Tord Høivik og Mari Toft maner til kamp mot Kulturrådet
søndag 01. mars 2009
Burde bibliotekarene
hate Kulturrådet og alt som lukter av statlige innkjøpsordninger for bøker? Det
ser ut som om Tord Høivik og Mari Toft mener det. Men hva mener bibliotekarene?
Med jevne mellomrom dukker de statlige innkjøpsordningene for
bøker opp som diskusjonstema på epost-lista "Biblioteknorge". For lesere av bokogbibliotek.no, som står utenfor biblioteksektoren, kan det sies at Biblioteknorge
er et diskusjonsforum, rettere sagt en epost-liste, for bibliotekfolk. Den er i
prinsippet åpen for alle, men de fleste som er aktive i diskusjonene jobber
innenfor det norske bibliotekvesenet.
Når diskusjonene handler om statlige innkjøpsordninger -
stikkord: Kulturfondet - markerer to personer seg ofte som motstandere av disse
kulturpolitiske virkemidlene. De mener at innkjøpsordningene er et overgrep mot
bibliotekene hvor staten presser en masse uaktuell og irrelevant litteratur på
bibliotekene. De to personene er førsteamanuensis Tord Høivik ved Høgskolen i
Oslo, avd. JBI, og forfatter - "tung bibliotekbruker", som hun selv sier - Mari Toft (for mange mer kjent som
Syphilia Morgenstierne).
I den siste tiden har det pågått en debatt på Biblioteknorge
som - blant annet - handler om de statlige innkjøpsordningene. Toft sier: "Innkjøpsordningene er noe som skjer
over hodet og bak ryggen på bibliotekene. Bibliotekene er overhodet ikke med i
innkjøpsordningenes betraktninger, bortsett fra som fysisk destinasjon."
Videre sier hun: "Jeg kan fortsatt ikke forstå hvorfor de
mest toneangivende organer i bibliotekverdenen ikke bare passivt godtar dette,
men aktivt motarbeider forslag om at bibliotekene skal få innflytelse over en
slik ordning som i så stor grad bestemmer hvilke bøker som skal befinne seg i
biblioteket. Det ligner selvskading. Det lukter av "unnskyld at jeg er
til". Dersom en slik holdning til et slikt kulturelt virkemiddel virkelig
er en del av bibliotekarenes yrkesbilde, er det kanskje tid for
selvransakelse."
Høivik har vært mer krass i sin kritikk av innkjøpsordningene
tidligere, men han sier nå blant annet at "ordningen er tilpasset forlagenes og
forfatternes behov - ikke brukernes og bibliotekenes".
I denne både friske og aktuelle debatten har blant annet Steinar
Thorsen, biblioteksjef i Tvedestrand, spilt en aktiv rolle. Jeg synes Steinar
Thorsen har sagt mye interessant og viktig. Han er modig, han snakker ut fra erfaringer,
og slike synspunkter er det viktig å få fram. Blant annet har han stilt seg
spørrende i forhold til nedrakkingen av innkjøpsordningene. Han synes den
diskusjonen "er ganske overflødig, og stort sett noe bibliotekfolk bør holde
seg for gode til, i alle fall i den formen den legges fram her (på
Biblioteknorge, red.anm)".
Han sier videre: "Jeg mener fortsatt det er ganske på siden
å hevde at det vi får fra staten er et viktig problem, når hovedproblemet er
det vi ikke får fra eierne våre, kommunene."
Det Thorsen sier her får meg til å tenke: Er det slik at
både Tord Høivik og Mari Toft egentlig er litt på jordet i forhold til hva de
som jobber ute i bibliotekene mener? Er det slik at Høivik og Toft skyter mot
feil låvevegg?
Innkjøpsordningene blir vanligvis sett på som et viktig
kulturpolitisk virkemiddel. Men kanskje ikke innenfor biblioteksektoren, eller deler av den? Det er
på tide å få fram flere synspunkter på hva disse ordningene betyr og hvordan de
fungerer eller ikke fungerer.
Hva med å starte enkelt og åpent:
Opplever bibliotekarer
flest at innkjøpsordningene er et statlig overgrep, en lenke om foten, et
hinder for god og kreativ samlingsutvikling?
Ta stafettpinnen og løp den første etappen - ut av den profesjonsinterne
epost-lista - og si din mening her!
Takker for pene ord, men jeg synes jo jeg må minne om at mitt poeng i forhold til det som ble en debatt om innkjøpsordningene var at dette er en avsporing. Jeg prøvde, i sluttfasen av arbeidet med stortingsmeldingen, å dra i gang en helt annen debatt om bibliotekenes framtid.
Utgangspunktet og hovedanliggendet mitt var å minne om hvorden biblioteknorge i realiteten ser ut - for å få en diskusjon om hva som må til for å gjøre folkebiblioteksystemet bedre. Vi har 237 kommuner med mindre enn 3000 innbyggere. Og problemet med små og svake bibliotek strekker seg adskillig lengre opp i kommunestrukturen enn til den 237ende i denne gruppen. Jeg for eksempel leder et bibliotek i en kommune men 5900 innbyggere. Til å drive dette har jeg i alt ca. 1,5 stillinger, Aust-Agder fylkes nest laveste innkjøpsbudsjett (godt under landsgjennomsnittet) og et areale å drive på på 170 m2. I tillegg er jeg ufaglært, noe jeg ikke ser på som noe stort problem, men som hører med i bildet.
I diskusjonene til nå ser det ut til å være en viss grad av kunnskap om dette, men det en har kunnet lese seg til, på og mellom linjene i debattinnlegg om løsningsalternativene, har gjort med svært urolig. Jeg ser ikke løsningen i store omstruktureringer, men i et løft av den strukturen som faktisk finnes.
Så litt om innkjøpsordningene. Jeg har sagt at de er et viktig og riktig innslag i norsk kulturpolitikk. Og det mener jeg - sterkt. Alle vet at dette er ordninger som ikke finnes for bibliotekenes skyld. Men jeg mener at bibliotekene burde være stolte av å være en del av ordningen. Tenk på det kulturelle ambisjonsnivået som ligger i bunnen av dette. Alt som gis ut av skjønnlitterær produksjon i Norge skal være tilgjengelig overalt. Slikt kunne en trolig bare finne på - i "Gerhardsen-epoken". Det er jo nesten et under at et slikt tiltak har kunnet overleve fram til i dag. Og jeg synes altså at bibliotekfolk burde være blant de siste til å undergrave den. Og det sier jeg selv om jeg i mitt stille sinn fra tid til annen holder på å gå på veggen av alt katalogiseringsarbeidet som følger av stabler med tynne bøker.
Det er også en annen side ved innkjøpsordningene, som kan dras over til det jeg mener bør være hoveddebatten. Innkjøpsordningen er slik innrettet at den tilgodeser små og store bibliotek på samme måte. Små bibliotek får det samme som store, ikke bare relativt sett, men absolutt. Jeg mener selvfølgelig ikke at dette fullt ut skal gjelde for eventuelle nye tiltak i stortingsmeldingen. Men skal en løfte biblioteksektoren som helhet, må nye tiltak ha relativt (betydelig) større verdi for små utkant-bibliotek enn for de store sentrale. Dette er vel også et vanskelig salgbart synspunkt i våre dager, men jeg mener det altså.
En artikkel i Aftenposten lørdag ( "Disse har aldri vært utlånt" http://www.aftenposten.no/kul_und/article2952098.ece) setter søkelyset på innkjøpsordningen. Tilsynelatende skal man forarges over at staten prakker bøker på bibliotekene som ingen vil ha. Men ser man på de utvalgte bøkene - flere av dem premierte og gjenstand for stor oppmerksomhet både i kultur- og debattsider - er det et større problem som melder seg: hvorfor er det ingen som vil låne slike toppaktuelle bøker? Det er et problem for bibliotekene enten man er kulturarbeider eller bevilgende politiker. Jeg jobber ikke i folkebibliotek, og skal ikke uttale meg om problemer som hefter seg ved forvaltning av innkjøpsordning - luking, plassmangel, utlån, osv. Men som bruker, ville jeg blitt både forbauset og forarget over å ikke finne disse titlene på mitt bibliotek. Bøkene som er trukket frem i artikkelen er:
Eikemo, Marit – Samtidsruinar
Gotaas, Thor – LøpingIsaksen
Torbjørn Røe – Høyre om!
Krefting, Ellen og Anne Beate Mauseth (red) – Mennesket
John Erik Riley og Mattis Øybø – Amerikanske tilstander
Olsson, Tommy – Knust
Slagstad, Rune (Sporten) – En idéhistorisk studie
Økland, Einar – Kant-i-kant
Aarnes, Asbjørn – Lyset i nord.
Det er på høy tid at noen begynte å gjøre noe for å kartlegge bibliotekarers holdning til innkjøpsordningene - både som prinsipp og de praktiske konsekvensene. Gjennom mine mange år som omreisende foreleser og debattant i bibliotekvesenet har jeg ofte møtt bibliotekarer som gir uttrykk for oppgitthet over det de opplever som statlig umyndiggjøring.
Dette er imidlertid ytringer de ytterst sjelden er villige til å komme med offentlig - når det kommer til stykket ser bibliotekarer flest ut til å være enige med Thorsen i at debatt kan bidra til å undergrave ordningene. "Sitt stille i båten" er mottoet, og det er i mine øyne synd.
Få betviler støtteordningenes bidrag til å gjøre norsk litteratur tilgjengelig og samtidig sikre økonomien til forfattere og forlag. Men i en tid da så mye er i støpeskjeen - nordmenns mediebruksvaner, bibliotekets rolle, forlagsbransjens struktur - er mangelen på debatt om grunnprinsippene i kulturlivet (som f.eks. forholdet mellom stat og bibliotek) et reellt hinder for innovasjon.
Bibliotekarene er ikke alene i sin passivitet. Forfattere og forleggere, som også kan ha sitt å si om innkjøpsordningene på tomannshånd, er stort sett like tause. Resultatet er et "enighetsfakultet" som på lang sikt kan bli en alvorlig trussel mot det kulturpolitiske regimet i Norge. Det er det få av oss som ønsker.
Det er ingen tvil om at innkjøpsordninga er eit stort gode for biblioteka. Særleg for dei små biblioteka bidreg dei både til kvalitetssikring av innkjøpa (sjå t.d. opplistinga til Petter), og til mengd. Det er vel ingen som som trur at alle kommunar ville auka innkjøpsbudsjetta med 200.000 kr dersom ordninga forsvann!
Likevel, med mange små og tronge lokale rundt omkring, ville nok ordninga fått meir legitimitet mellom bibliotekarane òg dersom nokre justeringar vart gjorde.
Nokre døme:
- endring av pliktoppbevaringstida frå 5 til 2 eller 3 år.
- ein kunne laga mindre pakkar for kommunar under 2-3000 ibuarar.
- statlige innkjøp burde òg ført til statleg hjelp til formidling.
Eg trur det er særs lite som skal til for å senke frustrasjonsnivået, eg trur alle som jobbar i bibliotek ser at ordninga i seg sjølv er eit gode.
Nåvel -
jeg vet godt at innkjøpsordningen innebærer at bibliotekene får mange bøker det ikke er etterspørsel etter. Jeg vet også at dette innebærer merarbeid som kan oppleves meningsløst, at disse bøkene spiser av plassen vår, osv. Dette mener altså jeg vi må finne oss i, for å ta del i noe som faktisk er en viktig del av vår eksistensberettigelse.
Og - jeg har selv klaget mer høylydt enn mange på at bøker generelt kommer for seint, at dette særlig er plagsomt med innkjøpsordningen for sakprosa, og at formidlingen av tidsskrift var en katastrofe, da den ordningen ble etablert. Debatt om dette er bare av det gode, og jo flere som sitter urolig i den båten, jo bedre er det.
Det er når bibliotekfolk begynner å angripe selve ordningen, jeg melder pass. Det er greit at det er ønskelig med økt omløpshastighet, og at folk skal finne det de ønsker å lese på biblioteket. Det er greit at brukerorientering er av det gode. Men - bibliotekene har og skal også ha en funksjon utover det.
Vi skal ikke være formyndermennesker i den forstand at vi skal si at dette skal dere lese, men såpass ambisiøst tilretteleggende skal vi (forsøke å) være, at tilbudet er der, hvis det en dag (en velsignet dag i Tvedestrand) dukker opp en låner som vil ha Asbjørn Aarnes Råka av røyndom, Aristoteles Retorikk eller Jan Erik Volds God jul med Gertrude Stein og andre essays
Først en takk til alle dere som deltar i diskusjonen. Her kommer det fram mange interessant og viktig synspunkter og meninger.
Av og til, som i Steinars tilfelle (over), klikker desseverre systemet og utelater noe av teksten. Det er selvsagt uholdbart, og jeg skal rette opp feilen. De av dere som måtte oppleve noe liknende inntil problemet er løst, kan gjerne sende meg den teksten som ble borte, så skal jeg gå inn "bakveien" og få den på plass.
Steinar Thorsen "vet godt at innkjøpsordningen innebærer at bibliotekene får mange bøker det ikke er etterspørsel etter". Han "vet også at dette innebærer merarbeid som kan oppleves meningsløst, at disse bøkene spiser av plassen vår, osv."
Så langt er jeg enig.
Men så sier Steinar: "Dette mener altså jeg vi må finne oss i, for å ta del i noe som faktisk er en viktig del av vår eksistensberettigelse."
Her er jeg uenig. Dersom bibliotekene skal oppbevare, stille ut og aktivt formidle litteratur som det er lite etterspørsel etter, bør de ha langt større innflytelse på hvordan ordningen blir utformet.
Vidar Lund er inne på dette - og kommer med konkrete forslag jeg støtter. Samtidig er jeg fristet til å spørre: hvorfor bør pliktoppbevaringstida forkortes? Dersom den forlenges til ti eller tjue år, blir jo bibliotekene ennå bedre forsynt med norsk litteratur?
Steinar vil gjerne ha Retorikken til Aristoteles stående på hylla selv om det er laber etterspørsel - just in case. Og det finnes sikkert ti tusen andre klassiske verker som også kunne stå på hyllene i alle norske bibliotek.
Men hva er da poenget med fjernlån?
Folkebibliotekene i Østfold har i dette øyeblikk atten eksemplarer av Retorikken (i norsk utgave) stående. Ingen av dem er utlånt. Faren for at lageret tømmes, er altså liten.
Jeg mener at alt bør kunne skaffes - raskt. Men jeg ser ingen grunn til å plassere hele den klassiske verdenslitteraturen - eller alle norske diktsamlinger etter år 2000 - på hver eneste filial - uten å vurdere etterspørselen.
Faget samlingsutvikling dreier seg ikke om å stappe flest mulig bøker inn i hyllene, men om å finne en balanse mellom samlingen og brukerne. Skal bibliotekarene bli tatt alvorlig som profesjon, må de resonnere faglig og ikke bare personlig.
Der man bannlyser bøker…
Student i bibliotekfag - Kva for ei N...
Store Norske Kunnskapsbase
Digital Nasjonal Kunnskapsbase - Jeg ...
Et ubehagelig spørsmål
Hva med møteplassen - Man kan finne k...
Bibliotekets rolle i en digital overflodsverden
OpenLibrary - Ser at Stewart Brand -&...
Encyclopedia Norvegica
Leksikon lek - Artig! Har sans for D ...