Etikk - Valg: - Nordmenn lider av et prektighetssyndrom


- Vi har litt å lære...

- Nordmenn lider av et prektighetssyndrom. Her har vi arbeidsmiljølov, her er det skikkelige forhold, her er vi organiserte. Her er nivået så høyt og lovgivingen så bra at etikken er overflødig. Etikk trengs for eksempel i Costa Rica og Sør-Afrika, men ikke i Norge. Så kommer bl.a. sikkerhetsloven av 1998... Vi har kanskje litt å lære, sier Robert Vaagan.

Av Signy Irene Karlsen


Allerede i 1938 publiserte American Library Association (ALA) de første etiske retningslinjer for bibliotekarer. I Norge ble i 1990 et forslag til slike retningslinjer som det hadde tatt flere år å arbeide fram, lagt på is etter styremøtet i Norsk bibliotekforening i Tromsø. Dette skyldtes blant annet motstand fra private fag- og forskningsbibliotek. Ballen ble med dette lagt død.

- På hele 90-tallet snakket man om kvalitet og servicegarantier, og kanskje i mindre grad om etikk, sier Vaagan. I en periode la bibliotekvesenet etikken bort til fordel for andre ting. Da jeg kom inn ved Høgskolen i Oslo for fire år siden tok jeg dette fram igjen. Jeg hadde jobbet med forskningsetikk, og så at det var muligheter for å bidra med noe.

I 2001 kontaktet Riksbibliotektjenesten (RBT) Robert Vaagan, med forespørsel om å lede et hurtigarbeidende utvalg som skulle lage etiske retningslinjer for det norske bibliotekmiljøet. Utvalget var i utgangspunktet tenkt å være sektorovergripende, men denne gangen var det folkebiblioteksektoren som ikke ville være med, i det Statens bibliotektilsyn (SB) og Norsk bibliotekforening (NBF) takket nei til å delta. I april 2002 forelå resultatet, som dermed ble hetende "Etiske retningslinjer for bibliotekarer og bibliotekansatte i norske fag- og forskningsbibliotek".

- Som ny i bibliotekfeltet fra 2000 følte jeg vel at motstanden fra enkelte blant annet. gikk på at RBT var et statlig organ, og en del mente at dette var som et pålegg ovenfra, sier Vaagan. - Hvis det skulle komme etiske retningslinjer, måtte det komme fra motsatt side, fra grasrota. Denne prosessen er miljøet nå i gang med. Norsk bibliotekforening har spilt ballen over til Bibliotekparaplyen og det foregår diskusjoner på lokalt nivå. Selv reiser jeg omkring og holder foredrag. Temaet vekker stor interesse overalt.


Etikk er en trend i tiden

- Hvorfor er temaet etikk så aktuelt akkurat nå?

- Svaret ligger ikke minst på det internasjonale plan. Vi ser en økende bevissthet om betydningen av etikk og profesjonsverdier i informasjonssamfunnet, ikke minst knyttet til ytringsfrihet, personvern, konfidensialitet og anonymitet. IFLA, som skal ha sitt årsmøte i Norge i august 2005, har formulert etiske grunnverdier. Disse er basert på Menneskerettighetskonvensjonens artikkel 19 og er knyttet til ytringsfrihet, fri tilgang til informasjon, ikke-diskriminering m.m. FAIFE (IFLA Committee on Free Access to Information and Freedom of Expression ) og de nasjonale bibliotekorganisasjonene i en rekke land har derfor utarbeidet etiske retningslinjer. Disse er uttrykk for en løpende etisk debatt i miljøene.

- IFLA og FAIFEs etiske verdier er kommet under press i flere land særlig i kjølvannet av terroraksjonen 11.september 2001. For eksempel i USA har det føderale politi oppsøkt en lang rekke bibliotek med krav om innsyn i e-post og utlån. Den siste utviklingen med ”Total Awareness Act” er urovekkende. I Norge ser vi altså at høyere utdanningsinstitusjoner er bedt om å overlevere en bloc navnelister på alle utenlandske studenter.

- I museumssammenheng har ICOM vært opptatt av etikk veldig lenge. Innenfor arkivsektoren ble det vedtatt etiske retningslinjer tidlig på 90-tallet. Når det gjelder bibliotek har etter mitt syn Island de beste etiske retningslinjene for bibliotekarer i Norden. Jeg håper at NBF i forlengelsen av det arbeidet som er på gang lokalt kan jobbe fram noe i likhet med dette. I Norge har allerede flere folkebibliotek utarbeidet egne retningslinjer, og mange kommuner har retningslinjer som igjen forplikter biblioteket. Jeg tror også at så mange som 1/3 av bedriftene i NHO har slike retningslinjer. Etikken er derfor en trend i tiden både innen bibliotek, museer og arkiv.


- Men er det nødvendig å ha formelle retningslinjer?

- Ja, jeg tror slike er en fordel fordi de tydeliggjør og bevisstgjør. Det gode skjønn er dessverre ofte ikke nok. Rådgivende retningslinjer er gjerne uttrykk for en løpende, underliggende debatt, og kan være en hjelp og støtte i bibliotekarens hverdag.

- Det fins flere eksempler på at retningslinjer kunne vært gode å ha, både for oss og brukerne. Et folkebibliotek fjernet for et par år siden noen plakater fra en HIV/AIDS utstilling, fordi disse ble oppfattet som anstøtelige. Problemet var at aksjonen allerede hadde stilt ut i andre bibliotek, og medisinsk fagekspertise mente også innholdet var uproblematisk. Aksjonslederen kommenterte at hvis biblioteket fjernet disse plakatene, hva er ikke da gjort med samlingene?

- Ta for eksempel samlingsutviklingskriteriene i Lov om folkebibliotek: kvalitet, allsidighet og aktualitet. Hvis du spør bibliotekarer etter litteratur av Margit Sandemo, eller CD’er med ”husmorkøntri” av Heidi Hauge, får du ofte som svar at gitt trange budsjettrammer anses ikke dette å ha god nok kvalitet - du får heller gå i kiosken. Men det er jo allsidig og aktuelt! Skal ikke et folkebibliotek ha hva folket etterspør? Bibliotekarer har en tendens til å operere med et kvalitetsbegrep som på en måte legitimerer samlingspolitikken, og kan virke sensurerende på noen. I etikken advarer man mot at holdninger og personlige verdier skal influere på samlingsutviklingen. I flere andre land har en detaljerte, skriftlige retningslinjer for samlingsutvikling i bibliotekene, mens vi her i landet ofte støtter oss på skjønnsmessige oppfatninger.

- Dette kan føre til at biblioteksamlingene kan variere ut i fra hvilken kommune de ligger i. Når man nå skal realisere Det sømløse bibliotek og brukerne skal få tilgang til det samme tilbudet over det hele, så blir lokale variasjoner problematiske. Her kan nasjonale retningslinjer være naturlig.


- Ja, hva skjer når både fag og folkebibliotek skal inn som en del av det sømløse bibliotek?

- Et problem vil være tilgangen. Hvis det er veldig dyre databaser som forskere må ha, hvordan står det i forhold til gratisprinsippet i folkebibliotek? Det har jo vært diskusjoner allerede, blant annet som en oppfølging av Salvesen-rapporten om Norsk digitalt bibliotek. Det blir spennende å se hvordan gruppene som er i gang med dette løser problemene.


Flere bibliotekarer på Holmgang?

- Etiske retningslinjer kan virke samlende på bibliotekmiljøet?

- Ja, hvis de er uttrykk for en konsensus kan de det. Jeg kan nevne at i flere av de landene som var representert i boka jeg ga ut i 2002 i regi av IFLA, har etikken virket samlende.

- I Norge tror jeg felles etiske retningslinjer og prosessen med utarbeidelsen av disse i tillegg vil kunne bidra til en profesjonalisering av bibliotekaryrket, og til å styrke samarbeidet på tvers av bibliotektyper. På sikt vil dette kunne bidra til at bibliotekene står sterkere i samfunnet og blir tydeligere. Dermed kan bibliotekene lettere nå fram til politikerne og få større økonomisk uttelling. Det kan virke som bibliotekNorge-lista er blitt et substitutt for å delta i den offentlig debatt, skrive innlegg i aviser m.m. Hvor ofte har du sett en bibliotekar eller bibliotekleder delta i en paneldebatt på TV? Vi har problemer med å legitimere oss og tydeliggjøre vår verdiskapning i bibliotekene og samfunnet.

- Bibliotekarer er kanskje for beskjedne. Gjennom bevisstgjøring og tydeliggjøring tror jeg felles etiske retningslinjer vil være et positivt bidrag til profesjonen, yrket og organisasjonslivet. Dette kan være med å kompensere for at vi ikke er så tallrike innen sektoren. I hvert fall vil mange være enige i at hvis profesjonen hadde mer slagkraft ville det ikke være så lett å avfeie oss i statsbudsjettet. Den femårige satsingen på Norsk digitalt bibliotek som Salvesen-utvalget la opp til fikk for eksempel ingen uttelling i 2004-budsjettet

Det er ellers interessant å se at Norge for første gang har fått et kompetanseregnskap, i likhet med Danmark og noen andre OECD-land. Men hva er bibliotekets rolle i dette? Vi mangler gode indikatorer på ringvirkningene av bibliotekets arbeid. I folkebibliotekene er det ofte bare snakk om produksjonstall som utlån og antall besøk, mens fag- og forskningsbibliotek kanskje har for mange kvalitetsparametre. Men hvordan måler man gleden barnet og pensjonisten føler etter å ha vært på biblioteket og hatt en opplevelse der? Vi trenger bedre måter å tydeliggjøre dette på. Jeg tror det har mange årsaker at vi ikke får gjennomslag politisk, men en av dem er nok at vi ikke fremstår som en organisatorisk enhet. Og der håper jeg at ABM-utvikling kan være en faktor ved å tydeliggjøre og fokusere på arkiv, bibliotek og museer. Etikken er en liten bit i alt dette, men en viktig bit som får hjulene til å gå rundt.

- Er det i det hele tatt mulig å komme fram til retningslinjer som alle kan være enige om?

- Faren ved et minste felles multiplum som alle bibliotek kan bli enige om, er at det blir tannløst. Men her foregriper vi det arbeid som er på gang lokalt i Norge, så la oss avvente prosessen først. Når et trettitalls andre land i følge FAIFE har klart å komme fram til felles etiske retningslinjer, burde Norge klare det samme. Bærum folkebibliotek for eksempel, har allerede i all hovedsak tilpasset RBTs retningslinjer til sitt bruk, så hvorfor ikke andre? I Sverige er de bibliotekaretiske retningslinjene veldig korte og generelle, og er nå under revisjon, blant annet fordi de ikke dekker digitale medier. De eksisterende retningslinjene har likevel vært til støtte i verdimessige dilemmaer i svenske bibliotek.