Kultur – er det bare politur? Kaj Skagen utfordrer med en ny "biografi" over Norge

. i kategorien Bok og Bibliotek nr. 3 - 2018

56 Skagen bob3 2018Politikerne har rotet det til. Når de snakker om norsk kultur, handler det mest om pynten på kaka. Det dreier seg gjerne om vafler og brunost eller bevilgninger til kunst og fritidsaktiviteter. Vi har for lengst fått et utvidet kulturbegrep, men dagens kulturdebatt foregår innenfor rammen av et innskrenket kulturbegrep. I Norge, vårt Norge vil Kaj Skagen noe helt annet. (Bilde: Dreyer forlag)

Han er ikke opptatt av ytre symboler eller hverdagslig pengepolitikk. Han vil finne hvilke verdier, ideer og holdninger som binder samfunnet sammen. Med andre ord: Hva er grunnlaget for og innholdet i den norske kulturen? Det kan høres ut som et tørt, sosialantropologisk forskningsprosjekt. Et stort note- og kildeapparat kan tyde på det, men Skagen leverer essayistikk og tillater seg lange omveier til målet. Det er subjektivt, det er ikke politisk korrekt, og det har stor underholdningsverdi. 

Denne gangen får han neppe den samme oppmerksomheten som han fikk med klassikeren Bazarovs barn fra 1983. Det var et rammende oppgjør med datidens politiske litteratur. Årets bok kalles «et lands biografi», og den handler om hva det vil si å være norsk fra vår nasjonale oppvåkning og frem til kong Haralds tale om jenter og gutter som på alle vis er glade i hverandre, og om nordmenn som «tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.».

Historiens bautaer

Mens de franske revolusjonære henrettet sitt presteskap, brakte de lutherske prestene både opplysning og poteter til vårt karrige land. Men den pietistiske kongemakten ville ha full kontroll. Den rette tro ble fremmet med lov og tvang. Ved inngangen til 1800-tallet var legmannen Hans Nielsen Hauge samfunnsfiende nr. 1. Han sto ikke bare for en personlig opplevd kristendom, hans skrifter nådde frem til store befolkningsgrupper. For første gang fikk trykkekunsten betydning for folk flest. Viktig var det også at Hauge bidro til å heve den materielle levestandard for store grupper. For Kaj Skagen er denne «mystikeren fra Thune» en folkets frigjører og en viktig normsetter. Hauges motkultur tilpasset seg etter hvert den offisielle religion, men Skagens poeng er godt: Kombinasjonen virket. Den nasjonale kulturen fikk her sin forankring både i religion og i sann opplysning – for å si det med Grundtvig. 

Skagens beretning har samme utviklingslinjer som vi ser i den norske bibliotekhistorien. Kongen i København aksepterte at det ble opprettet leseselskaper på slutten av 1700-tallet. Men prestene var bibliotekarer, og de hadde kontroll. For bibliotekene ble også inspirasjonen fra Grundtvig og hans norske disippel Christopher Bruun viktig. Slik kom ideene fra den danske folkehøyskolen til oss. Fra 1850-årene fikk allmuebibliotekene et oppsving. Det skjedde i regi av Folkeopplysningsselskapet og med de samme aktører som Skagen baserer sin biografi på. Ole Vig ble redaktør, Hartvig Nissen formann og filosofen Marcus Monrad var ideologen. Slik ble det grunnlagt en felles, samlende norsk kultur. De viktigste ingrediensene var idealistisk filosofi, kristendom og tidens ide om å vekke folkeånden, nasjonalkarakteren i hvert menneske. Skagen kunne vel godt ha sagt tydeligere at dette også var en folkeopplysning med autoritære trekk. Hensikten var nettopp å stoppe så vel religiøse subkulturer som den farlige Thrane-rørsla. 

Positivisme, vitenskap og politikk

Skagen finner at «Norges nye religion» ble grunnlagt av «grundvigianere, pietister og hegelianerne i et metafysisk nasjonsbegrep». Dette bidro til at nasjonen lenge ble tilpasningsdyktig, og immun mot ensidig positivistisk og kulturradikalt tankegods. Her er vi fremme ved bokens hovedbudskap: En rasjonell, empirisk (og positivistisk) tenkemåte oppfattes som en fare for den åndelige (metafysiske) siden ved tilværelsen. Slik hindres også en «refleksjon om en dypere virkelighet som ligger til grunn for den sansbare virkelighet, gitte virkelighet.» Det er ikke lett å følge Skagen i denne (Steinerske?) tankegangen. Men det hjelper at han bidrar med gode eksempler på dårlig oppførsel. Han trekker frem Karl Evang som var helsedirektør fra 1938 til 1973. I mellomkrigstiden grep han helt ukritisk «etter arvelære og genetisk kontroll». Det var på tide å bryte med alle nedarvede ‘borgerlige’ dogmer. Skagen kan vel ha rett i at Evang også oppfattet sosialismen som en direkte funksjon av rasjonell vitenskap. Den sto også sterkt i etterkrigstidens ‘ettpartistat’ der Arbeiderpartiets skolemestere kunne bruke sin allmektige og vitenskapelige ekspertise i politikken. En flaggsak var en felles ungdomsskole. Skagen ser den som et skalkeskjul for å skape en skole som «skulle tjene den sosialistiske utopi på alle områder.» 

Et morsomt eksempel på Arbeiderpartiets vitenskapstro politikk, som Skagen ikke har med, er cand. philol. Martin Storhaugs kronikk om Språkets fysiologiske grunnlag i Arbeiderbladet 13.10.1954. På partiets eget samnorsk fikk folk nå vite at vitenskapen nettopp hadde oppdaget at en kjertel i brysthulen påvirket språkutviklingen. Dette kunne gi nøkkelen til bedre språkutvikling og helbrede stamhet som skyltes drikkevannet. Det var et godt eksempel på fremskritt i forskning, problemet var bare at herr Storhaug etter hvert avslørte seg som en glisende André Bjerke. 

Kulturradikalismen

På 1800-tallet fikk den nasjonale felleskulturen gjennomslag. Hensikten var ikke bare å sikre landet ekte, norske borgere. Skagen sier at «Bibelen ble erstattet av norgeshistorien og nasjonallitteraturen». Fedrelandskjærlighet var en slags religionen hos oss. Den som gjorde dette mulig var Nordahl Rolfsen. Han laget den nasjonale leseboken, og han organiserte skolebibliotekene. Denne påvirkningen holdt seg helt opp til 1960-tallet til skolen ble okkupert av den sosialpedagogiske hverdagsrealismen.

Sigurd Hoel var en ekte kulturradikaler som gjerne ville avsløre gamle livsløgner. Han åpnet «Syndere i sommersol» i 1927 med å si: «Du er en selvbedrager og tilhører som saadan den forrige generation.». Skagen hevder at i dag er også ideen om det norske blitt redusert til et selvbedrag. Ny ‘kunnskap’ gjør at mange synes det er flaut å tro på at det norske finnes. Vi lever i det globale, flerkulturelle samfunn. Denne troen er vel mest utbredt i de intellektuelle kretser, og Skagen har et godt poeng når han viser at det nasjonale og den «norske grundtvigianismen» har skapt ‘ekte’ nordmenn helt opp til den generasjonen som i dag blir folkepensjonister.

Skagen legger skylda for dagens rotløshet på kulturradikalismen, den sterkeste motstrømmen i vår kulturhistorie. I boken trekkes linjene fra Georg Brandes’ litterære paroler og Jægers Kristianiabohem frem til dagens litteratur. I Sangen om den røde rubin ser Skagen en Mykle som lar Ask bli sosialist for å kvitte seg med kristendommen. Tydelig er også Skagens skuffelse over sin egen ungdomshelt, Jens Bjørneboe. Det gjelder slett ikke bare for hans pornografiske Uten en tråd, men også det senere forfatterskapet fra slutten av 1960-tallet. Skagen ser her en forfatter, som i likhet med andre kulturradikalere gjør det enkelt for seg ved å avskrive det klassiske og kristne Europa.

Skagen viser vei videre inn i et mørkt landskap: Den europeiske kulturtradisjonen fra antikken, kristendommen, reformasjonen og opplysningstiden er svekket. Det samme sier han om den nordiske forbindelsen mellom folkebevegelser, trossamfunn og partier. Dagens politikk leveres (‘adresseres’?) av politiske konserner etter prinsippet om tilbud og etterspørsel. Han spør om hva som skjer når vi mister troen på menneskeverdet gjennom kynisk sortering og bruk av medisinsk teknologi. Skagen advarer også mot det han kaller en «tredjeverdenisme» der vi ukritisk og naivt avsier vår egen, men opphøyer andres kulturer. Han oppsummerer ved hjelp av to litterære verk: Ibsens Keiser og Gallileer, og den franske forfatteren Michel Houellebecqs roman Underkastelse. Den første viser kampen mellom hedendom og kristendom, den andre om hva som kan skje når en 2000-årig vestlig sivilisasjon ikke har motstandskraft nok til møtet med muslimske tro. 

Slik blir Skagen en veiviser, men hans piler peker «bakover» og tilbake til våre nasjonale tradisjoner. Boken er hans forsvar for «nasjonal selvråderett og identitet». Forlaget sier at boken er, som Bazarovs barn, en ny «torpedo under den artsfattige norske arken.». Det er i meste laget. Men Skagen er interessant fordi han er så personlig og for at han bruker idé- og kulturhistorien så effektivt. Derfor er det de historiske delene av Skagens norgesbiografi som er de mest interessante. Norge har alltid vært et flerkulturelt samfunn, og Skagen viser at flere av delkulturene, før de utåndet, fikk bidra til en sterk, felles kultur. Vi får vite for lite om den beinharde kampen mellom kulturene, men boken vekker lysten til å oppsøke kildene på nytt. 

Datostemplet ferskvare

Det fortelles at et dansk bibliotek i alle år hadde Grundtvigs samlede verker på en hylle, høyt plassert, men godt synlig ved skranken. En låner fortalte at han ved hvert besøk kastet et blikk opp på Grundtvig for å forsikre seg om at alt var vel med den gamle – og med dansk identitet og nasjonalfølelse. Men en dag var Grundtvig borte. Bibliotekaren svarte vennlig og bestemt at bøkene hadde så lav utlånsfrekvens og omløpshastighet at kassering ikke var til å unngå. I Norge har vi ikke en tilsvarende nasjonalhelligdom som Grundtvig, men vi har en frodig underskog av god, gammel nasjonallitteratur. Det stemmer sikkert at utlånstallene er lave, og bøkene får du gjerne til en femmer på loppemarkedene. 

Bibliotekene skal selvsagt ha etterspurt og datostemplet litteratur, men Skagen minner oss om at bibliotekene fortsatt har et ansvar for aktiv formidling av det vi kan kalle den kulturelle grunnmuren. Nasjonalbiblioteket skal ha ære for at de nå henter de ‘gamle’ forfatterne frem igjen, vurderer dem på nytt og med et kritisk blikk. Det burde flere bibliotek gjøre. Skagen viser at det er mange provoserende og engasjerende spørsmål. Flere av dem ligger i Grunnlovens §2 som slår fast at landets verdigrunnlag «forblir vår kristne og humanistiske arv.» Dessuten sier §100 omtrent det samme som Folkebiblioteklovens ‘misjonsbefaling’: Myndighetene skal «legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». 

-----

Den polemiske Skagen

Skagen er kjent for sin skarpe tone. Her er noen smakebiter fra Norge, vårt Norge.

«Men i etterkrigstidens Norge var ikke statsapparatet bare væpnet med vitenskap, kapital og byråkrati, men også styrt av et bolsjevikisk organisert parti som gjennom sitt absolutte flertall i Stortinget i periode etter periode styrte landet som sin private eiendom.» (s.147)

«Hans Jæger er prototypen på den kulturradikale avviker som siden 1970-tallet er blitt masseprodusert og nå standard over alt, bare vasket og frisert, tilpasset og justert etter forholdene, spredd jevnt over det sosiale landskap som sosialt akseptert gylle på tvers av alle grenser. Venstreorienterte eller høyreorienterte, rike eller fattige, navere eller stjerneadvokater, menn eller kvinner – alle er vi frihetselskende og liberale relativister og determinister snytt ut av Jægers rennende nese.» (s.193)

Det var den «konspirative» Erling Falk som «sørget for at man i så mange møblerte hjem på vestkanten i Oslo etter krigen kunne finne Fram Forlags utgaver av Det kommunistiske manifest og slitte eksemplarer av Evangs Seksuell opplysning, og fra mange av disse hjemmene kom mye av den neste bølgen av venstresosialister og marxist-leninister på 1960-tallet.» (s.268)

«Selv de mest moderne, vitenskapelige og intellektuelle av alle, som filosofen Arne Næss (1912-2009) og det adspredte geni Johan Galtung, som lærte seg japansk på to uker og skrev bøker med begge hender, måtte til India for å finne noe de kunne respektere, og utgav i fellesskap Gandhis politiske etikk i 1955, hvor de fremstilte Gandhis ikkevoldslære som en løsning på de vestlige demokratienes problem med motsigelsen mellom individuell og statlig etikk.» (s.304)

Om Georg Johannesens Om den norske tenkemåten: «Opphaussingen av den som etterkrigstidens viktigste bok har bare vært mulig i små kulturmiljøer som var blitt enige om å tilbe Johannesen som en avgud, kanskje fordi han ble regnet for å rå over særlige innsikter, slik at de som ikke skrøt av hans forfatterskap kom i fare for å bli oppfattet som dumme.» (s.334)

- Av Øivind Frisvold, førsteamanuensis ved OsloMet Storby­universitetet, avd. ABI. (Øivind Frisvold gikk av med pensjon sommeren 2018.)

 

56 Norge vart Norge bob3 2018Omtalt bok: Kaj Skagen: Norge, vårt Norge. Dreyer 2018

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode