Utskrift

Angående den bibliotekariske mangel på sexappeal

.

Del denne saken Del denne saken

32_hovedbildeHvorfor vil ingen unge bli bibliotekarer? Hva tenker de om oss, og hva vet de om tilbudet vårt? Hva kan vi gjøre for å gjøre profesjonen mer sexy?

Av Sara Røddesnes og Roger Fromreide, ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Arkiv, bibliotek og informasjon. Begge er avgangsstudenter ved bachelorstudiet

Too cute to classify. Blant de som søker studiet i Bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) kommer kun en liten del direkte fra videregående. Hva er det ved bibliotekaryrket som ikke tiltaler de helt unge? Kan deres mangel på interesse skyldes fordommer mot bibliotekarer? De fleste bibliotekstudenter har nok fått høre følgende av venner, bekjente og tilfeldige folk på utesteder: “Hvorfor trenger man tre år for å lære seg å sette en bok i en hylle? Hva lærer dere egentlig? Alfabetet?” Enkelte kvinnelige studenter kan nok også ha vært borti følgende håpløse sjekkereplikk: “Men du er da altfor søt til å være bibliotekar!”. Vi har altså et imageproblem: Det er hverken komplisert eller viktig å jobbe i bibliotek, og bibliotekarer er per definisjon ikke tiltrekkende.

For å finne ut mer om dette valgte vi i vårt prosjekt høsten 2011 i faget Bibliotekutvikling å undersøke unges holdninger til bibliotek og bibliotekar. Hva synes de om oss, og, først og fremst, kunne de tenke seg å bli en av oss? Svarene vi fikk fra en andre klasse ved en videregående skole i Oslo, på det sistnevnte spørsmålet, var langt fra et enstemmig ja. Snarere tvert imot.

“Nei, jeg har ambisjoner i livet!” Av tjuefire intervjuobjekter sa én et forbeholdent ja, to kanskje og resten et klart nei til å jobbe i bibliotek. Det var ikke uventet at elevene ikke akkurat flokket seg rundt yrket, men resultatet var likevel litt nedslående. Selv ikke de svarene der respondentene hadde sagt ja eller kanskje var oppløftende lesning. Elevene karakteriserte yrket som umotiverende, kjedelig, ensformig, lavtlønnet. Bibliotekarer har også, i følge dem, lite kontakt med mennesker. Hvis dette er en utbredt oppfatning blant potensielle bibliotekstudenter er det ganske alvorlig.

Det var også påfallende å se hvor høye kvalifikasjoner og sterke personlige egenskaper elevene trodde man måtte ha for å bli bibliotekar. Man skulle ha gode karakterer fra alle skolefag, særlig norsk og historie, være svært systematisk og ordentlig, og frem for alt: være svært glad i å lese og kunne alt om litteratur. For dem er altså bibliotekarer en slags supermennesker som kan og vet alt. Ikke rart dette virker avskrekkende.

På spørsmål om hva bibliotekarer egentlig driver med kretset svarene om bøker og litteratur. At det også er stort behov for personer med kompetanse innenfor IKT og andre fagområder var de ikke kjent med, og de ble svært overrasket da vi fortalte at man faktisk kan jobbe som bibliotekar uten å ha befatning med litteratur.

Her er det viktig å understreke at de fleste av intervjuobjektene faktisk bruker biblioteket. Tjuetre av de tjuefire elevene bruker enten biblioteket ved skolen eller Deichmanske bibliotek, ni bruker Deichman og tjue skolebiblioteket. De aller fleste er innom minst en gang i måneden. Likevel hadde de en ganske begrenset viten om hva det faktisk går an å gjøre på biblioteket. Ikke alle visste at man på Deichman kan låne film og lydbøker, ingen hadde hørt at det er mulig å låne spill, og til og med bruke Xbox og PlayStation. Kun få var klar over at man kan søke i katalogen på nettet, bestille inn materiale det lokale biblioteket ikke selv har, fornye lån og reservere gjennom MappaMi. Elevene i denne undersøkelsen har altså svært lite kunnskap om både biblioteket og bibliotekaryrket.    

“Chocolate in the library! Out - out - OUT!” Ser man på en hvilken som helst amerikansk TV-serie for ungdom kan man risikere å støte på henne -- den biske eldre damen med briller som sier “Hysj!”. I første sesongen av Glee er noe av det verste de kan komme på å gjøre, å danse til Hammertime i biblioteket, mens i Harry Potter finner man den skrekkelige Madame Price som ikke kan tenke seg noen verre synd enn å skrive i en bok. Selv om Giles fremstilles som en rimelig kul fyr i TV-serien Buffy er biblioteket et helt trygt hovedkvarter for dit er det jo ingen som kommer! Med venner som forfattere og TV-serieskapere virker det ikke som bibliotekarer trenger fiender.

Det er en stund siden nå at det ble lov å snakke med normal innestemme på biblioteket. Likevel valgte flere av våre intervjuobjekter å trekke frem at på biblioteket må man være stille. Fra hvor kan de ha fått denne oppfatningen? Vi kan nok ikke se helt bort fra at stereotypiene man finner i populærkulturen spiller inn både i fordommene mot bibliotekarer og misoppfatninger om bibliotekets tilbud.

Jobb for lesehester? Men er oppfatningene samfunnet har om bibliotekarer tatt helt ut av lufta? Da vi spurte elevene om hva de syntes om mannlige bibliotekarer oppstod det en forvirret pause. Etter hvert kom det frem at de egentlig aldri hadde sett noen. ”Hvordan er de bibliotekarene dere har møtt da?” spurte vi. ”Gamle damer…” svarte de. Teknisk utdaterte er de vist også. Nå er det jo et faktum at det finnes flere kvinnelige enn mannlige bibliotekarer, og at en del har passert tjue år med god margin.

De fleste av disse bibliotekarene gjør en førsteklasses jobb, men når et yrke blir så sterkt assosiert med et kjønn og en aldersgruppe kan dette få svært uheldige konsekvenser for rekrutteringen. Hvis man er en gutt på seksten som interesserer seg for datafag, tror man kanskje at bibliotekar ikke er et yrke man passer inn i. De fleste som søker seg til Bibliotek- og informasjonsvitenskap oppgir at de gjør akkurat det fordi de vil jobbe med litteratur og formidling. Dette gir et underskudd på de som interesserer seg for kunnskapsorganisasjon og informasjonsteknologi. Vi trenger å rekruttere flere datanerder!      

Krig mot stereotypiene. Den beste forklaringen på hvorfor intervjuobjektene våre hadde så dårlig kunnskap om tilbudet til norske folkebibliotek er at ingen har fortalt dem om det. Hvis man spør en gjennomsnittlig syttenåring om hvilke tilbud de har på Platekompaniet, vil man nok få til svar at man der kan kjøpe CDer, DVDer, spill til diverse plattformer, lydbøker og vinylplater. Man kan søke i sortimentet og bestille direkte på nettet, og gjerne ha egen profil. Fullt så mye er det neppe mange som vet om biblioteket.

Til syvende og sist munner det hele ut i at bibliotekarene ikke kjemper hardt nok mot mytene og fordommene de blir omgitt av, selv om de både skader vårt eget og bibliotekenes image og derfor gjør biblioteket mindre attraktivt for brukerne. Hvis man tror at biblioteket ikke er noe som angår en selv vil terskelen for å oppsøke det være høy. Vi må derfor, for våre brukere og vårt samfunnskalls skyld, erklære krig mot urettferdige og skadelige stereotypier.

Den evige selvransakningen. Men hvordan stiller vi oss selv til disse stereotypiene? Trives vi egentlig litt med dem? Alle profesjoner er opptatt av seg selv, men i følge Wendi Arrant drar bibliotekarprofesjonen dette litt langt:

“For all of this professional navel-gazing, there seems to be no profession as preoccupied with self-examination as that of librarianship. (...) This seems to be true of all types of librarians, from public librarians who (often rightly) complain of being treated like servants by the patrons they serve to academic librarians who are always trying to establish their “faculty-ness” to the teaching professors.”

Hva vi gjør så med viten vi tilegner oss etter denne selvgranskningen? Finner vi at samfunnets holdninger og fordommer mot bibliotekarer stemmer, og hva gjør vi i så fall med det? Bibliotekarene står i fare for selv å opphøye stereotypien til norm, det er slik man må være for å bli bibliotekar. Dette har negativ innvirkning både på utviklingen av profesjonen og rekruteringen, da de som ikke kjenner seg igjen i de normene som blir portrettert ikke søker seg til utdanningen. Dette blir en ond sirkel hvor mangel på utvikling fører til en lite differensiert nyrekruttering, som igjen bidrar til å opprettholde status quo.

”Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?” Svaret er enkelt, og likevel så uendelig vanskelig. Det trengs en holdningsendring til biblioteket i det norske folk, og vi kan ikke godt håpe noen vil gjøre den jobben for oss.

Vi står ovenfor to separate problemer. Fordommer mot bibliotekarer -- og manglende kunnskap om bibliotekets tilbud. Store endringer er i gjære på bibliotekfeltet, og det kan komme en dag da det klassiske utlånet av papirbøker bortfaller. Da kan det vise seg skjebnesvangert for biblioteket hvis det er nettopp dette utlånet brukerne først og fremst forbinder oss med. Det mangler ikke på endringsvilje og evnen til å komme opp med nye og gode tilbud og tjenester. Vi tror bibliotekarene vil klare å lose biblioteket trygt inn i den nye tidsalderen. Problemet blir å få brukerne med oss. Det hjelper ikke om vi kommer opp med banebrytende tjenester hvis ingen vet om dem. Det er viktig at vi viser hvem vi er, hva vi kan og hva vi står for. Høyt. Offentlig. Vi må tørre å gå ut i offentligheten og hevde oss selv og bibliotekene våre.

Tro på oss selv. Men hvordan bør dette best gjøres? ”Vi må være der brukerne er,” sier bibliotekarene. Og med det mener de internett. Og det kan ha noe for seg det. Men det mange gjør da er at de oppretter en blogg, en Facebookside og en Twitterkonto. Og hva har disse tre til felles? Jo, brukeren må vite at de finnes og aktivt oppsøke dem. Dette er et fint tilbud til de som allerede er interesserte brukere, her kan de få informasjon om tjenester de ikke vet om fra før. Men det er ikke slik vi når ikke-brukerne, de som ikke vet at de er interessert. For å gjøre oss attraktive for dem må vi endre bibliotekets image. Hvis ”alle” kan tro at biblioteket er et gammeldags, nedstøvet boklager kan også ”alle” tro at biblioteket er en hypermoderne arena for utveksling av kunnskap, kultur og meninger.

Hvis ”alle” vet at bibliotekarer er gamle, sure damer som tilbringer dagen med å sette bøker på plass i hylla og si ”Hysj!” – da kan også ”alle” vite bibliotekarer er kunnskapsrike, kompetente mennesker med varierte og spennende arbeidsoppgaver, at de kommer i alle aldre, størrelser og innpakninger og er av begge kjønn.

Vi må ha tro på oss selv og tørre å stå frem. Vi er jo egentlig ganske attraktive, vi må bare tørre å vise det.

- - - -

Artikkelen bygger på en prosjektoppgave i faget Bibliotekutvikling, 3. Studieår, utført av Sara Røddesnes og Roger Fromreide. Gjennomført høst 2011
24 elever fra en videregående skole i Oslo deltok
Spørreundersøkelse enkeltvis, etterfulgt av en samtale med hele klassen samlet

Litteratur:
Arant, W. & Benefiel, C. R. (2002). Introduction. The reference librarian, (78), 1-4.

 

 


Kommentarer   

 
+2 # Katrine Judit Urke 27-04-2012 09:59
Fin artikkel, kjenner meg veldig igjen. Særlig i dette: “Hvorfor trenger man tre år for å lære seg å sette en bok i en hylle? Hva lærer dere egentlig? Alfabetet?”. Jeg har fått et veldig anspent forhold til det å snakke om utdanningen min med kjente/halvkjen te/ukjente, og jeg kommer i angrepsposisjon og ønsker å skifte tema fort når folk spør meg hva jeg holder på med. Det er mange som nærmest latterliggjør utdanningen, og særlig problematisk blir det når jeg forteller at jeg tar mastergrad. Kan hende jeg er litt feig, men jeg synes det er vanskelig å forklare for andre hva jeg lærer på utdanningen. Særlig for folk som sjelden/aldri bruker biblioteket, men som likevel har bestemt seg for at biblioteket og bibliotekarer er slik som elevene her beskriver det. Og det er dessverre veldig mange som mener dette.

Så ja: Vi må tørre å vise at vi er attraktive! Men det spørs om "folk der ute" ønsker å tro på oss.
Svar | Svar med sitat | Siter
 
 
+1 # Vi har trumfkortet!Wolfgang Ratzek 27-04-2012 15:23
Et typisk fenomen som jeg også observerer i Tyskland: Vi klager over at våre kompetanser er for lite kjent. Men: Hvorfor skal politikere og allmennheten hva vi drive med, hvor kloke vi egentlig er, hvis ikke vi forteller det? Amerikanerne sier at PR begynner hjemme. Dette betyr at vi alle driver PR, på jobben og i privatlivet. Så er det bibliotekforeni nger, IFLA, EBLIDA etc. som burde utvikle kampanje på nasjonal og internasjonal nivå. Vi skal ikke klage på de uvitende. Vi bør spørre oss: Hvorfor svikter vår informasjon og kommunikasjon? Hvorfor kan IKT-bransjen oppnår så mye oppmerksomhet? Bibliotekarer har representerer ingen pressgruppe, til tross for å at en del bibliotekarer - især i Norge – er politisk aktiv. IKT-pressgruppe er i stand til digitalisere flere og flere områder og er i stand til å overbevise oss at alt er riktig og viktig. Vi henger etter og forsterke det IKT-paradigme. Vi glemmer at vi holder trumfkortet: Informasjon kvalitet! Vi har kunnskapen å foredle data i informasjon og informasjon i kunnskap og kunnskap i innovasjon eller i produkter og tjenester eller erkjennelser. Dette er spørsmålene som jeg stiller mine studenter ved HdM Stuttgart og som gjest ved HiOA. Som regel er reaksjonen taushet. Det er bare ingen programvare eller Google som produserer informasjonskva litet, men kreative og motiverte mennesker, inkludert mange bibliotekarer som systematisere, evaluerer, veileder slik at våre kunder (brukere, lesere) kan glede seg over suksessopplevel ser. Det er vår jobb å formidle dette og fremhever forskjellene mellom Wikipedia og bibliotekar kompetansen. La oss være selvbevisst å vise at vi er like viktig som IKT-bransjen. Vi bør slutt å støtte IKT-bransjens paradigme: Kun IKT garanterer suksess!
Svar | Svar med sitat | Siter
 

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode