Utskrift

Er bibliotekhistorien nyttig?

.

Del denne saken Del denne saken

 

26-26 FrisvoldSkal vi like godt innrømme at det eneste vi lærer av bibliotekhistorien, er at vi ikke lærer noe av den? Eller?

Av Øivind Frisvold, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, avd. ABI

 

Bibliotekene har en lang historie. Noen vil kanskje si at det er en historie til besvær og belastning: I bibliotekene sitter fortiden i veggene og hindrer fornyelse. Mens medierevolusjon og digitalisering har skapt helt nye betingelser for kommunikasjon, fortsetter vi med vårt – slik vi alltid har gjort det. Nei, vi må se fremover, tenke strategisk og bedrive effektiv endringsledelse. Da er det ingen hjelp å finne i nostalgiske tilbakeblikk og bibliotekhistorier som bare kan inspirere til erindringsledelse. Skal vi like godt innrømme at det eneste vi lærer av bibliotekhistorien, er at vi ikke lærer noe av den?

Norske fag- og folkebibliotek har en historie som kan gjøres interessant og relevant. Den kan gi god kunnskap om endringer i samfunnsforhold, læringssyn og kommunikasjonsformer, og vise hvordan bibliotek – med vekslende hell – har svart på samfunnets krav til gode tjenester.

Vi har likevel ikke noe å tilby en student som ønsker å lese en samlet, oppdatert norsk bibliotekhistorie. Det var store forhåpninger til at Norsk Bibliotekforening skulle bidra med dette til sitt jubileum i 2013. Prosjektet er dessverre skrinlagt; i stedet må foreningen nøye seg med å lage en ”dugnadsWiki” med oversikt over kilder og litteratur om emnet.

Hva er det for slags litteratur som finnes? Den sentrale boka om folkebibliotekenes historie kom for over 60 år siden. Den handler mest om bibliotekene på landsbygda fram til inngangen av 1900-tallet. Det mest interessante ved denne boka i dag er kanskje det den forteller om forfatterens, bibliotekdirektør Kildals, sterke agitasjon for folkeopplysning og ”biblioteksaken”. Heldigvis finnes det mange nyere jubileumsskrifter om enkeltbibliotek, slik det for eksempel er for vårt eldste og en gang største fagbibliotek, Vitenskapsselskapet, nå NTNU (1993). Den mest leseverdige jubileumsboken er nok fortsatt Nils Johan Ringdals ”By, bok og borger”, som kom da Deichmanske feiret sine 200 år i 1985. Folkebibliotekpolitikken er også godt dekket med Geir Vestheims doktorgradsavhandling fra 1997. Videre finner vi en omfattende framstilling av den sentrale folkebibliotekforvaltningen (Annaniassen & Vestheim 1997) og et godt tilfang av tidsskriftartikler.

Forskning må til! Når det ikke finnes en samlet presentasjon av norsk bibliotekhistorie, kan det skyldes at vi rett og slett ikke har nok forskning å bygge denne bredden på. Det er fortsatt mange hvite flekker på kartet som ikke har fått en nyere, kildebasert og analytisk tilnærming til stoffet. Derfor er det grunn til å gi honnør til Nasjonalbiblioteket som nå kommer med to store, viktige grunnlagsbidrag til norsk bibliotekhistorie. Den første boka er en omfattende brevsamling av Axel Charlot Drolsum, som var sjef for Universitetsbiblioteket i en hel generasjon fra 1876 til 1922. Drolsum var en nøkkelperson i bibliotekets historie, ikke bare med å reise nye lokaler, men også med etableringen av Norske avdeling, som er kjernen i dagens nasjonalbibliotek. Brevsamlingen er en unik kilde til kunnskap om en lang kamp for endring og tilpasning til nye krav.

”Opplysning, vitenskap og nasjon” heter den andre boka. Dette er en artikkelsamling som kartlegger starten av biblioteket ved Det kongelige Frederiks universitet fra 1811. Boka fører oss også inn i 1700-tallets biblioteklandskap: I hovedstaden med Katedralskolen, Deichmanske og Krigsskolen, samt Bergseminaret på Kongsberg. Perspektivet utvides med egne artikler om Vitenskapsselskabet i Trondheim, om starten ved museet i Bergen og om private boksamlinger i landet. Redaktøren, Ruth Hemstad, har på denne måten mer enn oppfylt den beskjedne undertittelen, et ”bidrag til norsk bibliotekhistorie”. Dette er forskning som er mer enn tilfeldige bidrag. For første gang har vi fått et grunnlag for forståelse av hele fag- og forskningsbiblioteksfeltets eldste historie.

Med disse bøkene feirer Nasjonalbiblioteket det store universitetsjubileet. Det er det god grunn til. Universitetets grunnleggere satset på å lage en moderne utdanningsinstitusjon med samfunnsnyttige profesjonsutdanninger for en ny nasjon. I likhet med ettertraktede universiteter på kontinentet, hvor Göttingen stod som et ideal, skulle nettopp biblioteket være en hovedattraksjon med ny og oppdatert litteratur for studenter og forskere. Samlingen ble nok ikke så storartet som man hadde tenkt. Elisabeth Eide går grundig til verks og avslører at grunnstammen i biblioteket, den store bokgaven av dubletter fra København, ikke var så stor og aktuell som man tidligere har trodd. Eide viser at det skjedde en omfattende frasortering og sannsynlig halvering før skipslasten ble pakket. Eide har også en utmerket artikkel om noen av privatbibliotekene i landet. Dette var samlinger som gjenspeilte hvordan opplysningstidens idealer fikk gjennomslag i norsk samfunnsliv og politikk. Dessuten var dette samlinger som ofte kom allmennheten til gode gjennom leseselskaper og som gaver til de offentlige bibliotekene.

Det nasjonale UBO. Nasjonalbibliotekets historie er også belyst i en tidligere utgivelse i samme skriftserie, ”Det nasjonale i nasjonalbiblioteket” av Marianne Takle i 2009. Hun peker på det paradoksale i at Norge fikk et eget nasjonalbibliotek så sent som i 1990-årene da UBO og nasjonalbiblioteket skilte lag. Det er ikke lett å følge Takle helt ut i denne argumentasjonen. Flere av artiklene i den nye boka viser også at det ”gamle” universitetsbiblioteket utførte nasjonale oppgaver fra starten av. Den første avleveringsloven fra 1815 mistet riktig nok gjennomslagskraft da håndverkslovgivningen ble liberalisert på slutten av 1830-årene, men med ny lovgivning og med en egen Norske avdeling fra 1883 viser Johan Henden i sin artikkel at dette i realiteten var et nasjonalbibliotek innenfor UBOs rammer.

Vårt første universitetsbibliotek var et nasjonalt bibliotek også i en videre forstand. Lenge var UiO landets eneste institusjon for høyere utdanning og den sentrale møteplassen for aktører i vår kultur- og kunnskapsutvikling. Bibliotekets historie byr nok på enkelte interne konflikter med interessante motsetninger om utvikling av samlinger og tjenester, men først og fremst gjenspeiler bibliotekhistorien større historiske skillelinjer. I det store perspektivet ser vi hvordan borgere av fellesmonarkiet Danmark/Norge la grunnlaget for en helt ny nasjonalstat med effektiv satsing på vitenskap, kultur- og kunnskapsformidling. I det litt mindre bibliotekshistoriske perspektivet ser vi hvordan fag- og forskningsbibliotekene ble etablert og utviklet seg som institusjoner og som sentrale støttespillere i nasjonsbyggingen. Dette er forskning som gir ny og lærerik innsikt i den første fasen av historien om bibliotek og samfunn.

- - - -

Axel Charlot Drolsum. Brev 1875-1926. Redigert av Bjørg Dale Spørck. Oslo, Novus, 2011. (Notabene, 3)

Opplysning, vitenskap og nasjon. Bidrag til norsk bibliotekhistorie. Redigert av Ruth Hemstad. Oslo, Novus, 2011 (Notabene, 4)

 

 

 


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode