Kjære redaktør del 14


Jeg begynte å kjenne alkoholens virkning. Spesielt i knærne. Men jeg tok meg en støyt til. Selv om det knapt var blitt mørkt ute. Kultursjefen sto og messet om den lange veien mot en interkommunal løsning. Trakk paralleller til sin tidligere karriere som hopptrener. Han var ustø, og slurvet mer enn vanlig med s’ene. Hadde tenkt å holde på lenge så det ut til, en av de store nevene hans holdt hardt rundt en bunke papirer. Det hele hadde startet samme morgen.

- Kom inn på kontoret mitt, sa hjemmehjelpen. Jeg kaller henne fortsatt det selv om det står ”Biblioteksjef” på skiltet. Jeg satt meg i en av de rødmalte stolene hennes. Hun hadde erstattet de kommunale gardinene med sine egne, fulle av blomster og papegøyer i sterke farger. Hun måtte være spesiell, hjemmehjelpen, måtte stikke seg frem. Være litt sær og egen, akkurat som det var noe å trakte etter. Hun lukket døren bak meg og satte seg ned med en alvorstung mine. - Jeg vil at du skal delta mer aktivt i interaksjon med kollegaene dine, Magda, både nye og gamle. Jeg forlanger derfor at du stiller på nyttårslunsjen hjemme hos filialstyreren i dag. Katalogiseringen kan vente. Alt er lagt til rette for oss, biblioteket er stengt, Rådmannen og Kultursjefen fra Nesberg kommer også, det blir en fin markering av starten på det interkommunale bibliotekeventyret.

Ikke lenge etterpå satte jeg meg motvillig inn i bilen til barnebibliotekaren, en altfor energisk Vibeke Sæther-kloning med smuler og syltetøy i baksetet. Heldigvis har jeg alltid med meg noen tomme poser i vesken og fikk dekket til både sete og rygg. Hjemme hos filialstyrer Aina var det dekket langbord. Jeg satte meg lengst fra vinduet, liker ikke trekk. Dessuten var Kultursjefen allerede på plass der borte, og jeg orket ikke tanken på å høre ham spise. Et gratis spekematmåltid kunne også lett ødelegges av eggerøre i Rådmannens skjegg. Jeg satte meg ved peisen. Flyttet stolen så den sto tett inntil stativet med ildraker. Det føltes så trygt. Filialstyreren svinset rundt som en verpesjuk høne, og var svært raus med akevitten. Jeg takket først nei, men ombestemte meg straks jeg hørte hjemmehjelpen slå på glasset nede ved bordenden.

- Kjære alle sammen, begynte hun. - Først og fremst en stor takk til Aina som har stilt huset sitt til disposisjon for denne festen. En feiring av Foss og Nesberg biblioteks lykkelige løsning som interkommunal tjeneste. Fokuset vårt skal være på formidling og utadrettet virksomhet. Dagens bibliotek skal jo være varme og uforpliktende møtesteder der katalogens bibliografiske opplysningers detaljnivå og andre bibliotekfaglige hensyn er av mindre betydning. Jeg kjente hvordan ordene hennes fikk det til å vrenges i meg og drakk tomt snapsglasset.

Etter hjemmehjelpen, kom talerne på rekke og rad. Nå var det altså Kultursjefen. Jeg drakk nok et glass. Det var situasjonsbetinget og helt nødvendig. Men påkalte også behovet for å gå et visst sted. Jeg unnskyldte meg og gikk opp i annen etasje. Merket at jeg tenkte så klart. Det er utrolig hva som kan sies om et menneske bare ved å se hva de har i baderomsskapene sine. Etter å ha utført mitt fornødne, åpnet jeg derfor skapet under vasken. Deretter speilskapet. Jeg sparte alltid det gjeveste til slutt, medisinskapet. Jeg hørte så vidt den rungende latteren til Kultursjefen fra etasjen under. Ingen andre lo. Jeg måtte få stoppet den ufyselige mannen. Rotet rundt blant krukkene. En tablett ved langvarig forstoppelse, sto det. Jeg rasket med meg en håndfull og gikk ned igjen. Det var ikke bare Kultursjefen som måtte stoppes. Jeg tok en sup til og slo på glasset. Sa det hadde vært så hyggelig, men at jeg dessverre måtte trekke meg tilbake. Stålsatte meg før jeg begynte på runden, her skulle det sosialiseres. Stakk ubemerket ut en hånd for hver klem jeg delte ut. Hjemmehjelpen var sist. Hun satt der målløs med åpen munn. Uvitende om at dette nok ikke ble kveldens siste overraskelse. Det var stjerneklart og vakkert ute. Hercule satt nok i buret sitt og ventet på meg.