerer hun bibliotekenes samfunnsmessige betydning, overfor bibliotekene, ingen andre.

700 bibliotekarer fra hele landet samlet på ett sted gir dette deilige inntrykket av myldring, av å være mange, slik jeg kan tenke meg at f.eks. den lokale senterpartirepresentanten fra Nesberg som aldri møter et menneske han ikke kjenner, har det når han ankommer partilandsmøtet og treffer partikamerater fra hele landet. Dette har alltid stor verdi, uavhengig av de enkelte seminarenes relevans og kvalitet.

Noen av seminarene hadde bare relevans, noen bare kvalitet, noen få hadde ingen av delene. Om så bare ett av dem hadde begge deler var det verdt hele turen.

Kvalitet
Åpningsmøtet velger jeg å kategorisere under merkelappen kvalitet uten relevans. Her var fantasifulle og påkostede blomsteroppsatser av høy kvalitet. Ordføreren hadde et kjede av høy kvalitet på og kunne stolt opplyse om at både Kjell Magne Bondevik og Kjell Inge Røkke var fra Molde, noe som skulle borge for kvalitet. Valgerd var der, en kvalitet i seg selv. Og Edvard Hoem valgte for en stakket stund å stige ned fra sitt Aulestad for å blåse såpebobler og i musikalsk interaksjon foredra kvalitativt vakkert og morsomt om sin barndoms bibliotek.

Relevans
Digitalt bibliotek var et slags mantra under hele bibliotekmøtet og er høyaktuellt. Det store seminaret om Norsk Digitalt Bibliotek hadde dermed relevans allerede før det ble avholdt. At foredragene var preget av at prosjektet er i støpeskjeen er ikke i seg selv et tegn på manglende kvalitet. Problemet til NDB er imidlertid at det foreløpig mangler lokal forankring og legitimitet. Det er et topptungt prosjekt og har et formidlingsproblem overfor neste formidlingsledd: Bibliotekene. Foreløpig er det vanskelig å få øye på hva det egentlig skal bli. I lys av det kunne man like gjerne avslutte utredningsarbeidet og sette igang etter veien-blir-til-mens-vi-går-prinsippet, slik de har gjort i f.eks. Ungarn (Neumann Digital Library). Det forundrer meg også at den klare ABM-profilen dette prosjektet kunne hatt blir nedtont til fordel for det rent bibliotekmessige. Jeg trodde at begrepet ”bibliotek” i denne sammenhengen skulle betegne en inngang til kunnskaps og kulturressurser innen hele ABM-feltet.
Terningkast: Relevans med manglende kvalitet.

Kvalitet og relevans
Salen var stappfull da Bok og biblioteks to faste skribenter, de litterære himmelstormerne Eirik Newth og Aslak Sira Myhre, satte hverandre stevne med forfatter Per Olav Kaldestad som en lettere tilbaketrukket outsider og Rana biblioteks Hilde Rokkan som godt forberedt og mild ordstyrer. Newth er forfatter, teknofreak, astrofysiker m.m. og nyvalgt styremedlem i Norsk bibliotekforening. Myhre er daglig leder for foreningen !les med en fortid som bl.a. parttime rikssynser og leder i Rød Valgallianse. Litteraturformidling sto på dagsorden. Det var befriende å være tilstede på et møte i regi av biblioteksektoren hvor det var mulig å få øye på reell og/eller potensiell uenighet av den typen som virker utviklende, både på debattantene og på publikum. Newth og Myhre dyrker en felles lidenskap for litteraturformidling. Dette gjør de fra hver sin posisjon med stor gjennombruddshissighet. Med dette som grunnlag inntok de i Molde en slags føle-hverandre-på-tennene-posisjon, med Eirik som kvalitetens og Aslak som kvantitetens talsmann. Alt for unyansert framstilt av meg, selvfølgelig. Men uenighetene dem imellom er av den komplementære sorten og har betydelig utviklingspotensiale. Et potensiale som burde dyrkes rått av alle som er i posisjon til det! Noen burde sørge for å sende disse to land og strand rundt – sammen - slik at de kan fortsette den samtalen de påbegynte i Molde, til glede og nytte for alle som er opptatt av litteraturformidling.

At så mange som 700 mennesker fant veien til Molde i en tid da bibliotekfilialer legges ned like raskt som småbruk kan virke smått sensasjonellt. Forklaringen er imidlertid at den gamle krigen mellom fag og folkebibliotek er avblåst. I lys av det traff gjenvalgt leder i Norsk Bibliotekforening, Frode Bakken, blinken med sin kommentar i heisen en tidlig morgen på vei ned til frokostsalen: ”Her går det nedover, heldigvis!”

 

Tilgang viktig

Økonomiske rammevilkår, og de konsekvensene trange budsjetter i bibliotekene får for tjenestetilbud og tilgang til informasjon for brukerne, blir viktige saker for Norsk bibliotekforening i tiden framover. Uttalelsene fra foreningens landsmøte som ble avholdt under bibliotekmøtet i Molde, setter fokus på at økende kunnskapstørke innenfor viktige samfunnsområder kan bli resultatet av nedlegginger og knappe ressurser innenfor biblioteksektoren. Landsmøtet var også opptatt av at bibliotekforskningen må videreføres etter at Norges forskningsråds bibliotekforskningsprogram ble avsluttet i 2001. Særlig er dette sentralt med de utfordringene man står overfor i forbindelse med etableringen av Norsk digitalt bibliotek og det såkalte "sømløse bibliotek", der man ønsker å se de ulike delene av biblioteksektoren under ett. Landsmøtet uttaler " Enkel tilgang til kunnskaps- og informasjonsressurser på nett er blitt en forutsetning for et fungerende kunnskaps- og informasjonssamfunn". I den forbindelse blir fokus på opphavsrettslige problemstillinger og Open Access-initiativene viktig framover.

Landsmøtet vedtok å opprette en spesialgruppe som skal arbeide med bibliotektjenester til språklige minoriteter og sette bibliotektjenester til flerspråklige i Norge på den politiske dagsorden. En spesialgruppe for IKT og en gruppe for fornyelse og styrking av norske folkebibliotektjenester ble også nedsatt, for å fremme Norsk bibliotekforenings satsingsområder.

Frode Bakken fra biblioteket ved Høgskolen i Telemark ble ikke overraskende gjenvalgt som leder av foreningen. Mange så på det som positivt at han dermed vil ha anledning til å videreføre arbeidet fram mot IFLA 2005. Nestledervervet gikk til Bente Bing Kleiva fra Meland bibliotek.

SIK