På konferanse i Ouagadougou

afrika_-_p_konferanse.jpgAhila-konferansen. Hvert andre år arrangerer Ahila som er en sammenslutning av folk som jobber med helseinformasjon og helse-bibliotekarer, sin konferanse. Den 12. konferansen er nå i Burkina Faso og jeg deltar for å holde foredrag. Bildet: Forfatteren sammen med to bibliotekarer fra Elfenbenskysten.

 

 

Av Lars Egeland, læringssenterdirektør, Høgskolen i Oslo

afrika_-_p_konferanse.jpgHvert andre år arrangerer Ahila som er en sammenslutning av folk som jobber med helseinformasjon og helse-bibliotekarer, sin konferanse. Den 12. konferansen er nå i Burkina Faso og jeg deltar for å holde foredrag. Bildet: Forfatteren sammen med to bibliotekarer fra Elfenbenskysten.

 

 

Av Lars Egeland, læringssenterdirektør, Høgskolen i Oslo

 

Flyplassen i Ouagadougou i Burkina Faso er ikke stor, nærmest noen brakker, muligens under opppussing. Jeg hadde ikke visa og ble stoppet i passkontrollen. Jeg gikk til visakontor-skranken og fylte ut søknad. Siden jeg ikke hadde burkinske francs, beholdt de passet og ba meg komme tilbake neste morgen for å betale. Jeg trodde jeg kunne betale med US dollar, men det gikk ikke. Når det vel var over var betjeningen i passkontrollen borte. Jeg gikk ut i ankomsthallen der bagasjen ble kjørt inn på traller. Ankomstrommet var åpent mot gata, så der var det fullt av folk, ikke bare passasjerer. Kofferten kom som den skulle. På forhånd hadde jeg lest skrekkhistorier om fremmede som gikk av sted med bagasjen.

Grei reise fra Europa – verre i Afrika.
Reisen fra Oslo til Burkina Faso gikk greit. SAS foreslo riktignok en reise som skulle ta et døgn via Stockholm og Addis i Etiopia. Med tilsvarende pris. Men Brussel Air hadde en effektiv rute Oslo-Brussel-Ouagadougou. Det var verre for mange av afrikanerne. Deltakerne fra Mosambik kom via Paris. Maria fra Uganda brukte lenger tid og betalte mer enn meg. Flyforbindelsene er dårlig utbygd og dyre. Kenyanerne er stolte av sitt flyselskap – Kenya Air – the pride of Africa! Men også de mista bagasjen!

    I dag har jeg vært på flyplassen for å hente passet. Dessverre hadde jeg bare store sedler og passkontoret kunne ikke veksle. Derfor ble jeg bedt om å komme tilbake dagen etter. Det hadde jeg lite lyst til. Drosje til og fra flyplassen kostet dessuten mer enn det jeg skulle ha igjen i vekslepenger. Det hører med til historien at samtalen foregikk på fransk – et språk jeg dessverre ikke kan. Å be dem beholde vekslepengene, var en dårlig løsning, de var ubestikkelige. Jeg synes jeg var smart da jeg gikk utenfor og fikk vekslet 10.000.franc-seddelen i 9.000 i småsedler. Dermed kunne jeg betale. Visa-dama kunne da glad meddele meg at når jeg kommer i morgen vil visumet være klart!

Sprengt tidsramme.
På forhånd var jeg overrasket over et så strengt program med nye talere hvert 15. minutt. Det gikk da heller ikke. Vi startet en halvtime etter skjema: Åpningsseremoni der sponsorer, ikke minst myndigheter og alle som var involvert i planleggingen av konferansen, ble høytidelig takket. Grunnen til at vi kom seint i gang var at vi ventet på statssekretæren i Burkinas helsedepartement. Da han kom reiste alle seg og klappet. Tidsetterslepet ble verre utover dagen, til tross for at mange av innlederne ikke var til stede. Visstnok er det problemer med å få visa. Ikke alle kan gjøre som meg å kjøpe et dyrt visum på flyplassen.

Bibliotekarer må bli lærere.
Utfordringene i Afrika er selvfølgelig vanvittig mye større enn hos oss, sjøl om de i stor grad er de samme: Vi er kommet langt når det gjelder antallet PCer og tilgang til internett. Det er ennå et problem i de fleste afrikanske land, mange steder er det også mangel på stabil elektrisk kraft. Tilgang til gode internettkilder er også et større problem som følge av manglende finansiering. Salomon Suleimani fra Ghana var opptatt av at bibliotekarer må bli mer lærere, og opplæring i informasjonskompetanse må integreres i fagplanene på universitetene. Hørt det før?

    Klasserommet er blitt inadekvat. Bibliotekarene må ta et oppgjør med det, vi må propagandere for livslang og problembasert læring! Vi trenger en koalisjon av utdannere, fagfolk i de ulike disiplinene og bibliotekarer. Biblioteket må spille en sentral rolle i utdanninga samtidig som vi må bli lederne som står først for teknologisk endring. Vi må lære studentene om kvalitet på informasjon. En presentasjon handlet om bruk av Endnote. Det var det mange som kunne ønske seg, men det lå langt utafor økonomisk mulighet. Det ble en ivrig debatt om Google Scholar – er det bra eller ikke?

 

Jeg samler utsagn jeg kan bruke når jeg på onsdag skal presentere samarbeidet mellom Makerere Universitetsbibliotek, Universitetsbiblioteket i Bergen og Læringssenteret ved HiO. Vi planlegger en tre ukers kurs i Kampala i neste sommer som nettopp handler om å gi folk en forståelse av – og ferdigheter – til å bruke digitale verktøy kombinert med pedagogisk kunnskap.

 

På konferansen er det stort sett folk fra departementene og fra universiteter, men de forteller også om det store behovet for folkeopplysning. En kar fortalte om folk som fikk diagnosen diabetes. Folketradisjonen sier at da dør de fort. Legene har ikke så mye tid til å gi god informasjon. Problemet – slik det ble fortalt fra Senegal - er at man er vant med muntlige kilder og at det ikke finnes skriftlig informasjon.

    Her har bibliotekene åpenbart en jobb og gjøre. Den har Nasjonalbiblioteket i Kenya startet. De har 54 biblioteker spredd utover landet, som nå gir tilgang til bl.a. HIV og AIDS-informasjon. På et møte mellom helsearbeidere og bibliotekarer viste det seg at helsearbeiderne ikke hadde noen ide om at biblioteket kunne være en viktig folkeopplyser, mens bibliotekene ikke var flinke nok til å hente informasjon fra helsearbeiderne om lokale forhold.

Det er mange flotte og hyggelige mennesker på konferansen: Damer i fargerike kjoler, stramme menn i mørke dresser hvor jakka oftest er knappet – stort sett uten at den viser noen mage. Kleskoden er dress om dagen, løs snipp med t-skjorter om kvelden.

    Jeg har akkurat kommet tilbake fra en liten tur i gata der vi bor. Man blir overfalt at selgere og tiggere. Men jeg lot meg overtale av noen unge menn til å bli med til butikken deres. Det vil si en liten gatestand. Jeg endte med en burkina-faso-drakt for menn og et par små skulpturer. De gjorde sikkert en god handel, men det synes jeg også at jeg gjorde – så da er vi alle fornøyd. Det kan ikke være så galt når jeg prutet ned til under tredjeparten av prisen.

   Mens jeg sto og handlet så gikk forresten strømmen - i hele byen så det ut til. Da blei jeg litt bekymra, det var skikkelig mørkt. Men det var nok ikke så uvanlig for det kom fort lommelykter på banen.