Utskrift

Farvel, Gutenberg

.

Del denne saken Del denne saken 25_gutenberg_-_tall_-_web.jpgBiblioteket som et liberalt og demokratisk opplysningsprosjekt er like viktig i dag, som det var for 300 år siden. Men fokus må flyttes fra "døde trær" - bøker - og over på det digitale domenet.

 

- Av Gisle Hannemyr, internettkommentator, forsker ved Universitetet i Oslo

 

I oldtiden og middelalderen var et «bibliotek» et arkiv av forretningsdokumenter eller en privat samling av kostbare håndskrifter. Det var boktrykkerkunsten, som i Europa ble introdusert av Johannes Gutenberg (1400-1468), som skaffet til veie den teknologiske forutsetningen for rimelige, masseproduserte bøker, noe som legger grunnlaget for å gjøre bøker allment tilgjengelig gjennom offentlige biblioteker.

     Om lag 150 år etter Gutenberg dukker de første offentlige bibliotekene opp. Gabriel Naudé, som er bibliotekar i ett av de aller første (Bibliothèque Mazarine i Paris), skriver at det er en stor ære å få lov til å skape et bibliotek og å dele dette med publikum. Når det gjelder hvilke bøker et slikt bibliotek skal inneholde, skriver han:

     "Regel nummer en er at man må ha tilgjengelig en komplett samling av de beste og viktigste forfatterne, klassiske og moderne, representert ved de beste utgavene, helt eller delvis, og ledsaget av de mest lærde og beste oversettelsene og kommentarene." 1)

     Naudé går direkte inn i datidens konflikter, og understreker at en god bibliotekar ikke ekskluderer en bok fra samlingen bare fordi den er kontroversiell eller forfekter et annet syn enn klassikerne. Som eksempel nevner han at et godt bibliotek bør ha både Aristoteles' og Galileos verker i sin samling.

Litt over tre hundre år senere reflekterer New York-kritikeren Lionel Trilling over litteraturens plass i samfunnet. Han skriver:

     «Dersom det er en naturlig forbindelse mellom følelser og ideer, så nær at den nesten er en enhet, så er forbindelsen mellom litteratur og politikk svært umiddelbar. Og dette er særlig sant dersom vi ikke snakker om smal politikk, men om politikk i vid forstand, som [...] organiseringen av tilværelsen rettet inn mot et eller annet formål, rettet inn mot endring av oppfatninger, det vil si rettet inn mot kvaliteten på tilværelsen.» 2)

     Naudé og Trilling finner hverandre i troen på at litteraturen har en opplysende og politisk oppgave, nemlig den å formidle «all» kjent informasjon til befolkningen, og derigjennom også forbedre samfunnet og den enkeltes livskvalitet.

 

Nettet som utfordring

For både Naudé og Trilling er det boken som står i sentrum. Trilling sveiper så vidt innom andre medier. Han liker ikke det han ser:

     «Når alt kommer til alt er det følelsesmessige rom i det menneskelige sinn stort, men ikke uendelig, og kanskje vil dette rom snart bli overtatt av litteraturens erstattere - radioen, kinoen, og visse blader - som står i motstrid til litteraturen ikke bare fordi de krever vår oppmerksomhet, men også på grunn av de politiske og kulturelle forutsetninger som kontrollerer dem.» 3)

     Trilling peker på to problemer med ikke-litterære medier. For det første krever det mye av vår oppmerksomhet (og hadde han skrevet essayet i dag hadde utvilsomt fjernsynet, CDer, DVDer, dataspill, og Verdensveven blitt føyd til eksempelrekken.) Den andre er at disse nye mediene befinner seg «utenfor» litteraturens politiske og liberale prosjekt. Forutsetningene for de nye mediene er å skape inntekter for sine eiere, samt å underholde, å adsprede og å distrahere, ikke å delta i det liberale prosjektet.

     Sven Birkerts er en annen kritiker som mener det er kvalitative forskjeller mellom trykt og elektronisk tekst:

     "Organiseringen av trykt tekst er lineær [...] Dessuten er trykt tekst statisk - det er leseren, ikke boken, som gjør fremskritt. Den fysiske utformingen av trykt tekst er i samsvar med vår tradisjonelle forståelse av historie. Materialene er ordnet lagvis, de inviterer til gjenlesning og vedvarende oppmerksomhet. Hastigheten vi leser med varierer, fremdriften bestemmes av leserens fokus og forståelse. Organiseringen av elektronisk tekst er på de fleste måter helt motsatt." 4)

     Berkeley-filosofen Hubert L. Dreyfus slutter seg til Trillings og Birkerts' kritikk av de nye mediene med følgende bredside rettet mot nettet:

     «I diskusjonsgrupper kan hvem som helst, hvor som helst, når som helst, ha en mening om hva som helst. Alle responder ivrig på rotløse oppfatninger fra andre anonyme amatører som slynger ut sine synspunkter fra intet. Slike kommentatorer tar ikke noe standpunkt i forhold til sakene de synser om. Faktisk leder nettets allestedsnærværelse til at lokaliserte standpunkter synes irrelevante. [...] Takket være hyperlenker er alle betydningsbærende forskjeller faktisk nivellert. Relevans og betydning er forsvunnet. Og dette er en viktig del av Verdensvevens attraksjon. Ikke noe er for trivielt til å ekskluderes. Ikke noe er så viktig at det fortjener en spesiell plass.» 5)

Gigantene og bibliotekene

Det nettskeptikerne misliker, er ikke så mye at informasjonen formidles av bits i stedet for trykksverte, men at informasjonsuniverset på nettet er rhizomatisk (flatt), dynamisk og kaotisk. Nettet har ingen topp eller bunn, ingen begynnelse eller slutt, ingen lokalisering eller forankring. I den utstrekning informasjon på nettet ordnes og rangeres, er det ikke etter Naudés kriterier tuftet på en canon av de viktigste forfatterne, men i form av gjennomtrengelige kategorier som Googles pagerank eller tag-skyene som lar seg utlede fra såkalte folksonomyer.

     Dersom dette er et problem (og jeg er ikke overbevist om at det er det), er problemet verken bokens død eller fremveksten av nettet, men snarere det at vi lever i et samfunn der - skal vi tro sosiologen Manuel Castells - informasjon er den viktigste produktivkraften. I et slikt samfunn etterspørres midler som kan lagre, transportere og verdiøke informasjon. Nettet og nettmediene vokser fordi de har noe å tilby i forhold til dette. Det er altså ikke nettet som dreper kulturen, litteraturen og boken, men nettet som introduserer en ny standard for formidling av informasjon i en verden der boken som informasjonsbærer er i ferd med å bli like relevant som seilbåter er for transport av te.

     Noen vil utvilsomt hevde at bibliotekene kan og bør ignorere denne utfordringen. La Google, Microsoft, Sesam og Yahoo forsøke å finne ut av informasjonskaoset på nettet. Bibliotekene bør konsentrere seg om det de kan best, nemlig å bevare og beskytte litteratur i form av flate, døde, trær, altså bøker og tidsskrifter av den typen som Naudé og Trilling hegnet om.

     Jeg mener det vil være en ulykke.

     Det er kanskje bruk for noen som er glade i bøker i noen få år til, men kikker vi forbi Naudés og Trillings kjærlighet til trykt skrift som medium, så delte disse to bok-elskerene også et politisk program som har livets rett uavhengig av om det knyttes til bøker og bits. På grunn av de politiske, kulturelle og teknologiske forutsetningene som kontrollerer dem, kan vi ikke regne med at teknologiselskaper som Google eller Microsoft vil sette et slikt program ut i livet.

 

Deweys begrensninger

Det informasjonelle samfunnet karakteriseres av et mylder av media (tekster, lyd, stillbilder, video) som forlengst har overskredet våre ressurser med hensyn til å klassifisere, katalogisere og arkivere materiale. Dette gjelder ikke bare hver enkelt av oss, men også teknologiselskaper som har dette som sin hovedbeskjeftigelse. Google har for eksempel neppe noen gang hatt oversikt over mer enn cirka 30 % av Verdensveven.

     Bibliotekets tradisjonelle rolle har vært innsamling og arkivering av informasjon. Tradisjonelt har bibliotekene samlet informasjon i form av bøker og tidsskrifter. Dette kan påregnes å bli mindre viktig etter hvert som informasjon blir mer og mer digital. Digital informasjon distribueres over nett, mye av det gratis, noe av det mot betaling. Når det gjelder betalingstjenestene vil de som eier informasjonen neppe tillate åpne digitale kopier i bibliotekets samling. Men uansett er det i en informasjonell verden ikke lenger viktig hvor man henter informasjon fra. Det som er viktig er å kunne gi svar på hvor man finner relevant informasjon.

     Dette leder hen til organisering av informasjon. Digital teknologi og tagging av data med maskinlesbare metadata har skapt en ny arena for klassifikasjon og katalogisering som bibliotekene i bare liten grad har tatt inn over seg. Desimale klassifikasjonssystemer (som Dewey) er uløselig knyttet til det at en bestemt bok i et fysisk bibliotek bare kan befinne seg ett sted. Selv om boken handler om mange ulike emner, har den ett Dewey-nummer. Emne-katalogisering var et stort fremskritt, fordi en bok nå kunne katalogiseres under alle relevante emner, men hadde andre begrensninger (f.eks. tungvint å søke etter kombinasjoner av emner).

 

Semantic web

W3C (World Wide Web Consortium) har de siste ti årene utviklet et system for klassifikasjon og katalogisering som går under navnet «semantic web». Disse systemene har så langt ikke blitt noen suksess på Verdensveven. Jeg mener det skyldes at fokus så langt har vært på at informasjonseiere skal klassifisere egen informasjon. Jeg tror imidlertid at disse teknologiene er et godt utgangspunkt for bedre organisering av informasjon, men at klassifikasjonen ikke bør gjøres av informasjonseierene, men av informasjonsbrukerne, og da i første særlig bibliotekene.

     Noe av det som har skapt størst problemer for «semantic web» på Verdensveven, er at informasjonseiere ikke har trening i å bruke klassifikasjonssystemer. Videre har det vist seg at mange informasjonseiere bevisst feilklassifiserer for å øke synligheten til egen informasjon. Ansatte på bibliotekene har trening i klassifikasjon og kan påregnes å være mer nøytrale i valg av metadata.

     Det bør derfor gjøres en bevisst og målrettet innsats for å få på plass et rammeverk med utgangspunkt «semantic web»-visjonen som gjør at profesjonelle brukere kan merke og organisere informasjon uavhengig av hvor den befinner seg. Gitt et slikt rammeverk, og en målrettet innsats for å merke opp en canon av nettbasert og papirbasert informasjon på utvalgte områder, vil bibliotekene være langt bedre rustet enn søkemotorene til å hjelpe publikum med å finne fram til relevant informasjon i mange sammenhenger.

     Mange mener imidlertid at canon-ideen har overlevd seg selv. Det er mulig. Men gjort riktig vil et slikt rammeverk kunne individualiseres i alle retninger. Spesialiserte forskningsbibliotek kan merke opp egne ontologier med et slikt verktøy, det samme kan folk som tilhører bestemte interessegrupper eller livssyn. Et slikt verktøy kan for eksempel kombinerer metadata fra et stort antall kilder, la brukere gradere kildene langs en tillitsakse, og så finne frem til relevant informasjon basert på hvilke kilder brukeren har størst tillit til.

     En slik metadata-drevet tjeneste kan bli et radikalt alternativ til fritekst-søkemotorer. Markedsleder Google ønsker ikke bare å betjene Internett, men har gjennom tjenester som Google Book Search tatt mål av seg også å gi svar på hvor man finner informasjon om et emne i trykt skrift. Også teknologien jeg tenker meg at bibliotekene skal ta i bruk som veiviser, kan like gjerne betjene trykt skrift. Det ligger altså an til at både Google og bibliotekene har som mål å være veivisere i informasjonsjungelen både på nett og på papir - men med helt forskjellig tilnærming.

 

Ny opphavsregulering

I fremtiden vil digital informasjonen ikke lenger befinne seg i bibliotekene. I stedet vil den være tilgjengelig fra ymse informasjonseiere. Dersom prosjektet skissert i forrige avsnitt blir gjennomført, vil bibliotekene kunne bli både veivisere og portaler til denne informasjonen - men med de mest opplagte forretningsmodeller for salg av informasjon på digital form, er det tvilsomt om bibliotekene i særlig grad får anledning til å gi publikum direkte tilgang til en digital kopi.

     Informasjon på nettet er flyktig. Utgivere kan gå konkurs eller rett og slett bare miste interessen. Bibliotekene bør være opptatt av at tilgangen til informasjon, også den som befinner seg på nettet, bør være stabil og varig. Derfor bør bibliotekene engasjere seg for å få følgende inn i opphavsrettlovgivingen:

     Digital escrow ("deponering"). Selv om det sannsynligvis er mest naturlig at informasjonseier/utgiver primært står for formidling til publikum, bør informasjonen sikres for fremtiden. Dette gjelder særlig dersom såkalte tekniske beskyttelsessystemer styrer publikums adgang til informasjonen. Det finnens allerede eksempler på at informasjon er gått tapt fordi utgiver ikke lenger ser seg tjent med å støtte infrastruktur av type lisenstjener og lignende. Bibliotekene i kraft av å være våre kulturelle arkiv, bør få en ubetinget rett til å hente inn og lagre sikkerhetskopier som legges i escrow ("depot"). Dersom eksemplarene som informasjonseier /utgiver kontrollerer gjøres utilgjengelig eller forsvinner, bør bibliotekets rett til tilgjengeliggjøre versjonen i escrow være regulert. Grunnregelen bør være at biblioteket har rett til å fremstille nye, ubeskyttede kopier, med mindre informasjonseier legger ned forbud.

     Herreløse verk. Dette er verk der ingen eier eller rettighetshaver kan lokaliseres, selv etter grundige undersøkelser. I dag er det høyst uklart i hvilken grad det er tillatt å gjøre kopier av slike verk tilgjengelig for allmennheten. Det bør det ryddes opp i, for eksempel ved at Nasjonalbiblioteket får rett til å klarere bruk av slike herreløse verk. Gjennom pliktavleveringsbestemmelsen bør Nasjonalbiblioteket ha god oversikt over verk, opphavspersoner og utgivere. Dersom et verk ikke er registrert ved Nasjonalbiblioteket, har sannsynligvis rettighetshaver ikke vært interessert i å hevde sin opphavsrett, og det er derfor rimelig at verket kan gjøres tilgjengelig for allmennheten.

     Reguleringen av opphavsretten er overmoden for revisjon. I det digitale domenet gir metadata, slik dette er benyttet av Creative Commons og i protokoller som Robot Exclusion Standard, langt større fleksibilitet med hensyn til bruk, gjenbruk og remiksing av innhold enn en tradisjonell forståelse av opphavsrett gir rom for. Denne fleksibiliteten er velkommen, ikke minst åpner den opp for nye måter å formidle kultur på gjennom bibliotekene. Den bør gis bedre ryggdekning gjennom lovverket.

 

Biblioteket må ta ballen

Jeg lever i en helt annen verden enn Gabriel Naudé. Likevel mener jeg at Naudés tanker om biblioteket som et liberalt og demokratisk opplysningsprosjekt er like viktige i dag, som det var i 1627.

     Men skal dagens bibliotek leve opp til Naudés høye idealer, må fokus på organisering, bevaring og formidling av informasjon flytte over i det digitale domenet. Det er ingen annen institusjon som står klar til å påta seg disse oppgavene.

     Farvel Johannes Gutenberg, hallo Alan Turing!

 

 

1) Gabriel Naudé, Advis pour dresser une bibliothèque (1627)

2) Lionel Trilling, The Liberal Imagination (1950)

3) Lionel Trilling, The Liberal Imagination (1950)

4) Sven Birkerts: The Gutenberg Elegies (1994)

5) Hubert L. Dreyfus: On the Internet (2001)

 

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode