- Av Johan L. Tønnesson, professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo

I norsk offentlighet har våren 2008 vært en sakprosavår - hør bare: NRK P2 har startet ukentlig sakprosamagasin. Store forlag lanserer dokumentarserier og åpner sakprosaskole. Den 20. mai erklæres det at "Sakprosaen kommer" på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Og som dette ikke var nok: Oppmerksomheten rundt min lille bok Hva er sakprosa, nr. 25 i Universitetsforlagets Hva er-serie, som kom i mars, har overgått alle forventninger.

     Hva gjelder saken? La meg svare gjennom tre påstander, eller satser, som alle har mye med bibliotekene å gjøre.

Sakprosaen er livsviktig

Bare for kynikere er virkeligheten uviktig. Sakprosa er tekster som adressatene har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om den ofte livsviktige virkeligheten.1 Her er allerede skillet til skjønnlitteraturen etablert: I den grad den skjønnlitterære teksten handler om virkeligheten, er forholdet indirekte. Den skjønnlitterære teksten utstyres med et "jugekors", som Espen Haavardsholm nylig uttrykte det.2]

     Men, vil kanskje den boklærde leser si, er nå dette med virkelighetstilknytningen et så viktig kriterium for sakprosa? I alle fall i tilspissede situasjoner vil dette men'et stilne hen og forholdet til virkeligheten bli til dødsens alvor: En sikkerhetsinstruks eller et hefte om førstehjelp kan bety liv eller død og forlanger å bli tatt bokstavelig - det røde må aldri få bli et jugekors. Men også det politiske innlegget, aviskronikken eller dokumentarboka står og faller på virkelighetsforpliktelsen. For ikke å snakke om leksikonet, historieverket og læreboka. Leseren fortjener å få klar beskjed om hvorvidt disse tekstene er ment som direkte ytringer om virkeligheten eller ikke.

     Når jeg i min bok har skrevet at sakprosaen er "samfunnets lim og hukommelse", er det fordi både styringen og den daglige driften av samfunnet - fra idrettslaget via domstolene til Stortinget - er utenkelig uten sakprosa. Og fordi samfunn husker på en kvalitativt annen måte når de har skaffet seg skriftlige lagringsmedier. Dette vet kulturhistorikerne mye om. Og tenk bare på overgangen fra den muntlige samtalen - hvor vi uten egentlig å lyve kan si dagen etter at "det har jeg aldri sagt" - til den allment tilgjengelige e-posten hvor det plutselig er blitt umulig å retusjere bildet av replikken fra i går.

     At sakprosa er livsviktig, betyr selvsagt ikke at all sakprosa er tung og alvorlig. Den gang begrepet ble funnet opp - i 1938 - var planen å la det omfatte en særlig saklig stil.3] Men for lengst er vi blitt vant til å inkludere både vittige essays, humoristiske avisinnlegg og reklame i sakprosabegrepet.

     Like selvsagt er det at ikke all sakprosa er like viktig - og den er langt fra viktig på den samme måten. Når reklamen først er nevnt, er det neppe vanskelig å gå med på at det lenge har blitt produsert for mye av visse typer sakprosa. Men som helhet er sakprosaen uunnværlig, og bibliotekene har hatt og har et tungt ansvar for å forvalte og formidle den, gjennom en jordisk hærskare av ulike sjangere. Jeg har av praktiske grunner foreslått et skille mellom den litterære sakprosaen, den som utgis av navngitte forfattere på forlag, og den funksjonelle sakprosaen, som er alt det andre. Både fag-, folke-, fengsels- og skolebibliotekarene har ansvar for begge kategorier.

     Alle biblioteker med respekt for seg selv forsyner de besøkende med aviser og tidsskrifter. Informasjonsbrosjyren er, og må være, en viktig sjanger på bibliotekene - også om den kun foreligger på internett. Og nettopp internett har utvilsomt bidratt til både å løse gamle problemer og skape nye utfordringer: Det er plassbesparende og ofte uavlatelig up to date, men til gjengjeld er det lett for den alminnelige leser å gå seg vill. Som relativt ivrig bibliotekgjest fryder jeg meg over at bibliotekarer flest for lengst har plassert seg i internetts avantgarde. Men hvor mange bibliotekarer ser på seg selv som veivisere i en verden av livsviktig sakprosa?

     Denne verdenen møter publikum på PC-en hjemme, til dels allerede på mobiltelefonen. Men i bibliotekene er det fremdeles i bokhyllene at mye av kampen om sakprosaen står. Og her finnes nok også de fleste unnlatelelsessyndene.

Sakprosaen er forsømt

Helt siden innføringen av innkjøpsordningen for ny, norsk skjønnlitteratur ble innført på 1960-tallet - for øvrig etter en genial idé av Deichmann-sjef og tidligere biblioteksjef på Rjukan, Henrik Johnsen Hjartøy - har bestanden av fiksjonsprosa og lyrikk vært solid i folkebibliotekene. Og det er svært bra, for også skjønnlitteraturen er livsviktig for en moderne kultur.

     Men det har oppstått et beklagelig misforhold i bokstammene, og det har utviklet seg en tradisjon blant mange for å oppfatte bibliotekene først og fremst som romansamlinger. Derfor var det så gledelig at Kulturrådet etter mange års hardt press ble gitt anledning til å kjøpe inn et antall sakprosabøker til bibliotekene i 2005. Pålitelige meldinger tyder på at de 50 årlige titlene har vært svært kjærkomne tilskudd til mange biblioteker, særlig mindre folkebiblioteker og filialer med budsjett på sparebluss.

     Derfor er det også så viktig at politikerne nå bestemmer seg for å gå videre med en utvidet innkjøpsordning. For til nå har det etter min oppfatning gjennom kriteriene vært lagt altfor ensidig vekt på den "litterære kvaliteten" til bøkene når det skal avgjøres hvilke som skal slippe gjennom innkjøpsnåløyet. Som om "litterær kvalitet" er det samme i en bok om brunsnegleinvasjonen som i en politisk debattbok eller en samling litterære essays! Selvsagt må bøkene være skikkelig bearbeidet av forfatter og forlag hvis de skal kjøpes inn til landets lånere. Men like viktig er det at det saklige innholdet er på plass.

     Det er flere nasjonale bibliotekpolitiske vårtegn i lufta: Kulturrådet har nylig vedtatt å kjøpe inn et pent antall kulturtidsskrifter til folkebibliotekene, og en innkjøpsordning for faglitteratur for barn er for lengst i sving. All denne vårstemningen må likevel ikke gjøre oss blinde og døve for det grunnleggende forhold at sakprosaen fremdeles er forsømt i den nasjonale innkjøpspolitikken.

     Hva så med bibliotekene lokalt? På frokostmøtet om sakprosa som ble arrangert i Litteraturhuset i Oslo rett over påske i år, kunne Deichmann-sjef Liv Sæteren fortelle om et klart misforhold mellom den alminnelige bibliotekars kompetanse og litterære preferanser på den ene siden og den faktiske etterspørselen blant lånerne på den andre. Selv om det trolig finnes variasjon her, tillater jeg meg å benytte denne artikkelen til å sende en klar oppfordring til landets biblioteksjefer om å utrede dette forholdet lokalt: Hvilken plass har sakprosaen i det daglige og mer langsiktige litteraturformidlingsarbeidet?

     Forsømmelsen av sakprosaen omfatter langt mer enn bibliotekene. I skolen viser en stor undersøkelse at elevenes ferdigheter i skriving av sakprosa er langt dårligere enn i fiksjonssjangrene.4] Dette får igjen konsekvenser for et stadig mer tekstpreget arbeidsliv. Og det er mitt klare inntrykk at både læremiddelskaperne og skolens norsklærere oftest legger langt mindre sjel i formidlingen av sakprosa enn i skjønnlitteratur når de skal utdanne elevene til gode lesere. Igjen og igjen brukes "antall leste romaner" ukritisk som et mål på ungdommers leseevne og -iver. Kunnskapsløftet peker videre og bredere her, både gjennom et vidt tekstbegrep og ved å se lesing og skriving som grunnleggende ferdigheter på tvers av faggrensene.

     Men det er som kjent forskjell på læreplan og klasseromsvirkelighet. Kan skole- og folkebibliotekarer bidra her? Ja, de kan faktisk spille en hovedrolle. Jeg kjenner til ungdommer i mitt lokalmiljø som fikk sin leselyst vakt nettopp av en allsidig orientert, nysgjerrig og klok skolebibliotekar. Hva som stilles fram og tilbys barn og ungdom, kan komme til å prege deres litterære valg - eller manglende valg - for resten av livet.

     Bok og Bibliotek er kanskje ikke det rette stedet å rette skytset mot bokhandlerne, men her utøves daglig de samme unnlatelsessyndene som i bibliotekene - ja, de er ofte langt verre her fordi pressede bokhandlere fanges i en markedsstyrt bestselgertankegang som ikke tjener sakprosaens sak, hvis vi ser bort fra pengemaskinene fra kokekunst og reiseliv. Bibliotekarene skal heller ikke stilles til ansvar for at de store universitets- og høgskolereformene har gjort det vanskeligere å gi ut norskspråklige lærebøker for høyere utdanning, til nå uten at myndighetene har gjort noe for å kompensere for dette. Men alle sakprosaens venner kan være med på å fordømme forsømmelsene.

Sakprosaen er etterspurt

Bok- og bibliotekstatistikken i Norge er ikke all verden, så da jeg i arbeidet med min bok skulle søke dokumentasjon for påstanden om at folket faktisk etterspør mange slags litterær sakprosa, gikk jeg til et lokalt bibliotek. Jeg valgte Sandefjord, mest fordi jeg visste at biblioteksjefen her, Hans Gjerløw, var en entusiast og ekspert på utlånsstatistikkens område.

ABM-utviklings oversikt forteller dette om Sandefjords bokutlån: Det ble i 2006 lånt ut vel 19.000 sakprosabøker for barn og 71.000 for voksne, altså til sammen 90.000. For skjønnlitteraturen er forholdet annerledes, her er tallet for barnelitteraturen 77.500 og for voksenlitteraturen 62.000, til sammen nesten 140.000 utlån.

     Vi merker oss altså at det lånes ut nesten fire ganger så mye skjønnlitteratur for barn sammenliknet med sakprosa i Sandefjord, mens det lånes ut ca 10.000 flere sakprosabøker for voksne sammenliknet med voksen skjønnlitteratur.

     Det mest populære emnet er Anvendt vitenskap med mer enn 17000 utlån. Innenfor denne gruppen står legevitenskap for nesten tredjeparten. To andre populære felter er landbruk og beslektede vitenskaper, her låner også barna mye. Det skyldes først og fremst at bøker om hunder, katter og andre kjæledyr hører hjemme her sammen med bøker om potte- og hageplanter. Husholdningsfag leses særlig av de mellom 25 og 55 år. Teknologi og teknikk står for 10 prosent av utlånene i dette hovedemnet.

     Også Geografi og historie og deres hjelpevitenskaper fenger mange lånere. Her lånes det flest bøker om geografi og reiser, og her er aldersgruppen mellom 30 og 70 år storlånere. Det leses også mye om Europas historie. Innenfor dette området står nordisk historie for nesten halvparten, og lokalhistorie for halvparten av dette igjen. Tenåringene og folk mellom 60 og 75 år er de klart mest historieinteresserte.

     Kunst er et vinneremne på biblioteket, med tegne- og malerkunst, men også gruppen fritidsaktiviteter/ underholdning/ idrett og sport som store emner. Nesten like etterspurt er den litteraturen som plasseres under samfunnsvitenskapene. Sosiologi er den største undergruppen, og dette faget leses av alle aldersgrupper fram til fylte 60 år. Innenfor naturvitenskap og matematikk er det suverent størst interesse for zoologi.  Tallene kan gi inntrykk av en enorm folkelig interesse for filosofi. Denne emnegruppen inkluderer imidlertid psykologi, som står for nesten tre firedeler av utlånet.

     Et gjennomgående trekk ved 2006-tallene fra Sandefjord er at tenåringene låner mye bøker i de fleste emnegruppene. Den som måtte tro at tenåringer kun er opptatt med chatting og PC-spill - i og for seg utmerkede skriftkulturelle aktiviteter - må tro om igjen. Men også de middelaldrende låner mye sakprosa.

Folket vil ha mye og mange slags sakprosa!

Quod erat demonstrandum. [Hvilket skulle bevises.]

Utlån Dewey-inndelt

En inndeling etter Deweys klassifikasjonssystem kan gi atskillig mer kunnskap hvis vi vil vite mer om hvilke sakprosaemner folk oppsøker. Slik var fordelingen av sakprosautlån ved Sandefjord bibliotek mellom ni faglige hovedområder i 2006 (tallene er rundet av til nærmeste 100 bøker):5]

[1] Jf. Johan L. Tønnesson: Hva er sakprosa, Oslo: Universitetsforlaget 2008, s. 34.

[2] Espen Haavardsholm: «Jugekors», Klassekampen 19.4.2008.

[3] Rolf Pipping: «Språk och stil» i Finsk tidskrift nr. 10, 1938, s. 272.

[4] Se Kjell Lars Berge m.fl.: Ungdommers skrivekompetanse, Oslo: Universitetsforlaget 2005.

[5] Jeg takker Sandefjords biblioteksjef Hans Gjerløw for å ha gitt meg tilgang til bibliotekets utlånsstatistikk. Tallmaterialet, som jeg også delvis har tatt med i boka Hva er sakprosa, kan inneholde marginale feil.

Kommentarer

Legg til S RSS

Skriv kommentar
Navn:
Email:	do not notifynotify
Website:
Tittel:
UBBKode:	-farge-aquasvartblfuchsiagrgrlimemaroonnavyolivenlillarstealhvitgul -st-veldig litenlitenmediumstorveldig stor

Powered by !JoomlaComment 3.26

3.26 Copyright (C) 2008 Compojoom.com / Copyright (C) 2007 Alain Georgette / Copyright (C) 2006 Frantisek Hliva. All rights reserved."