Utskrift

Doktorgradsutdanning i bibliotek- og informasjonsfag – et viktig skritt nærmere realisering

.

Del denne saken Del denne saken

professorn-11”Gratulerer med NOKUT-beslutningen.” Disse fire ordene var av en slik karakter at min kone og jeg straks startet et løp på kryss og tvers i medinaen i Fes for å finne et bevertningssted med vinservering.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd. ABI

Når dette skrives (nov. 2011, red.anm.) er jeg nettopp kommet hjem fra ferie i Marokko. Midt under ferien mottok jeg en tekstmelding fra Øivind Frisvold – tidligere dekan på salig Avdeling JBI ved Høgskolen i Oslo. Meldingen var kort, den besto av fire ord: ”Gratulerer med NOKUT-beslutningen.” For de uinnvidde: NOKUT er det nasjonale organet for kvalitet i høyere utdanning. Det skal kvalitetsvurdere og godkjenne etablering av nye master- og doktorgradsutdanninger for alle høyere utdanningsinstitusjoner med unntak av universitetene – de kan etablere slike utdanningsprogram fritt.

Men disse fire ordene var av en slik karakter at min kone og jeg straks startet et løp på kryss og tvers i medinaen i Fes for å finne et bevertningssted med vinservering. Meldingen fra Frisvold er rett og slett det viktigste og gledeligste stykke faglig informasjon jeg har fått siden jeg i oktober 1995 – for øvrig også under et utenlandsopphold – ble informert om at styret i Norges forskningsråd hadde vedtatt forslaget om å etablere et bibliotekforskningsprogram.

Det brevet fra NOKUT i nøkterne ordelag gjorde rede for, var at søknaden til Høgskolen i Oslo og Akershus om å etablere en doktorgradsutdanning – phd-program som det nå heter – i bibliotek og informasjonsvitenskap har «gjennomgått innledende vurdering, og er funnet tilstrekkelig til å gå videre til sakkyndig vurdering». Dermed har vi passert det første hinderet på veien mot en bibliotek- og informasjonsvitenskapelig utdanning som inneholder alle trinn fra grunnivået til og med forskerutdanningsnivået.

La meg ile til med å understreke at dette langt fra er det samme som at vi er i mål. Søknaden programmet og fagmiljøet ved Institutt for arkiv, bibliotek og informasjonsfag skal nå vurderes av en sakkyndig komite. Men vi har stor tillit til at miljøet nå har vokst seg så sterkt at en slik komite av sakkyndige på feltet vil anbefale søknaden.

Jeg skrev at denne meldingen er den viktigste og gledeligste jeg har fått siden bibliotekprogrammet ble etabler midt på 90-tallet. Mellom disse to milepælene er det naturligvis en tett forbindelse. Bibliotekforskningsprogrammet hadde som hovedmål å utvikle en grunnmur av formell forskerkompetanse i form av doktorgrader. Den akkrediteringen som nå er i ferd med å materialiseres, innebærer at denne grunnmuren er tilstrekkelig sterk og utbygd til å bære et doktorgradsprogram.

Hvorfor er det viktig med et doktorgradsprogram i bibliotek- og informasjonsvitenskap? Det er viktig fordi samfunnsmessige og teknologiske endringer skaper helt nye rammebetingelser for det bibliotek- og informasjonsfaglige praksisfeltets virksomhet. Disse nye rammebetingelsene forutsetter forskning. For å ta et eksempel: I 2009 skrev Aftenpostens journalist Per Anders Bjørkeng en artikkel med tittelen Bibliotekenes nemesis. Han argumenterte her for at man i framtida ikke vil gå på biblioteket for å få fatt i bøker. De vil man hente fra nettet. Men, konkluderte han: det betyr ikke at biblioteket eller bibliotekarene blir mindre viktige enn de har vært. Kanskje heller tvert om. Men rollen vil forandres fra et sted man går for å få fatt i bøker til en arena for deling av kunnskap og for fellesskap om litterære opplevelser.

Så sier ikke Bjørkeng mer. Vi står tilbake med spørsmålet: hva skal dette konkret bety? Hva innebærer en slik ny rolle? Hvordan kan bibliotekene og bibliotekarene fylle den? Når feltet skal utvikle et praksisrepertoar som er relevant i forhold til slike utfordringer, er forskning nødvendig.

Men hvorfor bibliotek- og informasjonsvitenskapelig forskning? Kan ikke for eksempel sosiologer eller informatikere framskaffe den forskningen vi trenger i forhold til slike spørsmål? Jo – i noen grad er det riktig. Og i den grad sosiologer og statsvitere forsker på for eksempel biblioteket som møteplass og generator av sosial kapital, informatikere studerer gjenfinningssystemer, utdanningsforskere ser på skolebibliotek og økonomer utforsker bibliotekets verdi, skal vi ønske det hjertelig velkommen. Bibliotekfeltet vil ha stor glede av at det bredere forskningsmiljøet blir interessert

Men i tillegg – eller kanskje først og fremst – er det behov for det profesjonsfaglige perspektivet som bibliotek og informasjonsvitenskapen representerer. Som profesjonsvitenskap har bibliotek og informasjonsvitenskapen utvikling og overskridelse av praksisfeltets handlingsrepertoar som sin eksistensberettigelse. Andre fag kan bruke bibliotek- og informasjonsfeltet som empirisk felt for å teste fagets teorier. Da jeg i sin tid tok en doktorgrad i statsvitenskap med en avhandling der jeg studerte endringsprosesser i folkebibliotek, brukte jeg empiri fra bibliotekfeltet som grunnlag for å studere teorier om endringsprosesser i offentlige institusjoner.

Som statsviter var det å bidra til bibliotekfeltets handlingsrepertoar, ikke av sentral betydning for meg. Som bibliotek- og informasjonsforsker er et slikt bidrag nettopp hovedpoenget for forskningen min. Det er ikke en uvesentlig forskjell. Der jeg som statsviter utnyttet bibliotekene som empirisk felt for å belyse en statsvitenskapelig problemstilling, utnytter jeg nå min forskerkompetanse, herunder det jeg lærte som forskerstudent i statsvitenskap, i et praksisorientert prosjekt som har som mål å studere om og i så fall på hvilken måte bibliotekfeltet kan møte slike utfordringer som de Per Kristian Bjørkeng formulerte.

I akkrediteringssøknaden har vi formulert det slik: «Det bibliotek- og informasjonsfaglige praksisfeltet kan defineres som et felt som med utgangspunkt i organiserte samlinger av dokumenter – digitale og fysiske- initierer sosiale prosesser knyttet til læring, kunnskapsdeling og kulturformidling. Praksisfeltet blir dermed en helhet der kunnskapsorganisasjon, formidling og initiering av de sosiale prosessene inngår som nødvendige deler av den profesjonelle praksisen. I noen deler av praksisfeltet vil hovedvekten ligge på det kunnskapsorganisatoriske, i andre deler på formidlingen og de sosiale prosessene. Det er derfor viktig å ha en forskerutdanning som har en helhetlig orientering mot praksisfeltet. Den bør utdanne forskere som, selv om de fordyper seg i enten kunnskapsorganisasjon, formidling eller biblioteket som samfunnsinstitusjon, har et praksisnært perspektiv og som gjennom forskerutdanningen og det forskermiljøet de inngår i, settes i stand til å kommunisere og samarbeide med forskere på andre områder innen faget».

Derfor må alle stipendiater i programmet, uansett hvilke delområde de skal fordype seg i, gjennomgå et obligatorisk kurs i bibliotek- og informasjonsvitenskapens teorigrunnlag. Det skal bidra til kommunikasjon på tvers. Det samme skal seminarer der stipendiatene diskuterer og kommenterer hverandres prosjekter og der stipendiater som fordyper seg i for eksempel formidling må forholde seg til medstipendiater som studerer gjenfinning eller ser på bibliotekenes samfunnsmessige rolle.

Et doktorgradsprogram i bibliotek og informasjonsvitenskap betyr også at det bibliotek- og informasjonsfaglige feltet produserer sine egne intellektuelle. I en profesjonskontekst er det viktig. Og i tillegg til at utdannings- og forskningsinstitusjonene på feltet tilføres kompetanse, vil også større bibliotek etter hvert få behov for fagkompetanse på dette nivået.

Når doktorgradsprogrammet er på plass i løpet av 2012, betyr det at det prosjektet som startet i januar 2012 med etableringen av Statens bibliotekskole, er fullført. Da har vi et utdanningstilbud på alle nivå.

 

 


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode