Bøker: Metafor og fleskesvor


Thure Erik Lund. Om de nye norske byene og andre essays. Aschehoug 2006

Anmeldt av Jens Wabø



På omslaget til Thure Erik Lunds nye essaysamling Om de nye norske byene og andre essays er bokens tittel og forfatterens navn montert inn i et trafikkskilt påtegnet en pil mot høyre, som om man ved å lese denne boken kan ta en avstikker bort fra allfarvei – og, ja, vi er på et sidespor, der tradisjon settes opp mot en småborgerlig ”elvisaktig fråtsereligion” som antas å prege vår samtid (s.104). Forfatteren setter i gang en språkmaskin som raser av gårde i et til tider kaotisk virvar, hvor vittigheter, ordinære synspunkter, tvilsomheter og gode analyser står side om side. Selv om emnene er ulike, er det en viss sammenheng: enten vi leser om essayet som genre, bitterheten som opprørsk strategi, den moderne borgerlighetens bysamfunn, litterære grep og arbeidsmåter, finner vi igjen en holdning som er kritisk til strømlinjeformet kommunikasjon og samtidens overflatiske identitetsteknologier.


Reaksjonær stemme
Kritikken av trekk ved samtiden føres i pennen av en til tider reaksjonær, globaliseringsfiendtlig, anti-relativistisk stemme; verden er en kamp mellom ”ekte” autentiske nordmenn (som er ekstremt sjeldne og sky) og overflatiske (vanlige) forbruksgærninger. Jeg vil ikke uten videre hevde at de holdningene som fremsettes alltid representerer T. E. Lund in persona – eller kanskje nettopp det; for her er det vel en litterær maske som taler? Retorikken er vanskelig å få fatt på; det er som om han både kødder og er seriøs i sine påfunnaktige analyser og kritiske merknader til de moderne levemåter.
Hvem er det egentlig som taler i disse tekstene, og som forsøker å skrive seg bort fra hovedsporet, vilt skrensende fra sving til sving? Selv sier forfatteren at han forsøker å la teksten ta over og bestemme skrivingen. Slik han arbeider, dreier det seg ikke om å skape en plan eller et helhetlig prosjekt som skal realiseres. Skrivingen er en form for overgivelse til en tekstlig energi, og reglene for hva som er mulig blir til under selve skriveprosessen: ”romanen eller essayet bør bli til av seg sjøl, og utvikle seg innenfor sine egne logiske strukturer” (s.144). Også essayet må behandles skjønnlitterært, det må underkastes et grep for å ta form som en tenkning som ikke er forpliktet på virkelighetens konvensjoner. Lund beskriver essayets situasjon som et kaos som oppstår i møtet mellom ”språkføringen, emnene, forfatteren og verden”, og dette kaoset må essayisten håndtere (s.10).
Noe som undrer meg litt, er hvorfor det er så mange skrivefeil i disse tekstene. En mulig tolkning er at forfatteren leker med leseren og dekker seg bak en fiktiv unøyaktig taler. Lund ønsker nok et urent preg på diskursen, han vil ikke fremstå som for flink, gjennomført og sosialisert inn i den akademiske småborgerlighet som kritiseres i boken.


Drama mellom forfatter og tekst
Det er ikke bare alvor her; vi finner også en subtil humor og tydelig ironiske beskrivelser. Denne ironien kan være vanskelig å tolke, da vår tids hang til ironisk språkbruk er noe forfatterstemmen faktisk opponerer mot. Når Thure Erik Lund omtaler de velstående forbrukergærningenes motsats som ”ekte ville naturmennesker” er det klart han ikke tar denne typen helt på alvor. Forfatteren tester ut ulike posisjoner og leseren må selv reflektere over de retoriske nivåene for å oppdage eller avsløre spillet. Slik velger i hvert fall jeg å tolke Lunds attityde, og dette passer godt overens med det han omtaler som skrivingen som et drama mellom forfatter og tekst.
Thure Erik Lund har en egen måte å bruke gjentakelser på, han finner ord som virker fremmede i sammenhengen og gjentar dem på et vis som skaper pussige og fine effekter. Sammenlikningen mellom essayistikk og backpackere er et eksempel på dette. Valg av metaforer sier også noe om hvordan man betrakter språket. Når han i åpningsteksten ”Orden og ordene” sammenlikner metaforikk med fleskesvor ”som legges under grov ti toms plank for å skyve steinblokker på plass, hvor da fleskesvorene er å betrakte som noen slags ord” (s.17), føler jeg at metaforen får en litt vel instrumentell funksjon, som noe som påføres språket, fremfor å la metaforen være en bevegelse som språket er dynket i eller faktisk er språkets vesen; men det blir for så vidt en annen diskusjon. Metaforen kan også være noe vi bruker, som virkemiddel, og i en slik sammenheng er fleskesvorene glimrende, da de ligger som en seig masse mellom flater i livene våre og tillater en bevegelighet som er halvveis uregjerlig; men det rikker seg da, og vi får en slags retning på det hele, selv om det sklir litt sidelengs også, når fleskesvoren sender steinblokkene i ugreie retninger.