Utskrift

Dagliglivets kulturminner - hva slags status?

.

Del denne saken Del denne saken

 

einar_niemi.jpgVi lever i ei tid som dyrker mangfoldet. "Mangfoldsåret", som nylig er tilbakelagt, er ett av mange uttrykk for dette, som "multikulturalisme" er det. Denne typen betegnelser har stått for en sterk strømning i hele den vestlige verden, der variasjonene i kulturen og samfunnet har blitt tilskrevet grunnleggende verdier. Noen ganger er naturen blitt brukt som referanseramme, med artsmangfoldet som forutsetning for et økosystem i balanse og som kildegrunnlag for å forstå naturprosesser, noe vi i disse dager blir minnet om ved den nylig avdøde Arne Næss og hans dypøkologiske filosofi. Til tross hendelser som 11. september og  fiendebilder av "fremmede" og vern om "vestlige verdier", står fortsatt mangfoldstenkningen sterkt både som ideal og politisk mål. Når kulturminneåret 2009 har dagliglivets kulturminner som hovedtema, kan det kanskje ses på som en naturlig videreføring av den tenkningen som lå til grunn for mangfoldsåret 2008. Men hvor ny er egentlig fokuset på dagliglivets kulturminner, og hva ligger i betegnelsen?

 

Fra mesterstykker til hverdagskultur

Det er neppe tvil om at det er en tung og lang tradisjon i kulturminnevernet å rette oppmerksomheten mot det eksklusive og unike, i "antikvariske eiendommeligheter", "merkverdigheter", "kuriositeter", "mesterstykker" som betegnelsene var i eldre tid. I nyere tid var lenge for eksempel jakten på praktstykker av "nasjonal verdi" en sentral ledetråd for fredningspolitikken. Samtidig har "antikvarisk verdi" og alder gått hånd i hånd - en aura av tid om gjenstander og anlegg har alltid vært et tungt verneargument. Lovverket innen kulturminnevernet har alltid, siden den første lov "om fredning og bevaring av fortidslevninger" av 1905, operert med automatisk fredning av minner over en viss alder, lenge med reformasjonen som hovedgrense. Men over tid har denne tidsgrensen dels blitt gjort dynamisk, noe kulturminneloven av 1978 viser som gir automatisk fredningsstatus til alle samiske kulturminner eldre enn hundre år. Loven speiler en vending i synet på kulturminner og kulturminnevern, av strømninger på 1970-tallet, med oppmerksomhet om hverdagskultur, lokalsamfunn, røtter, "grav der du står"-tanker, økomuseumsfilosofi, etnisitet og urfolk. Et blikk på kulturvernets historie viser at da også at det alltid har vært en nær sammenheng mellom samfunnsutviklingen og kulturminnenes status.

 

Nasjonsbygging og klassekamp

Fra midten av 1800-tallet fikk kulturminner og museumsarbeid et gjennombrudd som redskaper i nasjonsbyggingens tjeneste. På den ene siden ble det maktpåliggende å ta vare på de nasjonale praktstykker fra middelalderen, noe som særlig ble Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevarings oppdrag. De var symboler på den storslage fortid, nødvendig å mobilisere nå når nasjonalstaten skulle bygges. På den andre siden utvidet museene sitt arbeidsfelt, der folkemuseene ble banebrytere for oppmerksomheten også om dagliglivets kulturminner. Som det heter om i Norsk Folkemuseums målformulering: "Museet samler og udstiller alt, som belyser det Norske Folks Culturliv."  Også det dagligdagse og den regionale variasjon var nødvendig i sammenlimingen av nasjonen fram mot 1905. I mellomkrigstiden, med sine omfattende samfunnsendringer og kriser og med en sterkt mobiliserende arbeiderbevegelse, ser vi igjen tendenser til en ny bølge med fokus på "folkets kulturminner."

 

Verneideologisk endring

Etter 1970-tallet har dagliglivets kulturminner hatt en rimelig solid posisjon i det norske kulturvernarbeidet, både som myndighetspolitikk og i det praktiske og ofte dugnadsbaserte vernearbeidet lokalt. Samfunnsutviklingen har åpnet opp for økt bevissthet om sosialt, kulturelt og etnisk mangfold, med forskningen som en av premissleverandørene. Dette kom omkring 1980 til uttrykk også i diskusjoner om vernekriterier i den innflytelsesrike Fortidsminneforeningen og i Riksantikvarens frednings- og verneforvaltning. Selv om fortsatt kriterier som "nasjonal verneverdi" og sjeldenhet ble lagt til grunn, ble nå mer og mer "representativitet" anvendt. Et eksempel er det omfattende arbeidet med fredning av kulturminner i Finnmark fra 1980-tallet, et fylke som av ulike grunner hadde ligget langt etter resten av landet innen dette feltet. Nærmest en bloc ble det vedtatt fredning av om lag 20 anlegg som representerte et snitt av anlegg i fylket, i hovedsak slike som hadde overlevd krigens herjinger - og etterkrigstidas saneringer - men også representative gjenreisningshus. Utfallet ble en enestående fredningsliste, fra patrisierhus til unnselige fiskerbondehus fra 1800-tallet, fra kvenske bygårder til samiske stabbursrekker og gammefjøs, etc., samt områdefredninger. Vernelista var historisk på mange måter, ikke minst ved sin dominans av hverdagslivets kulturminner. Urfolksstatusen som samene fikk mot slutten av 1980-tallet, resulterte i en egen samisk kulturminnevern- og museumsforvaltning underlagt Sametinget, noe som ytterligere markerte den verneideologiske vendingen.

 

Voksende mangfold

På 1990-tallet fikk jødene, romanifolket, rom, skogfinnene og kvenene en ny status ved Norges ratifikasjon av Europarådets konvensjon til beskyttelse av nasjonale minoriteter. Dette har også bidratt til å utvidet fokuset på dagliglivets kulturminner, som identitetsmarkører og minnestedsmateriale. Eksempler er det jødiske museet i Oslo, åpnet i 2004, utstillingen "Latjo dom" ved Glomdalsmuseet, om romanifolkets kultur og historie, åpnet i 2006, og ny giv i skogfinsk og kvensk museums- og kulturminnevernarbeid. Nasjonalt nettverk for minoriteter og kulturelt mangfold og Internasjonalt Kultursenter og Museum er ytterligere bidrag til dette stadig voksende mangfold innen dagliglivets kulturminnevern.

 

Kamp om offentlige ressurser

Vi ser altså at kulturminneåret 2009 fanger opp en trend som ikke er ny. Men det kan være gode grunner til at kulturminneåret retter oppmerksomheten mot dagliglivet da vilkår for virksomheten også dreier seg om en kamp om offentlige ressurser. En nærmest motsatt trend seiler i sterk medvind og konkurrerer om de samme ressurser, nemlig reisningen av storslagne  "signalbygg"som skal speile nasjon så vel som region og lokalsamfunn, fra Operaen og det nye nasjonalmuseet i hovedstaden via visjonen om Nordområdemuseet i Tromsø til Hammerfest nyåpnede kulturpalass i gjenskinnet fra gassfakkelen på Melkøya. Det skal tenkes stort, og det skal bygges stort. I et slikt perspektiv er det nesten som å gest til kulturminneåret å lese at i Longyearbyen skal kulturminneåret markeres i det gamle, vernede Forsamlingshuset, "et sted hvor dagligliv og fest har utfoldet seg i nærmere 60 år." Og like interessant er det at ved inngangen til året ble sjøsamen Helmer K. Losoa fra Nesseby valgt til "Finnmarks ildsjel" på grunn av sitt 20-årige arbeid med vern og formidling med dagliglivets kulturminner i hjembygda.

  

- Av Einar Niemi, professor ved Institutt for historie ved Universitetet i Tromsø (UiT). Han har også arbeidet med minoritetskultur og etnisitet.

 

 

 

 

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode