Utskrift

Skjeve tall i staten

.

Del denne saken Del denne saken

plinius-11I kunnskapsøkonomien er det produksjonen av ny kunnskap som teller. Det betyr ikke at all kunnskap er like mye verd. Det er den etterspurte kunnskapen som gir inntekter. Petroleumsgeologer, finansmeglere og orkesterdirigenter stiller sterkere enn emneordsspesialister, sommerfuglsankere og norske lokalhistorikere. Ikke fordi de er mer intelligente eller kreative, men fordi deres arbeidsområder gir større mulighet for inntjening. Bibliotekarenes marked er begrenset -- uansett hvor dyktige de måtte være på sitt fagfelt.

Av Tord Høivik, faglig konsulent ved Høgskolen i Oslo og Akershus

Staten tenker langsiktig. Oljen varer ikke evig. Skal vi gjøre det bra i framtida, må oljelandet Norge etter hvert bli kunnskapslandet Norge. Embedsstaten er vant til å intervenere i norsk økonomi. I 1809 ble Hans Nielsen Hauge sluppet ut av fengselet for å fremme saltproduksjonen på Sørlandet. Gjenoppbyggingen etter 1945 ble stramt styrt fra sentralt hold. Oljesatsingen i Nordsjøen var en statlig suksess. Norges evne til å styre sine ressurser med fornuft blir ofte nevnt i internasjonal debatt.

Nå står kunnskapsøkonomien for døren. Staten ønsker å styre utviklingen. Det norske tellekantsystemet er ett av statens verktøy for å gjøre Norge til en kunnskapsøkonomi. Tellekantene skal oppmuntre forskere og lærere i høyere utdanning til å produsere mer og bedre forskningsbasert kunnskap. Systemet er også på vei inn i instituttsektoren og de store helseforetakene.

Dette er en interessant utvikling sett fra bibliotekfagets side. Bibliotek og bibliotekarer kommer i kontakt med tellekantene på to måter. For det første forutsetter hele systemet en omfattende bibliografisk innsats. Alle resultater av norsk forskningsvirksomhet skal i prinsippet dokumenteres i CRIStin. Design og drift av et slikt system krever inngående kjennskap til fagenes arbeids-, publiserings- og produksjonsformer. Bibliotekarene som arbeider på dette feltet må forholde seg til fagfolk på alle fagområder og i alle vitenskapelige disipliner.

Siden bibliotekfaget også er et fagområde, må vi i tillegg dokumentere vår egen faglige innsats i CRIStin. Det er ikke så mange av oss som driver med bibliotekforskning i snever forstand, men langt flere er engasjert i utviklings- og innovasjonsarbeid. Det finnes ikke brukbar statistikk om dette, men tyve års erfaring i miljøet forteller meg at hele praksisfeltet blir stadig mer prosjekt- og utviklingsorientert.

Bibliotekarene har et usikkert selvbilde. For femti år siden var det få mennesker som hadde høyere utdanning. Men ettersom kompetansenivået har økt i samfunnet rundt oss, har en treårig bachelor blitt en svært ordinær kvalifikasjon. Profesjonen har alltid rekruttert en blanding av ordensmennesker og omsorgspersoner -- med lesende kvinner i spissen. Arbeidsmarkedet er delt. Folkebibliotekarene er tjenende ånder. Fagbibliotekarene er faglige støttespillere.

Svært mange av de nyutdannede havner utenfor biblioteksektoren. Noen av dem jobber andre steder i bokbransjen, eller ABC Startsiden eller i selveste CRIStin. Faget er bredt anvendbart. Etter hvert som faget akademiseres, vil anvendbarheten øke. Akademia gir allmenn og flyttbar kunnskap. Men det er fortsatt Biblioteket med stor B som uttrykker profesjonens sosiale identitet. Dermed øker spenningen mellom profesjon og institusjon. Hva bør bibliotekarer tilegne seg av kunnskaper, ferdigheter og holdninger for å lykkes i det nye arbeidsmarkedet? Hva tilbyr studiet?

Forskningsdokumentasjon er en bransje i vekst. Kunnskapsproduksjonen skal styres, ledes, fremmes og kontrolleres. Da må den måles. Bibliotekarene har mange faglige forutsetninger for å delta, og til og med lede, denne typen arbeid. Men skal de bli noe mer enn håndlangere for de som bestiller og utvikler systemene, må de våge å bli faglig selvstendige. Marte Ryste har skrevet en utmerket masteroppgave om hvorfor og hvordan CRIStin ble til: “Fra formidlingssystem til styringssystem – og tilbake igjen? For noen år siden laget Sigbjørn Hernes en solid og ganske kritisk analyse av svakhetene i Frida, den viktigste forløperen til CRIStin.

Bibliometri er ikke lenger en obskur statistisk disiplin i et bortgjemt hjørne av det akademiske univers. De bibliometriske indikatorene, populært kalt tellekanter, veier stadig tyngre i norsk forskningspolitikk. CRIStin er både et dokumentasjonssystem og et styringsverktøy. Jeg hører selv til kritikerne av systemet. Jeg regner ikke med at alle bibliotekarer vil være enige. Det jeg skulle ønske, er at de kvinner seg opp til å delta i debattene om forskningsdokumentasjon.

Bibliotekarene har i og for seg vært opptatt av slike systemer i femti år. Garfield og hans mektige sitatindekser har vært brukt som bibliografiske hjelpemidler siden sekstitallet. Men bibliotekmiljøet har i svært liten grad diskutert hvordan disse publikasjonene, som senere ble viktige databaser, har påvirket vitenskapelig kommunikasjon. Systemene er ikke nøytrale. Den som har en hammer, ser spiker overalt. Alle våre verktøy retter vår oppmerksomhet mot oppgaver som kan løses med disse verktøyene. Det som ikke kan hamres, blir rett og slett usynlig.

Tellekantene behandler naturfag, samfunnsfag, profesjonsfag og humaniora på samme måte. Det er de internasjonale forskningsmiljøene som er viktige. Men disse brede feltene bør ikke styres likt. Norsk samfunnsforskning utføres hovedsaklig som oppdrag for offentlige og private virksomheter, skrev Ottar Hellevik i Aftenposten rett før jul. Her avhenger nytten av om resultatene kan anvendes i arbeidet med å utforme og evaluere tiltak. Internasjonal publisering spiller liten rolle. Norske samfunnsforskere skriver dessuten bøker og fagartikler om ... temaer som de mener har allmenn interesse (og) … formidling i form av avisartikler og foredrag. Slike arbeider gir ingen publiseringspoeng, men derimot økt innsikt i samfunnsforhold i den norske befolkningen. Tellekantene dytter fagfolkene i feil retning - bort fra samfunnets praksis og selvforståelse. Vi får en verktøykasse der det bare finnes hammere.

Skal bibliotekarene bli noe mer enn nyttige teknikere, må de bli reflekterte praktikere. En reflektert praktiker kan hamre i vei med liv og lyst. Men hun kan også sage, Hun ser dokumentasjonsarbeidet i et større perspektiv. Sitatindeksene gjorde det lett å kartlegge forskningslitteraturen. Det startet med Sciences Citation Index og fortsatte med samfunnsfag og humaniora. Samtidig ble det som lå utenfor kartet, det vil si publikasjoner på andre språk enn engelsk, tidsskrifter fra utviklingsland (som det en gang het) og små tidsskrifter generelt, usynlig.

Alle dokumentasjonssystemer innebærer valg. Alle systemer løfter fram noe og undertrykker noe annet. Når CRIStin anvendes på vårt eget fagfelt, oppstår det også skjevheter. Selve registreringen er omfattende. Foredrag, intervjuer, bokanmeldelser og artikler i Bok og bibliotek blir registrert i CRIStin Men det som teller for institusjonene, er publiseringspoengene. De gir oss penger fra staten. Her er det forskningslitteraturen som framheves. Den er det nesten bare bibliotekforskere som leser. Det bibliotekarene er merst opptatt av, nemlig innovasjon og utviklingsarbeid, blir usynliggjort.

Det ligger ingen ond vilje bak det nye tellekantsystemet; bare mangel på vilje og refleksjon. Departementet trenger enkle styringsverktøy. Noen må fortelle dem at de ikke virker. Mange frykter departementets autoritet. Det er det liten grunn til. Tellekantenes faglige felt kombinerer bibliotekfag, vitenskapssosiologi og samfunnsfaglig metode - i form av indikatorteori. Vi kan invitere staten til en saklig diskusjon om prinsippene. Da vil det rett og slett vise seg hvem som har de beste argumentene.

 

 


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode