Utskrift

Vart du skræmt no?

.

Del denne saken Del denne saken

aktuelt.jpgEt av de mest spennende forskningsprosjektene som har vært gjort ved bibliotekarutdanningen ved Høgskolen i Oslo er tøff lesing for mange ute i biblioteksektoren. Det er fristende å lukke øynene - og den daglige tralten fortsetter sin skjeve gang.  

 

Av Odd Letnes, redaktør

 

Det har vært skrevet en del om bibliotekforskning i det siste. Det er bra. Vi burde skrive og snakke mer om forskning. Det skjerper oss. Men det er skummelt. Forskning er ingen søndagsskole. God forskning kan være ubehagelig. For noen. Men slik forskning er de som det går ut over, ikke så interessert i. Helst vil man ha forskning som enten støtter opp under ens egne meninger og praksis eller forskning som viser vei innenfor et kjent og trygt terreng. Førsteamanuensis Gunnhild Salvesens doktorgrad ved bibliotekarutdanningen på Høgskolen i Oslo er ikke en slik type forskning. Det er en forskning som kaster et avslørende og kritisk lys på bibliotekarenes praksis, nærmere bestemt det som skjer i referansearbeidet. Den biten av bibliotekarenes arbeid som handler om å finne svar på brukerens behov enten det gjelder skjønnlitteratur, musikk, fakta eller annet.

     Salvesen har tidligere i en artikkel i Bok og Bibliotek (Nr 5/2008) vist hvordan referansesamtalen med unge brukere ofte er preget av styrende og lite lyttende bibliotekarer. Stikk i strid med idealet. Jeg synes vi skal ta oss tid til en reprise av populær-versjonen av Salvesens doktorgrad. Den har fått altfor lite oppmerksomhet. Hun skriver:

     "Studier av samtalen mellom bruker og bibliotekar er ikke noe nytt tema i referanselitteraturen. Flere forfattere har tidligere beskrevet referanseintervjuet og dets særtrekk. Blant annet viser de at bare halvparten av bibliotekarene stiller ett eller flere spørsmål for å avdekke brukerens egentlige informasjonsbehov, at bruken av åpne spørsmål er liten og at oppfølgingsspørsmål sjelden blir brukt."

      Videre forteller hun at mange av de opplysninger som brukeren kommer med i sin beskrivelse av informasjonsbehovet, ikke oppfattet og benyttet av bibliotekaren i prosessen fram mot svaret. Når det gjelder serviceaspektet, har hun belegg for å si at bibliotekarene forsøker å opprettholde autoritet i samtale med brukerne, heller enn å ivareta servicen.

 

Unge mest utsatt

"Enkelte av funnene i doktorgradsprosjektet mitt, "Kan biblioteket finne svaret?", skiller seg dermed ikke vesentlig fra det andre har konkludert med," skriver hun videre. "Analyse av referansesamtaler fra norske folkebibliotek viser også at oppklaringsspørsmål bare blir brukt i liten grad - selv når åpningsspørsmålet er generelt og/eller vagt. Bibliotekaren handler som om beskrivelsen brukeren åpner med, er dekkende for behovet han har. Det resulterer i at bibliotekaren - i beste fall - først langt ut i samtalen har nok opplysninger til å løse referansespørsmålet."

     Innenfor journalistikk er det grunnleggende kunnskap at oppfølgingsspørsmål er viktig, det er ofte de som utvider mulighetene til å rette opp tidligere feil og foreta viktige presiseringer. Dette er i og for seg elementær kunnskap om kommunikasjon. Men skriver Salvesen, oppfølgingsspørsmål blir "sjelden stilt i norske folkebibliotek. Bare i 23 av 221 samtaler som er analysert, blir brukeren spurt om han er fornøyd med litteraturen han har fått. Og spørsmål om det er noe mer brukeren ønsker hjelp til, er helt fraværende. Det tyder på at bibliotekarene ser sin oppgave som løst når et svar er funnet."

      Hun fortsetter: "Det som imidlertid er mer bekymringsfullt i den norske undersøkelsen, er behandlingen av unge brukere. Analyse av referanseintervjuene viser nemlig at bibliotekaren i samtale med yngre ofte avgjør spørsmål som brukeren selv burde tatt stilling til.

      I et eksempel spør en bruker etter en bok om Norsk mat. Her fremgår det tydelig at det er bibliotekaren som vurderer dokumentenes subjektive relevans ("så den var kanskje ikke så dum", "ser ut som døm skulle være brukbare begge de to der da", "da skulle du vel ha en del stoff"), til tross for at det bare er brukeren selv, ut fra eget behov, som kan avgjøre om svaret er dekkende eller ikke når spørsmålet er et emnespørsmål som her. I utgangspunktet kan bare han alene ta stilling til om dokumentene tilfredsstiller de ønsker og behov han har."

 

Styrende bibliotekarer

"Også i andre samtaler fant jeg at bibliotekaren "styrer" den unge brukeren mot å akseptere tilbudene hun presenterer," sier Salvesen videre. "Dette skjer ved at hun gjør tilbudet attraktivt: En bok om Frelsesarméen er "ikke så dum" (selv om den ser barnslig ut), og den som tar for seg "både teori og praksis" passer best når en skal ha "noe om internett".

      I rollen som bibliotekar forventes det at hun, ut fra brukerens uttalte behov, skal foreslå relevant litteratur, basert på en objektiv vurdering, men eksemplene mine viser at bibliotekaren gjerne går utover dette når hun snakker med unge brukere. Ved å argumentere for litteraturens fortreffelighet, overtaler hun brukeren til å velge bøker hun anser som passende.

      Prosjektet mitt dokumenterer i tillegg en bruk av direktiver, som er helt fraværende i samtaler med voksne. For eksempel kan brukeren bli bedt om å foreta en relevansvurdering av dokumentet ("du kan bla litt her"), men da det ikke kommer noen reaksjon, gjentas oppfordringen to ganger til ("du kan godt bla i det der", "du kan godt ta med den permen der og sjå på den der også"). Landqvist (2001) skriver at oppfordringer som gjentas, kan ha en argumentativ funksjon i de samtalene der mottakeren er lite villig til å følge rådene som gis. I dette eksemplet synes gjentagelsene å være brukt slik. Her godtar ikke bibliotekaren noe annet enn aksept. Fordi bibliotekaren vurderer litteraturen i permen som relevant, prøver hun ved hjelp av repetisjoner å overtale brukeren til å bla i den. Slik øker hun rådets gjennomslagskraft, og gir brukeren lite rom for egne ønsker."

 

Makt

Når jeg leser dette dukker minnene om mitt barndoms bibliotek fram. Det var Deichmans filial på Tveita, denne utledde bydelen - "Ingen på Tveita twitrer" - som folk flest forbinder med DDR-aktige høyblokker og et kjøpesenter fullt av arbeidsuføre 45-åringer og pensjonister. Men Tveita hadde et bibliotek den gang og vi brukte det flittig. Midt på gulvet foran skranken sto en pult. Her satt det alltid ei dame og foran henne sto et skilt: Bare spør. Der satt orakelet. Hun som visste svaret. Men veien fram til henne var lang. For vi var redd for å snakke så høyt at alle andre hørte det, og vi visste jo ofte ikke en gang selv hva vi lurte på. Vi var redde for å drite oss ut. Det var mye tryggere å gresse på hyllene på lykke og fromme.

     Poenget er at referansebibliotekaren hadde makt, har makt. Det er det Salvesen understreker. Ikke nok med det, men referansebibliotekaren ser ut til å misbruke sin makt. Salvesen skriver videre:

     "I institusjonelle samtaler vil det i utgangspunktet være en asymmetri mellom deltagerne. Denne ulikheten skyldes blant annet det på forhånd bestemte spørsmål-svar-formatet som disse samtalene ofte preges av. Mønsteret er at eksperten (bibliotekaren) stiller spørsmålene, og at lekmannen (brukeren) besvarer dem. Dette rollemønsteret gir en skjev fordeling mellom initiativer og responser, og resulterer i at den som stiller spørsmålene, styrer utviklingen av samtalen. I referansesamtalene forsterkes dette ytterligere ved at brukeren til tider er passiv. Særlig gjelder dette samtaler der ulikheten er ekstra stor på grunn av alder (ung - voksen).

      I flere av de situasjonene jeg observerte, så jeg at den unge skoleeleven sier lite, tar få initiativ og overlater valget av litteratur til eksperten. I tillegg setter de sjelden spørsmålstegn ved bibliotekarens litteraturforslag. Denne unnfallenheten kan skyldes usikkerhet, men den kan også komme av at bibliotekaren gir ham få muligheter til å komme inn i samtalen, slik tilfellet er i neste eksempel. Det grunnleggende prinsippet for å øve innflytelse og dermed være med på å bestemme hva det skal snakkes om, er jo at det gis rom for å komme til orde."

 

Liten respekt

I stedet for dialog mener Salvesen at brukeren ofte får få muligheter til å slippen inn i samtalen.

     "Delvis skyldes det at bibliotekaren har ordet sammenhengende, men en viktig årsak er også at pausene, som gir samtalepartneren mulighet til å komme inn i samtalen, er fylt med aktiviteter. Hvem har mot til å avbryte en bibliotekar som sitter ivrig opptatt foran skjermen?

      Eksemplene mine dokumenterer at den sosiale distansen en i utgangspunktet har mellom partene i en referansesamtale, ikke bare opprettholdes, men til tider forsterkes. I stedet for å benytte strategier som minsker den sosiale avstanden og øke det gode samtaleklimaet, bruker bibliotekaren sin posisjon til å avgjøre hva som kan tas opp som tema i samtalen, til å uttale seg om relevans og til å dirigere brukerens aktiviteter."

     Fest sikkerhetsbeltet, her kommer oppsummeringen:

      "Både bruker og bibliotekar skulle i utgangspunktet være interessert i å etablere et godt samtaleklima, men det bildet som tegnes her, viser til tider det motsatte. Når bibliotekaren går ut over de vanlige rettigheter hun har i samtalen, viser hun ikke bare liten respekt for samtalepartneren. Hun bruker også sin makt til å øve innflytelse og dominere. Spørsmålet er om dette er en bevisst - eller - ønsket praksis.

      Er det slik bibliotekarene ønsker å møte unge brukere?"

     Ja, er det det...?

 

 

 

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode