Øivind Frisvold - 40 år i manesjen

. i kategorien Bok og Bibliotek nr. 2 - 2018

 

19 FrisvoldDen gode bibliotekaren må – selv om ‘alt er på nettet’ – beherske søkeverktøyene på en ordentlig måte. Den gode bibliotekaren må ha teft og utholdenhet, være detektiv og ikke gi seg før de riktige kildene er funnet og brukeren har fått et godt svar. Denne kompetansen og denne profesjonelle holdningen er bibliotekarenes adelsmerke og den må bibliotekarutdanningen dyrke og utvikle. (Foto: Jon Petter Evensen)

Dette er noe av Øivind Frisvolds faglige oppsummering og testamente når han nå takker av etter 40 års ansettelse som høgskolelektor og 1. amanuensis på det som da han ble ansatt var Statens bibliotekskole og som nå – etter diverse omorganiseringer og fusjoner – er Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag ved OsloMet(sic) – storbyuniversitetet.

Men Frisvolds tilknytning til bibliotekarutdanningen er lenger enn de 40 årene han har vært fast ansatt. Han begynte som student på Bibliotekskolen i 1970. Deretter, mens han tok magistergraden i teatervitenskap på Universitetet i Oslo, var han knyttet til skolen på timelærerbasis. Fra 1978 har han vært fast ansatt. Nesten 50 år som student og lærer – det er en rekord det skal bli vanskelig å slå. Sannsynligvis finnes det her til lands knapt en yrkesaktiv bibliotekar – vi kan nesten legge til: knapt en noenlunde oppegående pensjonist innen faget – som ikke har sittet under Øivinds kateter. Enten som student på skolen eller i forbindelse med et av de mange etter- og videreutdanningskursene han har forelest på land og strand rundt.

Men selv om det er på bibliotekarutdanningen Øivind har hatt sitt yrkesaktive liv, har han en erfaring og en CV som går utover det. Hans teatervitenskapelige bakgrunn og hans tidlige orientering mot kulturpolitikk var formodentlig en viktig bakgrunn til at han i en årrekke var nestleder i styret for Riksteateret. Da man på 1980-tallet forberedte bibliotekloven av 1985, var han utlånt til departementet for å være sekretær for det arbeidet. Han har utredet og laget ny organisering for fengselsbibliotek og bidratt til flere NOU-er og stortingsmeldinger. I perioden 2006-2011 var han også den første styrelederen i ABM-media.
Å snakke om vegger som faller ut er en klisje. Når Øivind Frisvold nå forlater bibliotek- og informasjonsstudiene må vi gripe til den. Og det er langt fra noen lettvegg som skal erstattes. Heller er det snakk om en bærevegg. Hvordan kan man oppsummere Øivind Frisvold som fagperson og lærer?

For mange av kollegene på instituttet framstår han som tradisjonsbæreren og historiefortelleren. Fra Riksteatertiden og teatervitenskapen har han et fond av historier, for eksempel om teatersjefen som på Widerøeflyvninger fra det ene spillestedet til det andre reiste seg opp i flyets midtgang og resiterte et dikt og så noterte antall passasjerer inn i publikumsstatistikken. Eller om skuespillerinnen Agnes Mowinckel som sa at «rypesausen skal være akkurat som jeg selv, fet og skilt». Øivind forteller også gjerne om en gammel timelærer fra studietida tidlig på 1970-tallet. Han innledet forelesninger med litt fomlete å erklære at «jeg har arvet disse notatene fra gamle Sommerfelt» og avsluttet med å tilby kvinnelige studenter som hadde tenkt seg vestover i byen etter forelesningen bilskyss. W.P. Sommerfelt, som han hadde arvet notatene fra, ble knyttet til UBs norske avdeling i 1902. Slik blir de historiske linjene lange.

Øivind har vært den i lærerkollegiet som kunne knytte linjene tilbake til den historiske tradisjonen faget står i. – Det kan være morsomt, men det er også viktig å ha et seriøst blikk på bibliotekhistorien. Det gir nye profesjonsutøvere bedre forståelse av de store endringene i dagens bibliotek – det er en viktig del av den profesjonelle dannelsen.

• Han har vært en faglig innovatør. Han var en av de første som begynte å skrive akademisk om kulturpolitikk. Hans magisteravhandling om teaterpolitikk var et pionerarbeid i så måte. Faget mediekunnskap, som ga bibliotekarstudentene mulighet til å studere andre medier enn de tradisjonelle, først og fremst film, ble utviklet av Frisvold.

• Han har vært en faglig integrator som ikke bare har vært enøyd opptatt av de fagene han hadde ansvar for og var engasjert i, men i bibliotekarutdanningen som helhet. Denne rollen har han kunnet spille også fordi han har hatt beina solid plantet i alle utdanningens bæreelementer: Kunnskapsorganisasjon med offentlig informasjon, kulturformidling og kultur- og bibliotekpolitikk.

• Han har vært strategen, miljøbyggeren og fagpolitikeren. Den rollen spilte han ikke minst ut i årene 2000 – 2011 da han var dekan for det som het Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo. Det er ingen tvil om at Øivind var en dekan som alle fagmiljøene ved avdelingen hadde tillit til og at han skapte et miljø, en ro og en trygghet i avdelingen som la et viktig grunnlag for den utviklingen som i disse årene skjedde på begge avdelingens hovedområder – både arkiv, – bibliotek og informasjonsfag og journalistikk- og mediefag.

• Men først og fremst er han formidleren. En kunstner i den spesielle sjangeren forelesningen representerer. Alltid til fingerspissene forberedt, nervøs og spent som en sirkushest samtidig som han utstråler formidlingsglede og lekenhet. Hvem andre i norsk akademia ifører seg hawaiiskjorte og parykk når det er Pierre Bourdieu og hans begrep om kulturell kapital som står på forelesningsplanen?

– Men hvordan startet det hele – hva gjorde at du havnet i bibliotekfeltet?
– Det startet da jeg gikk på gymnasiet i Kristiansund. Jeg jobbet på biblioteket ved siden av skolen. Det var ikke nødvendigvis det at jeg var så opptatt av lesing, men det var noe med systemet i biblioteket – logistikken, informasjonsorganiseringen og formidlingen – som fascinerte meg. Og er det ikke slik at den som går på biblioteket også etter hvert begynner å jobbe der?
Og så kommer en av Øivinds utallige historier. Denne gangen fra Ålesund bibliotek på 1930-tallet. To arbeidsledige unge menn frekventerte biblioteket nesten daglig. Den kvinnelige biblioteksjefen nærmet seg pensjonsalder og bestemte en dag at den av de to unge mennene som neste dag kom først til biblioteket, skulle tilbys stillingen som hennes arvtaker. Slik ble det, og vedkommende ble værende i jobben i 50 år.
Lokal riksteaterarrangør i hjembyen, organisering av skoleteaterordning og kulturarbeid blant soldater i vernepliktstida, var også blant elementene som etter hvert ledet mot Oslo og studier ved Statens bibliotekskole.

– Du har vært student og seinere ansatt under alle sjefer fra Gerd Wang fram til Tor Arne Dahl i dag. Ville gammelrektorene fra 1970- og 80-tallet kjent seg igjen i det man nå holder på med på Institutt for arkiv, bibliotek- og informasjonsfag?
– Grunnleggende sett tror jeg det handler om det samme: kunnskap om hvordan du samler, beskriver og gjenfinner dokumenter, en viss kunnskap om hva innholdet i disse dokumentene og hvordan bibliotektjenester planlegges, forvaltes, organiseres og drives. Disse tre søylene har vært gjennomgående for all bibliotekarutdanning hos oss. Vekten mellom dem kan ha vekslet og navnene kan ha endret seg, men kjernen har vært konstant. Det tror jeg har vært en fordel, for hvis du ser på bibliotekarutdanninger andre steder, som har ønsket å rendyrke bare deler av faget og tilby mer allmenne ‘metautdanninger’, har vi hittil hatt få eksempler på at det har vært vellykket.
– Digitaliseringen gir fantastiske muligheter, men det er ikke gitt at brukerne finner de beste verktøyene. Det vil alltid være bruk for bibliotekarer som kan gjenfinning og som har bedre informasjonskompetanse enn brukerne.
– Vi må passe på at denne kunnskapen ikke forsvinner fra undervisningen, for den etterspørres. Det er bra at bibliotekene markerer seg som debatt- og litteraturhus, men hvis vi glemmer basisfunksjonene har vi ikke bibliotek lenger.

– Milepæler i utviklingen fram til nå?
– Det er klart at Gerd Wangs periode som rektor var utrolig viktig for oppbyggingen av utdanningen. Hun rekrutterte et godt personale og satset på kvalifiserte stipendiater. Før handlet undervisningen i høy grad om «Slik gjør vi det her». Bibliotekarene lærte oss om fjernlånsskjemaet på Skedsmo bibliotek, hvordan bøkene ble oppstilt på NSBs bibliotek, regelverk for hvor stort antall fag- og skjønn som barn kunne låne osv. Mye av det ble vitnesbyrd fra feltet. Utdanningen hadde et håndverkspreg, et mester-elev-preg.
– Den andre store endringen kom da Bibliotekskolen ble fusjonert inn i Høgskolen i Oslo, hvor man kommer sammen med mange andre utdanninger og må konkurrere med og måle seg mot dem, og hvor vekten på vitenskapelighet gradvis ble styrket.
– Milepæl nummer tre vil jeg si er de spesifikke bibliotekforskningstiltakene som er satt i gang hos oss, med Bibliotekforskningsprogrammet, PLACE-prosjektet og ALMPUB-prosjektet. Disse tre programmene har vært meget viktige for utviklingen av faget hos oss.

– Er det noe som har gått tapt på veien?
– Skal jeg peke på én ting må det være den tette kontakten med praksisfeltet som vi hadde før gjennom kursvirksomheten. Inntil for et par ti-år siden var hundrevis av bibliotekarer innom etter- og videreutdanningskurs i skolens regi hvert år. Denne gode kontakten mellom utdanning og praksisfelt ga impulser begge veier. Det er knapt det nes i Norge der jeg ikke har vært på og holdt kurs. Kanskje er denne virksomheten det jeg tenker tilbake med størst glede fra mine 40 år som lærer. Og hver gang jeg var ute, lærte jeg mye jeg kunne ta med tilbake til skolen og undervisningen der. At det økonomiske grunnlaget for denne virksomheten ble borte, er noe av det tristeste som har skjedd.

– Du har samarbeidet med flere generasjoner av ledere på bibliotekfeltet. Noen du vil framheve?
– Man kommer ikke unna Gerd Wang. Hun var en fantastisk leder – så intens. Rett nok hadde hun noen arbeidsformer som kanskje ikke alltid var i samsvar med lærebøkene i ledelse og retningslinjer for HMS. Men hun oppnådde resultater. Og midt i sin tøffe stil hadde hun hjertevarme og omsorg for studenter som slet med livene sine. Bibliotekdirektør Else Granheim er en annen. Byråkrat, men med en rotfestet bibliotekideologisk forankring. En imponerende skikkelse. Og sannsynligvis den norske bibliotekaren som har hatt den sterkeste posisjonen internasjonalt.

– Noe du vil savne når du nå takker av som lærer?
– Jeg liker undervisning og formidling. Jeg kommer til å savne nervøsiteten og nervesitringen før jeg skal inn. Den er like sterk nå som for 40 år siden.
Så hører dere, kursarrangører land og strand rundt? Hører du, Tor-Arne Dahl på ABI? Han kommer til å savne det han gjør bedre enn noen. Da lar han seg sikkert lokke tilbake til sagmuggen og manesjen fra tid til annen. På ballkortet står det fortsatt bestilte foredrag. Og så – i tillegg til å vie seg til barnebarn og hagebruk og samlingen av grafiske trykk – har Øivind lovet å gjøre mer av det han ikke fikk gjort så mye av da undervisning og ledelse beslagla tida hans. Han vil skrive og forske mer, og han har lovet oss noe vi mangler: en kortfattet norsk bibliotekhistorie.
Vi har mer å se fram til.

-----

Siste leste bok?
Peter Bendows «Med egen inngang», en krim om kokainsalg på nest beste Vestkant fra 1933.

Siste kulturopplevelse?
Bellinis «Norma» i Operaen. Stor sangkunst!

Beste egenskap
Kanskje nysgjerrighet?

Verste egenskap
Blandingen av dommedagstenkning og strukturfascisme

Hva er det folk ikke vet om deg?
At jeg liker hagebruk og snekring. Jeg liker å arbeide med hendene og kunne like gjerne blitt snekker som det jeg har endt opp som.

-----

Av professor Ragnar Audunson og
universitetslektor Liv Gjestrum
OsloMet Storby­universitetet, avd. ABI

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode