Utskrift

De onde skrifters bibliotek

.

Del denne saken Del denne saken

Utya-1Hva kan man si om terroranslaget og massakren den 22. juli som er absolutt sikkert? I mitt hode er det bare én ting: Norge har mistet en uskyld som aldri vil bli gjenfunnet.

Av Morten Harry Olsen, forfatter

I disse dager føles det nesten upassende å innrømme det, men seriemordere, massedrapsmenn og spørsmål om galskap og ondskap, rasjonalitet og irrasjonalitet, tro og tro-løshet har vært gjennomgangstemaer i forfatterskapet mitt. Allerede den første novellen, "Avgrunn", i den første boka jeg publiserte i 1985, handlet om et massedrap i en hamburgerrestaurant i USA.

Bak et slikt gjennomgangstema ligger naturligvis en personlig fascinasjon, som jeg kan tilskrive, uten å gå i detalj, personlige opplevelser i årene 1981-82; opplevelser som ga meg grunn til å spørre hvordan personer som tilsynelatende er "en av oss" kan vise seg å skjule noe som utløser grusomme handlinger.

På grunn av dette overrasket det meg ikke veldig at den norske uskylden ble angrepet innenfra, og ikke utenfra.

Angrepet var grusomt kalkulert: politisk målrettet, planlagt over lang tid, og kaldblodig og kynisk utført. Det var, på sine egne underliggende premisser, logisk gjennomført. Det kan altså i sitt ytre vesen, i forhold til målet for handlingen, til forveksling virke rasjonelt. At det i sitt indre vesen er moralsk og humant defekt, slik all konsensus om moral definerer begrepet, er en annen ting. Men det er kombinasjonen av dette - det defekte og det logiske - som er det skremmende; det er denne kombinasjonen som gjør at "en av oss" viser seg å være den virkelig fremmede.

Den kanadiske sosialantropologen Elliott Leyton ga i 1986 ut en innsiktsfull bok om seriemordere, "Hunting Humans", hvor han postulerer at det overraskende ikke er at det finnes så mange, men så få. Han finner at de fleste seriemordere ikke skiller seg radikalt fra en rekke andre mennesker som er påvirket av tilsvarende traumatiske hendelser, psykologiske elementer og andre utløsende faktorer. Men likevel, og heldigvis, er det et fåtall som beveger seg ut i serie- og massemorderens avgrunn.

Men det er en studie i det ualminnelige. Nils Christie, vår eminente kriminolog, var en av de første som viste oss at det alminnelige kan vokse inn i det grusomme, i boka "Fangevoktere i konsentrasjonsleire" (1972). Her skildrer han hvordan helt vanlige nordmenn gjennom en form for avflatnings- eller depersonaliseringsprosess kunne ende som torturister.

Når det gjelder 22. juli-terroren skal man være ytterst forsiktig med å konkludere for tidlig. De rettspsykiatrisk oppnevnte har en vanskelig jobb å gjøre: Både gjerningsmannens såkalte "manifest" og opplysninger som har kommet ut om avhørene, peker mot et komplekst sett av impulser og mekanismer, hvor depersonalisering av ofrene, egne storhetsfornemmelser, og kunstige stimuli bare er noen av elementene i en lang prosess. Gjerningsmannen er en singularitet, ikke en representativ skikkelse.

Det forhindrer likevel ikke at det finnes et bredere bakteppe for terrorhandlingen. Handlingen er politisk motivert og politisk målrettet. Det er sikkert en kvart eller en halv million nordmenn som i en anonymisert spørreundersøkelse ville sagt seg nokså enig i mye av det gjerningsmannen står for, for eksempel i forhold til fremmedfrykt, uansett om det er basert på fakta eller konspirasjonsteorier. Det åpner for spørsmålet om hva rasjonalitet egentlig er, om vårt forhold til fakta og myter, om politiske mekanismer er basert på fornuft eller følelser.

Rasjonalitet er ikke hva vi trodde det var for ti-tyve år siden. Vi vet mer -- om enn på langt nær nok -- om menneskesinnet nå, om det stoffet vi er skapt av. Ikke minst har psykologisk og nevrologisk forskning bragt oss mye kunnskap. Psykologen og nevrologen Oliver Sacks har levert et stort bidrag i flere bøker, og nevrologen Antonio Damasio har gått dypt inn i denne problematikken i boka "Descartes´ Error".

Men det er ikke bare mekanismene i det individuelle sinn som er gjenstand for tvil omkring rasjonalitet og irrasjonalitet. Den engelske politiske filosofen John Gray har i flere bøker, ikke minst "Straw Dogs" og "Black Mass", kommet med betydelige innspill for en revurdering av kollektivets og politikkens rasjonalitet, blant annet om hvordan fremmedfrykt og religiøs fundamentalisme har påvirket amerikansk utenrikspolitikk under Bush-administrasjonen.

Det som påstås å være rasjonelt, trenger ikke være annet enn en rasjonalisering; ordbokdefinisjonen er "å søke fornuftsgrunner for handlinger som egentlig er bestemt av følelsesmessige motiver". Men forskningen viser altså hvor vanskelig det i virkeligheten er å skille mellom fornuft og følelser, og stiller i bunn og grunn spørsmål ved om en slik begrepsdeling overhodet er funksjonelt.

Kanskje er dette den uskylden vi har mistet for godt: Troen på -- eller illusjonen om -- at verden overhodet er rasjonell, og at mennesket er det. Terroren har skapt utrygghet. Ikke i den forstand at vi går omkring i angst for en umiddelbar gjentakelse, på samme måte som vi ikke går omkring og frykter seriemordere. Men slik at vi i dag er mindre sikre på at personen foran oss i kassakøen er et "rasjonelt" individ.

Dette er hva vi er nødt til å se i øynene. Vi kan ikke tillate oss å skyve unna det ubehagelige i situasjonen; ubehaget over at terroren har effekt; ubehaget som ligger i at gjerningsmannen, selv om han er en singularitet, likevel står for noe som mange ikke er fundamentalt uenig i. Han har, med grusom effektivitet, båret frem et budskap til allmenningen. Og det er på allmenningen det må møtes.

Men demokratiet har et nytt problem med allmenningen. Det som har blitt enda tydeligere etter 22. juli-terroren er hvor viktig, og hvor uoversiktlig verdensveven har blitt, og hvor uredigert den faktisk er. Den som søker, kan finne bekreftelse -- uredigert, uimotsagt, ekstremt formulert bekreftelse -- på nær sagt hva som helst. Sant og usant, fakta og myte blander seg i en enorm mengde av informasjon og desinformasjon, og det er lett å bli offer for en form for informasjonsblindhet. Det er ikke bare vår fundamentale rasjonalitet som kan betviles, og dermed vår evne til å behandle informasjon korrekt; det er også informasjonen selv. Men dette hemmer ikke fanatikere; den blinde tro lever i beste velgående.

Kanskje er det slik at allmenningen aldri vil fange opp fanatikeren, det singulære. Kanskje vil det alltid søke seg til utkantene av allmenningen, hvor det kan få sutre over sin egen, selvvalgte marginalisering. Det må ikke forhindre at vi i etterkant av 22. juli stiller oss et viktig spørsmål, og spørsmålet er om allmenningen er stor nok.

Jeg har en ubehagelig følelse av at den ikke er det. Selv om jeg er dypt uenig i selv de mest utbredte deler av argumentasjonen som danner bakteppe for terrorhandlingen, har jeg en følelse av at allmenningen har hatt svakheter i et par tiår; at holdninger har blitt fortrengt ikke gjennom saklig debatt, men gjennom en form for moralsk stigmatisering. Jeg tror vi er nødt til å forbedre allmenningen, og i den spiller biblioteket som alltid en stor rolle.

Jeg mener at den sunneste reaksjonen på terrorhandlingen var en av de første vi hørte: Mer demokrati og åpenhet. Da nytter det ikke å fortrenge gjerningsmannens navn, eller tittelen på det såkalte "manifestet". Det må frem i lyset som det onde skrift det er.

Kanskje vil et verdig minnesmerke over 22. juli være et nytt bibliotek, de onde skrifters bibliotek, viet den åpne demokratiske debatt omkring og belysning av ondskapens røtter og mekanismer. Bare debatten om hvilke skrifter som hører hjemme der, vil være en utvidelse av allmenningen, og i seg selv den viktigste delen av minnesmerket.

 


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode