Det røde flagget


Av Aslak Sira Myhre

”Giv akt, se Revolutionen lyser over verden”
Teksten er henta fra en plakat jeg hadde på veggen mens jeg var tenåring. Plakaten var en reproduksjon av en gammel fagforeningsfane fra mellomkrigstida. Jeg hadde den hengende over senga i mange år, og fikk tid til å studere den lenger enn sundt er. Jeg tenker på det hvert år på denne tida, når snøen smelter og det nærmer seg 1.mai.

Sentralt i bildet sto de fremadstormende unge arbeiderne. Klærne er litt opprevet, musklene litt svulmende og blikket fast planta inn i framtida. De er på vei over barrikader og fram til seier. Over seg holder de det røde flagget. Det blafrer i vinden høyere enn alt annet. Slektskapet med den franske revolusjonens jomfru, og tidligere tiders militære fanebærere er opplagt. Men flagget er moderne. Det røde flagget representerer industriarbeiderklassens nyvunne sjøltillit. Deres tro på at det moderne produksjonsliv må følges av et moderne samfunnsliv. Et liv hvor hver mann og kvinne ikke bare er like i navnet, men også i gavnet. Hvor de som bærer våre byrder også får makten og æren og ikke myrdes.

Men det er nettopp det som skjer. Fanen er fillete, og hele den nedre delen er skjoldete. Mørke flekker flyter over bokstaver og mennesker på bildet. Det er 70 år gammelt blod. Siste gang noen sprang over en barrikade med den, ble fanebæreren selv båret tilbake. De som laga denne fanen blødde og døde i kamp. De slåss for verdier vi i dag tar som opplagte, for frihet, likhet og broderskap. Fordi de ga over evne og ikke fikk dekket sine behov. De bar den røde fana med det røde flagget og de farga den til slutt med sitt røde blod.

”Stryk kristenkorset av ditt flagg og reis det rent og rødt”
Det var Arnulf Øverland som skreiv disse linjene. Han var radikal og rasende. Han mente at kristendommen var den tiende landeplage, og ville se et sosialistisk Norge i sin levetid. Sjøl har jeg aldri hatt behov for å stryke korset av flagget. For meg har det alltid vært påmalt. Jeg hadde gått i seks 1. mai tog og utallige demonstrasjonstog bak paroler og røde flagg før min første minneverdige nasjonaldag. Den kom da jeg som seksåring tok jeg med forfjamsete besteforeldre og naboer i 17.maitog rundt morelltreet med krav om gratis daghjem til alle barn og Sovjet ut av Afghanistan.

Den røde fana er det sterkeste internasjonale symbolet jeg vet om. Jeg har kommet til jernbanestasjoner i Italia og India, fotballstadioner i Korea og torg på Kreta og sett folk stå med røde flagg mens de roper slagord gjennom dårlige megafoner. Jeg har ikke skjønt et ord av hva de har sagt. Likevel visste jeg umiddelbart at jeg var på lag med dem. Det har aldri slått feil. Det røde flagget er en god tolk.

”Et rødt flagg har flammet, før i vår grend kamerat…"
…vi fant det på loftet, det maner til samling igjen.” Linjene stammer fra en sang, og sangen stammer fra den nye radikale bevegelsen på syttitallet. Flagget var rødt, men loftet de fant det på var på den grønne landsbygda. Norge hadde ingen store industribyer, men mange industri- og bondebygder, og det røde flagget skulle bli symbolet både for arbeider, fiskar og bonde. Det skulle samle kvinner og menn fra folket, ikke bare industriarbeiderne.

Utover i vårt århundre fikk den røde fana både gule stjerner og hammer og sigd. Denne unødvendige ekstrapynten har etter hvert brakt selve flagget ufortjent vanry. Nesten døde menn i Kreml og den forbudte by stjal symbolets makt for ei stund, mens syttitallets revolusjonære aldri fikk den seieren og det gjennombruddet som kunne gjort dem til varige flaggbærere i den røde fanas historie.

Det er mye rart å finne på historias skraphaug. Betavideokassetten ligger sammen med ettpartistaten, slaveriet og e-boka. Smått og stort du forhåpentligvis aldri får se igjen. Du finner ikke den røde fana der. Så lenge det er liv er det håp, og så lenge det finnes undertrykking og nød vil du finne et rødt flagg.