DEN DIGITALE EIENDOMSLØSHET


Hittil har Internett vært en allmenning der alle kan bidra og
bruke ved å legge materiale ut og laste materiale ned til eget
bruk. Innføringen eller vektleggingen av "intellektuell eiendom"
kan gjøre slutt på dette allemannseiet. Kapitalismen har egentlig
aldri vært noen ideologisk forkjemper for en privat eiendomsrett
for alle, hverken når det gjelder "intellektuell eiendom" eller
vanlig materiell eiendom.

Av Ingar Knudtsen, forfatter


Den har tvert om alltid sett med skrekk på ukontrollert spredning
av "eiendomsrett" - og det er også derfor allmenn kollektiv
eiendomsrett (allerett) og kollektiv eie av produksjonsmidler har
blitt motarbeidet så voldsomt av det vi i mangel på et bedre ord
kan kalle kapitalmakta. Dette er naturligvs ikke nødvendigvis en
organisert entitet, bare en betegnelse på en fellesinteresse
mellom eiere av produksjonsmidler som eier og kontrollerer ved
hjelp av penger.

Kapitalismen er for å uttrykke det litt gammeldags en felles
enighet om å opprettholde et skille mellom de som har og de som
ikke har, de som eier og de som ikke eier. Når dette skillet
ikke eksisterer, søkes det innført - slik vi nå ser med
innføringen av "intellektuell eiendom" på Internett der målet
er å opprette to nye digitale samfunnsklasser, den
eiendomsbesittende klasse og de digitale eiendomsløse.

Den indre ubarmhjertigheten i systemet heter "konkurranse" og
denne skal i teorien regulere et indre forhold mellom kapitalister
og reguleres av tilbud og etterspørsel. Hvem som helst kan PRØVE å
bli kapitalist ved å kjøpe produksjonsmidler i en eller annen
form, men det skjer en slags automatisk regulering gjennom at
aktørene i enhver større profittbase (olje, kull, stål, etc.)
korporeres og sluker mindre foretak til skillet mellom gamle og
nye aktører blir et gap som nærmest umuliggjør vellykket
nyetablering uten en bokstavelig talt enorm kapital i ryggen -
f.eks. skapt gjennom en opprinnelig halvstatlighet, slik som med
Statoil.

Veien fra Shell eller Exxon til tanken på bilen er ikke så veldig
komplisert. Den bygger på en tilstand i markedet der en kan
sammenlikne aktørene med land, og de største aktørene med
imperier. I denne ubarmhjertige "fantasy"-verdenen eksisterer det
både krig og fred, det eksisterer sammenslåinger a la EU, det
eksisterer også små "land" som kjemper for sin uavhengighet, men
der trusselen om oppkjøp, utslettelse og mafialiknende drap alltid
er overhengende. Men jevnt over eksisterer det "ro og orden" under
korporasjonenes vaktsomme øyne og aksjer.

”Snillhet”
Den eneste virkelig private eiendomsretten har tilhørt kunden. Når
bensinen er fylt på tanken kan du kjøre hvor du vil med den. Dette
kommer ikke av noen"snillhet", men fordi det ikke har eksistert
noen muliget til å gradere forbrukernes kontroll over bensinen
uten ved å innføre temmelig umulige statlige kontrollsystemer - og
kapitalmakta er alltid vaktsom mot statlig kontroll, fordi den
makta ikke umiddelbart er tuftet på noen mekanismer som markedet
kan stole på og kontrollere. Statens rolle skal og bør derfor i et
kapitalistisk system ideelt fungere kun som hjelper og passe på at
pengene ikke blir for skitne. Statens andre oppgaver er forsåvidt
likegyldig for markedet, men en "for" sterk stat kan likevel fort
bli en trussel, eller som i tilfellet med Sovjetunionen en farlig
og vanskelig fiende.

Elektronikkmarkedet og databransjen startet som alle andre som et
gulleventyr, et sted der folk med ideer og flaks kunne skape seg
rikdom på relativt kort tid, og det oppsto nye og til nå ukjente
konstellasjoner og maktbaser. Gamle ærverdige elektronikkfirma
basert på det som med ett var foreldet teknologi gikk nedenom og
hjem (f.eks. Tandberg i Norge) eller ble ofre for enkle oppkjøp.

Japan ble både hardt rammet og tatt på senga av datarevolusjonen.
Den så i utgangspunktet ut til å skille seg klart ut i to nesten
helt separate markeder, ett industrielt og ett for "hus og hjem".
Det virket som om IBM var en uslåelig gigant i industrisammenheng
men i det nye "private" markedet var det åpen konkurranse og
bikkjeslagsmål. På sett og vis var det intelligensens og de
teknologiske nyvinningenes gullalder i bransjen, og de som
produserte merkelige små bokser med et slags tastatur som kunne
koples til TV-apparatet og utføre små "mirakler" hadde gode
tider. Problemet var at systemene var veldig ulike. Det som kunne
kjøres på en Sinclairmaskin var absolutt ikke kompatibelt med
Commodores maskiner.

I Japan gjorde man et storstilt forsøk på å lage en industriell
standard for hjemmedatamaskiner, slik at maskinene kunne kjøre
hverandres programmer, men allerede før standarden ble lansert var
den forlengst avleggs. Forbigått av den tekniske utviklinga.
Avskallinga i "bunnen" av markedet var enorm på åttitallet,
maskiner som så ut som sikre vinnere kom og forsvant. Bransjen var
for ny og til og med for entusiastisk til helt å innse hvordan et
kapitalistisk marked fungerte. Ut av det kreative kaoset kom nye
korporasjoner, der Microsoft med ett smeltet sammen hjemmemarked
og industrimarked ikke gjennom å skape nye og revolusjonerende
datamaskiner, men ved å skape et softwaresystem som så ut til å
bryte sirkelen av irriterende inkompatibilitet. IBM som ei
"bivirkning" av sitt mistak ble nesten med ett slag redusert fra
monopol til annenrangs maskinprodusent. Apple ble eneste seriøse
konkurrent, og f.eks. britiske maskiner og systemer ble på kort
tid feid ut av sine "for små" markeder.

Anormalitet
Apple ble en slags anormalitet, ei bedrift der man fremdeles satte
system og maskinvare i sammenheng, og "puristene" ble på
nittitallet forferdet da operativsystemet ble frigitt for bruk på
"fremmede" maskintyper.

Dataindustrien fikk en enorm påvirkning på all industri, alle
foretak, all produksjon. Den er det eneste kapitalistiske treet
som faktisk ser ut til å kunne vokse like inn i himmelen og lage
sine egne lover. Lage hittil ukjente muligheter for kontroll og
profitt. For første gang oppstår en faktisk mulighet til total
kontroll og profitt i et slags perpetuum mobile økonomisk og
tekologisk integrert system. Profitt bare på kjøp virker i en slik
sammenheng nærmest gammeldags, fordi den evige profitten på bruk
er langt mer lukrativ. Kjøp mobiltelefon for ei krone her De!

En kunne si at oljeselskapene (profitt på bruk) kunne sees på som
en slags forbilder, men elektronikk- og programvareindustrien vil
helst gå enda mye lenger og muligens lære vel så mye av
bilindustrien, også fordi faren er at når en privatbruker har
kjøpt sin maskin, funnet høvelig programvare for sin bruk, osv. så
er videre profitt avhengig av "gammeldagse" mekanismer som å tilby
stadig bedre, større, mer moteriktige varer.

Problemet med det er at enkelte ting ikke behøver noen enorm
kompleksitet for å fungere, snarere tvert om. Microsofts
tekstbehandlingsprogram Word blir ikke bedre av å bli tilført
stadig nye og kompliserende egenskaper, og salget reddes kun ved
brutale angrep på bakoverkompatibilitet. Hvis en skal sammenlikne
det med bøker blir det omtrent som at gamle bøker etter ei stund
blir gjort uleselige. Dvs. teksten du lagret på din datamaskin
for ti år siden trenger en nå nærest eksperthjelp for å få fram!

Den VIRKELIG private eiendomsretten, jeg hadde nær sagt den
kommunistiske og anarkistiske varianten, som dreier seg om fri
BRUK er et klart angrepsmål for et korporativt kapitalistisk
system som basert på penge- og markedsmakt har som mål å
kontrollere og profittere fra vogge til grav og helst før og etter
det også. Kontrollen av arbeid og forbruk er naturligvis en
totalkontroll som overgår alt det som autoritære systemer og
despoter fra Kinas keisere til Adolf Hitler har kunnet drømme om,
og "demokrati" er absolutt ingen hindring, men tvert om.

Den lydige hesten
Demokrati er bare den lydige hesten, og rytteren som sitter fast i
salen er den korporative kapitalismen. En flytende, geleaktig
masse av fellesinteresse som trenger inn i alle tilværelsens
kroker og sprekker og ikke bare er den menneskelige frihetens til
nå største og mest formidable fiende, men også fiende av enhver
norm, enhver "moral", enhver ide som ikke er kompatibel med
Windows - hadde jeg nær sagt. Dessverre kunne jeg like godt brukt
nesten ethvert megaforetak som eksempel, og særlig når disse har
samvirkende interesser.

Nasjonalstater som Norge med sine lokale åndsverklover og
kollektive beskyttelser av forbrukeres rettigheter er noen av de
siste levende fiendene. Men det ligger i demokratiers natur at de
er påvirkelige, og mens Norge tidligere var delvis beskyttet av
bl.a. spredt bosetting, vanskelig kommunikasjon, lokale
mediaaktører (lokalaviser!) og inngrodd mistenksomhet mot
sentralisering har dette snudd overraskende fort. Nå klumper folk
seg sammen i større og større sentra. Et Oslo med urban ideologi
og ryggen mot Norge og blikket mot EU blir stadig mer dominerende
innen kultur, språk, handel. Høyreliberalistisk politisk tenkning
er en så dominerende "trend" at den graver seg langt inn partier
som SV. Partier som Frp. har som ventet ingen ideologisk ryggrad
som beskytter dem mot å ødelegge frihet i frihetens navn, rett og
slett fordi de ikke greier å se annet enn statens makt som
Fienden. Høyreliberalere er faktisk gjerne ekstremt sentralistiske
i sin tenkning, ivrige kommunesammenslåere, åpne for enhver
korporativkapitalistisk "nyetablering" uansett hva den måtte bety
for små lokale foretak, nedleggere av lokale bibliotek, sjukehus
osv. til fordel for stordrift og sentralisering.

Det pussige er jo at kommunikasjons- og datarevolusjonen så klart
gir rom for det helt motsatte. At folk i svært mange tilfeller kan
leve og arbeide der de vil. Forfatteren Paul Goodman ("Communitas"
og "Utopian Essays & Practical Proposals";
http://www.preservenet.com/theory/Goodman.html ) pekte tidlig på
muligheten for at desentraliserte samfunn med små enheter med
kollektive (arbeiderstyrte) bedrifter som samarbeidet i et godt
utbygd nett av kommunikasjon og distribusjon ville kunne fungere
etter målsettinga om at ethvert samfunns høyeste mål er (eller
burde være!) å ha den jevnest mulige fordeling av makt, arbeid,
ansvar og rikdom.

Alternativt vil jeg mene at sjøl gammeldags sosialistisk
planøkonomi med alle dens feil og mangler og maktmisbruk og
brutale aspekter skremmer meg mindre enn det grenseløse
kapitalisiske totalkontrollsystemet styrt av noen få
megakorporasjoner i "vennskapelig" Orwelliansk markedskrig mot
hverandre som vi antakelig nå er på vei inn i. Det gamle
anarkistiske uttrykket "fienden står i ditt eget land" har fått ny
mening. Den er blitt til "din fiende står i din egen stue".
Overalt i din egen stue, og gjør den til sin.

 


Ingar Knudtsen (59) fra Kristiansund debuterte i 1975 med novellesamlingen Dimensjon S (Gyldendal), og har oppnådd stor anerkjennelse, spesielt som fantasy-forfatter (eller som magisk realist som han også er blitt kalt), med sine nesten 30 romaner og novellesamlinger. Han har skrevet ungdomsbøker og voksenlitteratur, både romaner og novellesamlinger. Romanene hans tar ofte utgangspunkt i mytiske og/eller reelle kvinnefigurer. ”De fleste mannlige forfattere pleier å få ris av kvinnelige lesere for sine forsøk på å tegne kvinneportretter. Knudtsen er den eneste jeg vet om som går rett hjem hos damene...Det er glitrende godt skrevet... En helstøpt roman, var og spennende. Hvis det slitne begrepet "magisk realisme" skulle passe til noen norsk bok i nyere tid, må det være denne moderne fantasiromanen” skrev Einar Gjærevold i Tidens Krav om romanen Skumringslandet. Hans siste roman er Rød Storm (Bladkompaniet 2003) og handler om Flyregiment 585 i Sovjetunionens Røde Hær under 2. Verdenskrig. Alle flygerne i regimentet er kvinner! Boka omtales som en realistisk roman og en hyllest til de mange hundre tusen kvinnelige frontsoldatene i Den røde hær som historien har glemt eller fortidd.