Bøker: ”olda emti gassbrunnar”


Om stedet i litteraturen og litterære steder


Øyvind Rimbereid
Hvorfor ensomt leve
222 sider, Gyldendal 2006

Anmeldt av Kjetil Røed

Det er med store forventninger jeg åpner Øyvind Rimbereids essaysamling Hvorfor ensomt leve, spesielt siden det har blitt meg fortalt at han, i denne boka, skisserer linjene til en poetikk, og en betenkning over forholdet mellom sted og poesi. Forventningen om en stedsspesifikk poetikk fra Rimbereids hånd er på ingen måte urimelig eller uforutsett for de med kjennskap til hans diktning: i Seine topografiar (2000) og Trådreiser (2001) skriver han seg ut fra hjembyen Stavanger med en performativ schwung som ikke bare utvider diktenes avreisepunkt, men også importerer en distinkt stedsfornemmelse i diktet selv. Denne stedsbruken utvides betraktelig i Solaris korrigert (2004) hvor stavangerdialekt blandes med en rekke andre språk og skrives ut som et slags poetisk pidgin-lingo som sprer Rimbereids sterke stedsbevissthet ut i det litterære rommet med en temporal akse som peker fremover, mot det mulige, og forankrer stedet i en syntaks. Denne briljante diktboka slo overlegent fast at boka også utgjør en topografi.

Ensomhetens språk
I Hvorfor ensomt leve er stedet også et gjennomgangsmotiv: men det knyttes umiddelbart til et større register, nemlig produksjonsbetingelsene for litteraturen som fremførelse eller forankring av det stedmessige. En viktig del av produksjonen av litteraturen er utvilsomt lesningen. Både forfatteren og leseren leser, og når de gjør det – noe Rimbereid understreker allerede i tittelessayet – ”oppstår et indre rom der innsiktene i boken ble hans fortrolige eiendom”. Det oppstår nye steder gjennom lesningen, nye versjoner av den topografi forfatteren har risset opp. Rimbereid hevder i denne sammenhengen at forestillingen om en lesning som noe eget er en form for kjettersk, antiautoritær praksis, en form for tilbaketrekning fra verden (og her kan vi jo tenke på Montaignes selvisolasjon for å skrive sine renommerte essays) hvor verdens krav om nytte og rettlinjethet møter en egenhendig konstruert lesemur. Mot slutten av tittelessayet siterer Rimbereid Olav H. Hauges dagbok som en radikalisering av denne erfaringen, ”Det er [snakk om] et språk som bryter ut av alle sosiale diskurser. Det er et språk som også er på vei ut av syntaksen. Den som skriver dette kan bare benevne restene av sitt eget. Det er et ensomhetens språk.”

Redskapet for å navigere mellom lesningen og skrivingens iboende ensomhet og den (like viktige) henvendelsen litteraturen fremfører finner vi (blant annet) i Slik kokeplaten husker – et strålende essay om Georg Johannesens skrivemetoder, hvor, fremholder Rimbereid, ”[d]et poetiske og det essayistiske skjærer inn i hverandre, nødvendig utfyllende.” Denne konvergensen er, synes det, avgjørende for Rimbereid på flere enn en måte, og heller ikke bare som klargjørende termer i en eksegese over Johannesens skriverier. Han påpeker flere ganger Johannesens praktiske, eller handlingsorienterte, impuls som skrivende; en bevegelse som også – i motsetning til hva som er comme il faut her i landet – også motiverer hans poesi. Johannesen vegret seg nemlig ikke for det didaktiske og satiriske; og i en videre betydning var hans genremessige åpenhet en åpenhet for verden i radikal forstand. Det mest pregnante eksempel på denne åpenheten finner Rimbereid i essayet Mads Berge, hvor et lobotomert menneske, som henvender seg til Johannesen, generøst brukes som inventar i Johannesens skrift: ”Han flytter Mads Berge ut i andre historier, tider og geografier – ja, fuger ham inn mellom andre bilder, nære eller fjerne. Det er en bevegelse der Mads Berge ikke blir mer, men heller mindre ensom. Mads Berge blir løftet ut av sin solitære, isolerte skjebne og inn i erkjennelsen av volden og uretten i verden, fysisk, materielt, mentalt så vel som språklig.”

Hos Johannesen finner Rimbereid et modus operandi som også kjennetegner ham selv – som essayist, men kanskje først og fremst som poet. Selv benevner han ”metoden” med den barokke figuren concetto, en figur hvor ”to erfaringshorisonter bøyes mot hverandre, for slik å skape en ny verden.” Vi kan vel føye til at det gjerne er flere virkeligheter som bøyer seg mot hverandre hos Rimbereid – ikke minst i nevnte Solaris korrigert, et uhyre produktivt område i norsk litteraturgeografi; et område som gjennomkrysses av et nesten uoverskuelig mangfold av kryssende verdenslinjer. 

En alternativ litteraturhistorie
Som nevnt er Rimbereids skrift hele tiden vendt mot det konkrete stedet og litteraturens utskrivning og utvidelse av dette. I bokas lengste essay, Om det topografiske diktet, forfatter han selv en litteraturhistorisk backup innenfor dette virkefeltet. Han skriver, kunne man si, en alternativ litteraturhistorie, hvor forholdet mellom sted og diktning følges møysommelig, med klar orientering mot hjemlige trakter. Jeg skal ikke gå gjennom hans svært detaljrike argumentasjon her, men det er verdt å merke seg at han kommer med noen litteraturhistoriske observasjoner som knyttes til produksjonsbetingelsene for poesi den dag i dag. Spesielt gjelder dette hans utleggelse av romantikken som, ifølge ham, ”iverksetter et essensialiserende blikk på landskapet og geografien, der formålet er å skape en emosjonell, sublim effekt i leseren. Når naturen ikke lenger skal være et kognitivt motiv, et emne som appellerer til fortolkende blikk, forsvinner det topografiske som et dynamisk og spesifikt materiale for diktningen.” Et par sider senere knytter han romantikkens utradering av det topografiske fra lyrikken som en sterk impuls også i moderne poesi: ”Påtagelig er det i hvert fall at når naturen er motiv i norsk lyrisk modernisme, så er det først og fremst som avgrenset bilde den blir presentert: et statisk utsnitt med trær, berg, myr, telefonstolpe med en fugl, […]. Det er den gjennomgående tendensen hos diktere som Jacobsen, Moren Vesaas, Hauge, Børli, Sverdrup, Torvund og Ulven.”

Jeg kan ikke slå fast med sikkerhet om Rimbereid har rett her, men det er en besnærende litterær tapshistorie han skisserer. Det er imidlertid liten tvil om at han skisser en linje han plasserer seg selv i som en, om enn indirekte, reddende ”engel” – noe som må betraktes som ganske unorsk og spenstig. Sikkert også er det at Rimbereids fokus på det stedlige er et forsøk på å fastholde det konkrete som produktiv ramme og en fremhevelse av litteraturen som et sted for vita activa, det handlende sosiale mennesket. Som han påpeker hos Johannesen, og i en noe annen forstand hos Jo Eggen og Vinje, er forflytningen av noe ekstra-litterært inn i litteraturen en gest som rommer muligheter og åpner for postproduksjon og performativ skriving. Stedet utvides, tingen får et større liv, mennesker får en taleplattform som de ellers aldri ville fått. Jeg foretrekker Rimbereid som poet, men han er en eminent essayist også som – om vi bruker hans egne termer – evner å gi sin egen poesi ytterligere spillerom gjennom essayformen.

”olda emti gassbrunnar”
Jeg avslutter med hans egne ord – et av de mest kontante, fineste, partiene i Hvorfor ensomt leve; også fordi han her tillater poesien å lekke inn i teksten, som et punktum og et kolon: ”I sin egen omskapning viser diktet oss det foranderlige og ennå ikke realiserte ved verden. Når et sted løftes inn i diktet, åpnes også muligheter ved stedet selv – hva det enn måtte lede til: fornyelse eller forsakelse, kontinuitet eller destruksjon, utopi eller dystopi, slår det meg idet jeg igjen står ved platået ved Vålandstårnet, på høyden midt i Stavanger, hvor jeg har stått utallige ganger, alltid opp hit, se ut over byen, inn i Ryfylke, og mot det åpne havet i vest, […]. Som om det skulle kunne bli et liv der ute også, en dag under kår vi ikke kjenner, et liv dept ned i olda emti gassbrunnar. ”