Utskrift

E-bøker og norske folkebibliotek – hva er problemet?

.

Del denne saken Del denne saken kommentar-11 

I dag (onsdag 30.5.) er det duket for e-bok-debatt, i regi av Oppland fylkesbibliotek, på Norsk litteraturfestival på Lillehammer: ”E-bøker og norske folkebibliotek – hva er problemet?” Jeg har fått gleden av å være ordstyrer i denne debatten, noe som har gitt meg muligheten til å tenke litt fram og tilbake om e-bøker de siste dagene.

Den litterære institusjonen går inn i en usikker tid. Det er e-boka som er urokråka i den tidligere stabile bokbransjen og biblioteksektoren. I hovedsaken i Bok og Bibliotek nr 2/2012 kalte vi e-bøkene en ”disruptiv innovasjon” – det vil si en teknologisk nyskapning som radikalt endrer betingelsene for en bransje. Det er et interessant perspektiv enten vi snakker om bokbransjen eller biblioteksektoren, som begge står på en tradisjon av fysiske enheter og titter nå med flakkende bikk inn i en digital framtid.

Enkel fysikk. Fysiske bøker var greie å forholde seg til både for forfattere, forlag, bokhandlere og bibliotek. Politikerne har vært vennlig innstilt og godtatt ønsker og krav om en rekke økonomiske støtteordninger, for eksempel momsfritak, unike innkjøpsordninger og bibliotekvederlag. På toppen har vi hatt en åndsverkslov som regulerer det hele på en forståelig måte. Men nå – eller riktigere etter hvert – kommer e-boka og virvler opp en rekke spørsmålstegn.

Så sakte, så sakte. ”Hva er problemet?” Det kan deles opp i en rekke delproblemer med merkelapper som økonomi, tilgang på titler, teknologi osv. La oss her nøye oss med fugleperspektivet: Det overordnede problemet ser ut til å være at alt som har med digital utvikling innenfor den norske litterære institusjonen, tar uendelig lang tid. Det strider mot det meste av digital utvikling i andre sektorer. På medieområdet og innenfor journalistikk var vi tidlig ute, innen mobiltjenester har vi vært langt framme hele tiden, det virker som om vi er verdensmestere i bruk av sosiale medier og så videre.

Logisk brist. En logisk følge av dette hadde vært at vi også var langt framme innen digital omstilling og nyskapning på litteraturfeltet. Men den gang ei, her er de institusjonelle strukturene så sterke at de forhindrer dette. Forlagene og bokhandlerne, kanskje en stor del av forfatterne, vil si at det er fint, det er trygt - det er papirtradisjonen man tjener penger på.

Når det gjelder bibliotekarenes rolle er jeg – med skam å melde – en smule usikker. Det skyldes ikke at jeg ikke tror på bibliotekarenes kompetanse og gode hensikter. Det skyldes mer det faktum at Norge består av 430 kommuner som eier hvert sitt bibliotek. Den desentraliserte strukturen kan gjøre det vanskelig å samle seg om tunge nasjonale initiativ og utviklingsprosjekter. Vi mangler en tydelig og samlende stemme i e-bok-saken. Hvor er egentlig Norsk bibliotekforening og Bibliotekarforbundet? Det virker ofte som om det er forlagene som sitter ved roret, mens biblioteksektoren pent må godta å være passasjerer?

Eksperimenter med fri litteratur. Norge burde vært i toppen internasjonalt innen lesing av digital litteratur, men til nå har vi ikke engang hatt en reell mulighet til å utforske det nye mediet. I det minste kunne vi eksperimentert med verk i det fri, slik Eirik Newth tar til orde for i Bok og Bibliotek nr 2/2012.

Eirik Newth ser uutnyttede muligheter for bibliotekene i formidling av klassikere som har falt i det fri. Når verket ikke lenger er vernet av opphavsretten, opphører behovet for å lage en kunstig lånerkø. Han har et konkret forslag.

- I dette fryktelig lite utviklede norske e-bok-markedet er det fortsatt mulig å gjøre noen grep som vekker oppsikt. Det dukker opp sånne muligheter nå fortløpende. For eksempel er det i 2019 70 år siden Sigrid Undset døde. Planleggingen bør begynne nå, med innscanning, digitalisering og tilrettelegging så det faktisk blir pene bøker. I stor grad handler dette om viljen til å gripe det an, sier han. Og minner om at Knut Hamsuns bøker passerer 70-årsgrensen i 2022.

Han mener videre at det er en skandale at Norge ikke har en gratis klassikerbokhylle, slik man har på engelsk takket være Prosjekt Gutenberg, mener Newth.

- Hver eneste betydningsfulle engelskspråklige forfatter som er "gått ut på dato" er tilgjengelig for hvem som helst, når som helst, hvor som helst. Det har vi ikke i Norge. Jeg synes bibliotekene har vært altfor dårlige til å pushe dette, for det ville vært i deres interesse, sier Newth til Bok og Bibliotek.

Digital baby, analoge foreldre. Historien er full av disruptive innovasjoner. Både radioen, fjernsynet, kinoen og lydbåndet er eksempler på nyskapninger som føltes truende i forhold til det etablerte. Ved siden av det urolige elementet har disruptive innovasjoner et annet kjennetegn: Det tar tid før de finner sin form. I radioens barndom leste reporterne fra avisene, i fjernsynets første år filmet man gjerne radio. I forhold til den flere tusen år lange tradisjonen med fysiske bøker, er e-boka bare noen dager gammel. Bokbransjen og bibliotekene steller den digital babyen så godt de kan, det er ingen grunn til å tvile på det - men omsorgen bygger på de erfaringene de har fra sin egen analoge oppvekst.

Så er det på tide å ta toget til Lillehammer for å høre hva disse mener om saken: Arne Vestbø, Norsk Kulturråd; Jonas Svartberg Arntzen, Deichmann, NBFs utvalg for e-bøker; Vidar Kvalshaug, forfatter/journalist i Aftenposten; Kristenn Einarsson, Forleggerforeningen.

- Odd Letnes, redaktør


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode