Utskrift

E-bokpolitikken: Allmennhetens frie tilgang må være utgangspunktet

.

Del denne saken Del denne saken

professorn-11Et grunntrekk ved bibliotekenes verdigrunnlag er å frigjøre innholdet i bøkene. Kunstig begrensninger på utlån av e-bøker bryter med dette verdigrunnlaget.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd. ABI

Den legendariske forlagssjefen Harald Grieg beskrev forlagene som børs og katedral. De skal tjene penger på å selge varen bøker på et marked samtidig som de skal gjøre tilgjengelig kultur, kunnskap, ideer og tanker som i utgangspunktet er offentlige goder som vi alle kan ha tilgang og eierskap til. - Solskinn og brød og ånd eies av alle, som Nordahl skriver i diktet som siden 22. juli har vært, ja – nettopp nasjonalt felleseie.

Skal vi plassere to andre sentrale institusjoner for formidling av litteratur – bokhandlene og bibliotekene – langs dimensjonen børs versus katedral, må bokhandlene åpenbart plasseres svært nær børspunktet mens bibliotekene representerer katedralen. Man investerer i bokhandel for å tjene penger på salg av bøker. Naturligvis har bokhandlene en viktig litteratur- og kulturpolitisk funksjon, men i utgangspunktet opererer de i et marked for å tjene penger. Det samme gjelder naturligvis også forlagene. Når det hardner til og festtalenes tid er forbi, har vi først og fremst å gjøre med børs og ikke så mye katedral.

Bibliotekene begrunnelse er en helt annen. Et grunntrekk ved bibliotekenes verdigrunnlag er å frigjøre innholdet i bøkene – solskinnet, brødet og ånden som kan eies av alle - fra bindingen til en vare som kjøpes og eies privat.

Forholdet mellom bibliotekene, bokhandlene og forlagene kan sammenlignes med forholdet mellom Turistforeningen og Norges grunneierforening. Turistforeningen ønsker å realisere allemannsretten. Folk flest må kunne ferdes fritt i utmark og langs kysten. Grunneierforeningen vil derimot å hevde grunneiernes rett til bruk og utnytting av eiendommen. Bibliotekene representerer en måte å realisere allemannsretten med hensyn til bruk og tilgang til innholdet i de bøkene og tidsskriftene som publiseres.

Til nå har disse tre aktørene i den litterære institusjonen stort sett levd fred og fordragelighet. Bibliotekene har hatt sin misjon og sin teig – de kommersielle aktørene har hatt sin. Den potensielle konflikten mellom allemannsretten og retten til privat og kommersiell utnytting av kulturproduktene, har ikke blitt aksentuert. Men e-bøkene tydeliggjør konflikten. En ny balanse må framforhandles.

Framveksten av e-bøker representerer på mange vis den endelige realiseringen av innholdet som et offentlig fellesgode. For dem som skal tjene penger på å selge dette innholdet som varer, er det naturligvis en kritisk situasjon. For dem blir spørsmålet. Kan vi finne måter å gjerde inn kultur- og kunnskapsallmenningen på slik at det som egentlig er fellesgoder fremdeles kan håndteres som varer og selges på et marked?

I denne prosessen må bibliotekfeltet stå fast på og hevde det som er dets verdigrunnlag: allmennhetens frie tilgang til litteraturen. Kunstige modeller og inngjerdinger som har som primært mål å sikre de kommersielle aktørenes interesser, for eksempel at bibliotekene skal kjøpe et antall eksemplarer av en e-bok og når alle disse er utlånt, ja så har ikke biblioteket flere eksemplarer av boka. Eller modeller der hvert eksemplar som formidles via biblioteket belaster biblioteket med en kostnad. Én sak er at slike kunstige inngjerdinger til slutt må bryte sammen som i sin tid det ptolemeiske verdensbilde. Men de er også samfunnsmessig ufornuftige. De kan – for å bruke parallellen fra friluftslivet en gang til – sammenlignes med en situasjon der brukere av Nordmarka må kjøpe klippekort av godseier Løvenskiold eller Oslo kommune som gir adgang til et visst antall søndagsturer. Når klippekortet er brukt opp, må du holde deg hjemme eller kjøpe et nytt. Bruken av et fellesgode som marka må naturligvis underlegges visse former for reguleringen for å forhindre at det forringes og for å sikre at det er tilgjengelig også for framtidige generasjoner. Men utgangspunktet for slike reguleringer må naturligvis være den frie og allmenne tilgangen. Fri og allmenn tilgang til en fellesressurs som Oslomarka er et ubetinget gode. Det gir individuell glede og berikende opplevelser og det har positive samfunnsmessige ringvirkninger i form av bedre folkehelse. Det finnes ingen grunn til å begrense tilgangen.

På samme måte forholder det seg med tilgangen til kultur, informasjon og kunnskap. E-bøker, e-tidsskrifter og så videre innebærer at bibliotekenes grunnide om deling av kunnskap og kultur foldes ut og nærmer seg realisering. Utgangspunktet må naturligvis være å legge til rette for denne realiseringen – ikke være hvilke kunstige begrensninger som kan legges på utfoldelsen. Innenfor akademia har man kommet et stykke på vei ved å gjøre vitenskapelige artikler fritt tilgjengelige. Her er det hensynet til allmennhetens tilgang til forskningsresultater som er styrende – ikke hensynet til kommersielle aktører som Elsevier og Springer. Allmennhetens frie tilgang må også være utgangspunktet for e-bokpolitikken.

Men skal forfatterne forfatte, må de naturligvis ha et inntektsgrunnlag. Kan man finne løsninger her som kan kombineres med allmenhetens frie tilgang? Kanskje kan vi igjen bruke forfatterne av vitenskapelig litteratur som eksempel. De fleste forfatterne innenfor denne delen av det litterære feltet, er ansatt på høgskolene og universitetene. I tillegg til undervisning, er de ansatt for å være forfattere. De skal bruke fra 30 til 50 prosent av årsverket sitt til forskning, det vil si virksomhet som resulterer i publikasjoner – fagfellevurderte artikler, vitenskapelige bøker, lærebøker, formidling til allmennheten. Det er ikke spesielt problematisk for dem om det de skriver gjøres fritt tilgjengelig. Innen forskningsverdenen er det tunge normer for akademisk frihet. Selv om forskerne er betalt over offentlige budsjetter, kan ingen politiker eller byråkrat fortelle dem hva de skal skrive.

Kunne man tenke seg noe lignende også for andre litterære felt? Et eksempel: I Ungarn har man etablert noe som kalles Det digitale litterære akademi. Der tas viktige samtidsforfattere – det kan være forfattere som har mottatt en litterær pris som kan sammenlignes med vår kritikerpris – og viktige avdøde forfattere opp som medlemmer. Hele deres produksjon gjøres digitalt tilgjengelig. Man kan gå inn på det digitale litterære akademi, klikke på Peter Eszterhazy, Imre Kertez eller Magda Szabo og få tilgang til hele deres litterære produksjon i tillegg til forskningsarbeider som er skrevet om deres forfatterskap. Så vidt jeg har forstått, tilbys de forfatterne som tas opp i akademiet en årlig godtgjørelse tilsvarende minimum industriarbeiderlønn. Drøyt 70 forfattere og nesten 1400 bøker er tilgjengelige i dette digitale biblioteket.

Hva med et digitalt litterært akademi i Norge? Her ligger en oppfordring til institusjoner som Nasjonalbiblioteket, Fritt Ord og Kulturrådet. Bidra til å realisere allmennhetens tilgang til litteraturen gjennom en norsk parallell til det digitale litterære akademiet i kombinasjon med en utbygging av bibliotekene som litterære møteplasser.

Kommentarer   

 
0 # PresiseringPål Lykkja 21-06-2012 07:50
Du skriver: "Det er ikke spesielt problematisk for dem om det de skriver gjøres fritt tilgjengelig. Innen forskningsverde nen er det tunge normer for akademisk frihet."

Her er det viktig å presisere litt mener jeg. 1) Staten kan og bør kreve at forskerne publiserer fritt og gratis på internett for at forskningen blir utsatt for så mye kritikk som mulig. Forskning som blir skjermet for kritikk er bortimot verdiløs. Forskerne er ansatt for å forske, og dermed utsette arbeidene sine for kritikk. Da bruker man i 2012 internett og ikke steintavler eller papyrus for å oppnå denne helt essensielle funksjonen. Når forskerne ønsker å publisere utelukkende på papir, steintavler, papyrus eller i adgangsbegrense de tidsskrifter så oppfyller de ikke dagens standard for å utsette arbeidene sine for kritikk, men gårsdagens standard.

Akademisk frihet prøvd forklart med et eksempel fra seiling:
Ferskvann er en delmengde av vann. Dersom man ønsker å bare gjennomføre seilekonkurrans er på ferskvann så vet man jo ikke om man er best i verden til å seile på vann. Man øker ikke konkurransen ved å begrense seg til kun ferskvannsseili ng. Mange av forskerne mener at de selv kan bestemme at bare ferskvanskonkur ranser teller og at de uten å ha prøvd kan være helt sikre på at det ikke øker konkurransen ved å inkludere saltvannsseiler e i konkurransen. Noen forskere insisterer på at de kan bestemme seg for at de vet at deres forskningsarbei der ikke blir utsatt for mere kritikk ved å ligge åpent ute på internett, og at de har mulighet til å frivillig la forlag begrense sin akademisk frihet egentlig øker den. Motsatt, det at staten tvinger dem til å publisere på det åpne internettet for å øke deres uavhengighet fra forlag, er i bunn og grunn med på å begrense den akademiske friheten.

2) "Selv om forskerne er betalt over offentlige budsjetter, kan ingen politiker eller byråkrat fortelle dem hva de skal skrive."
Dette er en sannhet med sterke modifikasjoner. De frie forskningsmidle ne er på noen få prosent. Resten er styrt og programfestet forskning med stadig sterkere begrensninger. Det er en stor debatt om forskere som skriver søknader om midler på en slik måte at selv om de holder seg innom mandatet formelt, så er de i praksis langt utenfor i sin egentlige forskningsaktiv itet. Den akademiske friheten eksisterer knapt siden staten legger føringer for hva de vil finansiere. Men skriker de opp om akademisk frihet overtredelser da? Nei, det hører man lite til.

Dersom du ikke presiserer hva du skriver om så kan teksten bli så upresis at den ikke har noen mening. Hva du mener med akademisk frihet i denne sammenhengen er helt essensielt viktig fordi det er like viktig i en "trade-books-sa mmenheng" som i faglig forfatterskap. Man må ha et system som avler frie akademiske sjeler, ikke et kulturliv som aldri tør å bite fingrene til dem som gir dem mat. Dette er et stort problem i dag, og i utformingen av et litterært akademi så må man først og fremst fokusere på mekanismer som i det minste bedrer "bite handa som gir dem mat" problematikken som vi har i dag. Forfattere i dag slutter unisont opp om forlagenes kamp mot det frie internettet (ACTA) samtidig som de aldri kritiserer staten for noe som helst annet enn at de får for lite penger. Samfunnskritikk en uteblir fra kunsten fordi de er like glade i oljepenger som oss andre. Et litterært akademi bør prøve å løse opp dette avhengighetsfor holdet mener jeg.
Svar | Svar med sitat | Siter
 
 
0 # Litt uklartTor Arne Dahl 21-06-2012 09:10
Du skriver: "Noen forskere insisterer på at de kan bestemme seg for at de vet at deres forskningsarbei der ikke blir utsatt for mere kritikk ved å ligge åpent ute på internett, og at de har mulighet til å frivillig la forlag begrense sin akademisk frihet egentlig øker den. Motsatt, det at staten tvinger dem til å publisere på det åpne internettet for å øke deres uavhengighet fra forlag, er i bunn og grunn med på å begrense den akademiske friheten."

Jeg har leste dette flere ganger, men sliter med å forstå hva du mener. Kan du uttrykke det litt klarere og enklere?
Svar | Svar med sitat | Siter
 
 
0 # OppklaringPål Lykkja 21-06-2012 14:03
Skal forsøke å forklare denne orwellianske retorikken fra open acces motstanderne :-) Jeg er ikke særlig flink til å skrive klart og tydelig heller.

De som er imot tvungent open access mandat hevder at dette går på bekostning av den akademiske friheten. Til begrunnelse så bruker de ren orwelliansk retorikk (krig er fred, frihet er slaveri) og det blir ikke særlig logisk. Å sensurere er jo å begrense distribusjonen, ikke å utvide den. Men open access motstandere sier at tvungent open access er sensur slik at forfatterne ikke når fram til sin leserkrets. Ok, alle har ikke begynt med internett enda, men det er likevel flere enn de som har tilgang til akademiske biblioteker.

Tvinger man noen til å innskrenke hvor man kan publisere, for eksempel at en forsker blir forbudt å spre sin forskning på internett, og blir tvunget til å publisere på trykt papir, så vil jeg kalle det for sensur og brudd på den akademiske friheten. Men å hevde at man blir innskrenket i sin akademiske frihet ved at man blir tvunget til å publisere fritt og gratis ett eller utallige steder på internett skjønner ikke jeg bryter med akademisk frihet.

Det har vært innvendt at dette er "kanaler" som man må være i ellers så drukner man i all informasjonen på nettet etc. Da skal jeg like å se en forsker som ikke greier å skrive inn adressen http://www.flatworldknowledge.com/ eller denne: http://polymathprojects.org/ Å si at dette er kanaler som interesserte lesere aldri ville kunne finne blant all informasjonen på internett er tåkeprat spør du meg. Å si at disse tjenestene ikke har gjennomgått kvalitetskontro ll er også feil, det er de på forskjellige måter slik man ser her, helt normale forlagsprosesse r: http://www.flatworldknowledge.com/sites/all/files/author_faq.pdf

Problemet med lukket publisering er jo at det begrenser hvor mange som har råd og mulighet til å lese og kritisere forskningen. Så dersom man har mulighet til å omgå den lukkede publiseringen så må man jo gjøre det. Jeg ser ingen spesiell grunn til at alle de mekanismene som nå finnes for fagfellevurderi ng og distribusjon ikke ville fungert enda bedre ved gratispubliseri ng. Det er ingen stor kunst å organisere det slik at private selskaper som driver med fagfellevurderi ng skulle fått grovt betalt for dette kvalitetsarbeid et.

Problemet er at forlag flest vet at den både den jobben etter fagfellevurderi ngen, og til og med selve organiseringen av fagfellevurderi ngen er så lite verd at de motsetter seg ethvert forsøk på at noen frivillig skal gi dem disse pengene for den servicen. Se interessant diskusjon om "added value" her: http://cameronneylon.net/blog/added-value-i-do-not-think-those-words-mean-what-you-think-they-mean/ Det bør være mer enn en tankevekker for skattebetalerne som betaler for forskning og utdanning.
Svar | Svar med sitat | Siter
 
 
0 # Takk!Tor Arne Dahl 21-06-2012 14:20
Takk for oppklaringen. Jeg følger resonnementet ditt her. Men jeg tror du var litt uheldig med den mer kronglete første formuleringen din :-)
Svar | Svar med sitat | Siter
 
 
0 # Godtgjørelse innen andre kunstformerOle David Østli 28-06-2012 18:35
Det kan så være at e-boka representerer noe forvirrende og nytt innen litteraturen, men ser vi litt videre på det, er e-boka sammenlignbart med en skulptur eller et hvilken som helst kunstgjenstand. En statue står kanskje der på et torg og kan beundres av hvem som helst og så mange som helst, uten at den enes kunstforbruk forringer den nestes.

Hvordan godtgjøres den kunstneren?

Det offentlige kunne rett og slett kjøpe retten til å gjøre et verk tilgjengelig, og det ville da være et spørsmål om forhandlinger hva prisen skulle være, og om den skal være avhengig av antall lesere, om det skal være et stipend knyttet til det e.l. Det ligner veldig på det forlagene gjør i dag?

Hvis e-bøkene blir tilgjengelige for Statens regning, trenger vi riktignok ikke å formidle dem over disk i de lokale bibliotekene. Der kan vi spare mange skattekroner, og det er faktisk et udelt gode. (Vel, udelt, hvis bare bibliotekarene greier å finne noe lurt å bruke den ledige arbeidstiden til).
Svar | Svar med sitat | Siter
 
 
0 # Diskusjonen som MÅ kommeOdd Letnes, redaktør 06-07-2012 04:49
I dagens Morgenbladet (6. Juli, s. 34) kan vi lese en artikkel som
bygger på Audunsons innlegg i Bok og Bibliotek. Her finner vi blant
annet følgende replikkveksling:

Morgenbladet: Hvordan tror du et digitalt akademi ville påvirke
bokhandlene? Og hva ville det ha å si for biblioteket?

Audunson: Med 500 medlemmer i Den norske forfatterforeni ng vil det
ikke være vanskelig å realisere. Internasjonale titler vil
sannsynligvis fortsatt omsettes kommersielt. Og vi vil ha litterære
sjangre der man ikke kan skille innhold fra den fysiske innpakningen –
for eksempel coffe table- bøker. Slike vil det fortsatt være et marked
for bokhandlere. Men det er åpenbart at en digital løsning vil skape
vansker for institusjoner som lever av å selge bøker.

Ideen om et digitalt akademi som skal huse forfattere for statens
regning, slik at e-bøkene kan formidles fritt via bibliotekene, er
spenstig. Staten har spilt en aktiv rolle i forhold til papirbøker
(mva-fritak, innkjøpsordning er, bibliotekvederl ag og lignende), og en
grunnleggende diskusjon om statens engasjement i forhold til e-bøker
MÅ komme før eller siden. Til den diskusjonen har Ragnar Audunson
meldt på en nyskapende og interessant idé.
Svar | Svar med sitat | Siter
 
 
0 # Statsautorisert litteratur?Vidar Lund 09-07-2012 08:45
Eg tykkjer framlegget frå Audunson er eit kreativt innspel, men eg likar ikkje at tendensen i retning av statsautorisert e bøker skal bli sterkare enn han allereie er.

Med fare for å høyrast ut som ein forlagsmann: det er ikkje slik at det er berre ein forfattar som står bak ei bok. Sjølv om ein i Audunson si verd fjernar bokhandelen (det må bli konsekvensen om ein følgjer tankerekkja fullt ut om fri flyt av kultur og kunnskap gjennom biblioteka) er det ikkje slik at jobben er gjort når fyrsteutkastet er skrive. Det er mange timar med redaksjonelt arbeid bak ei bok, ikkje berre forfattaren bak ei datamaskin.

Fjernar ein marknadsøkonomi en totalt frå litteraturen får ein fort dårlegare bøker. Eller skal staten tilsetje redaktørar òg? Skal forfattarane tilsetje redaktørar som får betalt dersom boka blir innkjøpt av staten? Det geniale med dagens system er at lesarane finansierer det litterære krinslaupet både gjennom skattesetelen og kjøp og der vi har forleggjarar som tek ein risiko gjennom faren for å bli "nulla". Dermed får vi eit innslag av både børs og katedral, der nykomarar har sjanse til å koma inn samstundes som det faktisk er mogleg for ein forfattar å bli rik av skrivinga si.

Eg tykkjer at fokuset i debatten blir altfor sterkt på ønsket om kjapp tilfredsstillin g framfor røynleg tilgang. Revisjonen av åndsverkslova er t.d. utruleg viktig. I dag har ikkje biblioteka tilgang til å spreie digitale utgåver av bøker sjølv med ein eksemplarmodell som hermar papirboka. Det må avtalast med rettshavarane, noko vi slit med i dag. I staden for å lage fiffige modellar der det i røynda blir privatrettslege avtalar eller statlege skjøn som avgjer om litteraturen blir tilgjengeleg i biblioteka, er det viktigare at vi arbeider med å få ei åndsverkslov som gjev biblioteka rett til å kjøpe og låne ut digitale dokument.

Framlegget frå Audunson er godt som eit døme på korleis ein kan utvide statsstipendiat ordningane for meriterte forfattarar, men eg ser ikkje korleis det løyser tilgangen til den nye litteraturen. Eit alternativ til å bruke pisk gjennom åndsverkslova kan vera å bruke ei gulrot i momsspørsmålet, slik at det berre er dokument som er tilgjengelege for bibliotekbruk som får redusert eller nullmoms.

Eg må innrømme det: når nye e-bøker kjem til å koste langt mindre enn p-bøker (særleg om vi får eit fornuftig momsregime), så tykkjer eg ikkje det er urimeleg at lesarane som MÅ ha Jo Nesbø NETT NO klikkar seg inn i bokhandelen og kjøper boka.

For å oppsummere: ja, den digitale utviklinga vil endre tilhøvet mellom børs og katedral, men i staden for at staten okkuperer heile det litterære feltet og risikerer å hive ut fleire ungar med badevatnet, meiner eg det trengst nokre justeringar som kan sikre ålmenn tilgang til litteraturen:
- endre åndsverkslova slik at biblioteka får rett til å bruke eksemplarmodell en på digitale dokument
- digitale "eksemplar" må inngå i samlingsutvikli nga etter bibliotekfagleg e prinsipp, ikkje med kommersielle avgrensingar når det gjeld varigheit eller
- forkorte vernetida på verk av avlidne forfattarar
- om ikkje punkt 1 er mogleg: knyte momsreduksjon eller -fritak til bibliotektilgang
- biblioteka må bli flinkare til å formidle heile litteraturen som veks fram, ikkje berre forlagsutgjeven litteratur men òg nettstader, bloggar, korttekstar som er fritt tilgjengelege.
Svar | Svar med sitat | Siter
 

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode