Hvilke bølger og strømninger preger kulturpolitikken?

. i kategorien Bok og bibliotek - Nr 7 - 2005


Temaet i forrige nummer av Bok og bibliotek handlet om dansk kulturpolitikk, og norsk kulturpolitkk i relasjon til den danske. I denne artikkelen kommenterer tidligere bibliotekdirektør, nå direktør for Nordbok, Asbjørn Langeland, bl.a. professor Per Mangsets påstand om den norske ”distriktspopulistiske” konsensus.

Av Asbjørn Langeland

Norske politikere og kulturarbeidere har gjennom tidene fått mye inspirasjon fra Danmark. Det gjelder ikke minst på bibliotekfeltet, der Danmark lenge har vært et foregangsland som vi har sett opp til og forsøkt å etterligne. Mye av idégrunnlaget for norsk kulturpolitikk har tråder bakover til Grundtvigs tanker om folkeopplysning som satte et sterkt preg på demokratiutviklingen og lokalt kulturliv i flere generasjoner både i Danmark og Norge.
Sammenlikningen med Norge går fram av et intervju med kulturforskeren, professor Per Mangset. Så langt jeg kan se, har utviklingen av norsk og dansk kulturpolitikk flere likhetstrekk enn det Mangset mener at de har. 70-åras vektlegging av kulturelt demokrati, de senere tiårs bevegelse bort fra dette og sterkere innslag av kommersiell kultur er den samme i begge land. I følge intervjuet hevder Mangset at "I Norge har vi dessuten hatt en ganske sterk sentrum-venstre-orientert distriktspopulistisk strømning i kulturpolitikken. Det kan ha bidratt til å forhindre en høyrepopulistisk bølge hos oss." Videre regner Mangset med at hovedlinjene i kulturpolitikken vil bli videreført med den nye regjeringen. Det begrunner han bl.a. med at kulturministeren de siste fire årene, Valgerd Svarstad Haugland har vært trygt plassert i det kulturpolitiske sentrum.
Jeg er enig med Mangset i at vi i Norge har hatt en sterk sentrum-venstre-orientert vektlegging av distriktene i kulturpolitikken, men det er mange år siden denne vektleggingen preget norsk kulturpolitikk, og de siste årene er det helt andre strømninger som har vært dominerende. Når han dessuten henger merkelappen "populistisk" på denne strømningen, får utsagnet et nedlatende preg som jeg vil ta avstand fra. I stedet for distriktspopulistisk vil jeg heller definere strømningen som distriktsorientert, og distriktsorienteringen har periodevis vært sterk på mange felt, ikke bare på det kulturpolitiske området..

Kulturellt demokrati
I kulturpolitikken hadde vi parallelt med distriktsorienteringen også en sterk vektlegging av det frivillige kulturliv og samspillet mellom statlig kulturpolitikk og lokal kulturpolitikk i kommuner og fylkeskommuner. I 1973 - 74 ble det lagt fram to stortingsmeldinger om kultur (St. meld. nr 8 og St.meld. nr. 52). I disse meldingene ble det lagt føringer for norsk kulturpolitikk som fikk virkning for lang tid etterpå. Målene i de to kulturmeldingene fra 70-åra ble uttrykt ved begreper som kulturelt demokrati, kulturell distriktsutbygging og desentralisering, like vilkår for alle og frigjøring av kulturen fra sosiale skillelinjer. "Utgangspunktet for alt kulturarbeid bør vere nærmiljøet - familien, bustaden, arbeidsplassen, grenda, bydelen, skolen osv" står det i St. meld. nr. 52.
Sånn var det for 30 år siden, men er det fortsatt slike signaler som preger norsk kulturpolitikk? Nei, absolutt ikke - en finner ikke mange spor av dette i de siste stortingsmeldingene om kultur.
Mange kulturbyråkrater, kulturforskere og andre som var engasjert på den kulturpolitiske arenaen den gangen, så nok lenge på kulturmeldingene fra første halvdel av 70-tallet som et urokkelig fundament for den norske kulturpolitikken. Men egentlig gikk det ikke særlig lang tid før det kom signaler om kursendringer. Omorganiseringer i kommunene og betydelige endringer i forholdet mellom staten og kommunene fra midt på 80-tallet og utover fikk også konsekvenser på kulturområdet. Nye kulturpolitiske utfordringer kom samtidig til syne. I St. meld. nr. 61 (1991-92) som Åse Kleveland var ansvarlig for, vises det fortsatt til kulturmeldingene fra 1970-tallet, og man sa at Regjeringen ønsket å bygge videre på de samme politiske retningslinjene. I meldingen står det at hovedmålene (fra syttitallet) ligger fast, men endrede tider har skapt endrede rammevilkår. Faneordene i St. meld. nr. 61 er derfor at kulturpolitikken skal
- være sektorovergripende
- stimulere til kvalitet
- styrke den nasjonale felleskulturen
- ha hele landet som virkeområde
- komme flest mulig mennesker til gode.
I beskrivelsen av satsingsområder finner en både statlige oppgaver og oppgaver som skal løses på kommune- og fylkesnivå. Men når en i ettertid ser tilbake på hva som skjedde med den kommunale- og fylkeskommunale kulturpolitikken i 1990-åra, må en kunne si at dette ble et dårlig tiår for lokal kulturpolitikk.

Valgerd
Når vi går enda et tiår fram i tid, til Valgerd Svarstad Hauglands kulturmelding (St. meld. nr 48 <2002 - 2003>), har målformuleringene fjernet seg fra den distriktsorienterte politikken. Fra en kulturpolitikk som vektla samspillet mellom staten, kommunene og det frivillige kulturliv, får en i denne meldinga inntrykk av at statlig kulturpolitikk skal konsentrere seg om de oppgavene som er definert som statens ansvar. Tidligere tiders utsagn om kulturelt demokrati og nærmiljøet som utgangspunkt for alt kulturarbeid, finner man ikke mange spor igjen etter.
"Siktemålet med denne meldinga er å trekkja opp hovudlinene for dei kulturpolitiske prioriteringane det komande tiåret, dvs. at det skal handla om den statlege medverknaden i utviklinga av kulturfeltet i åra fram mot 2014."
I Bondevik II - regjeringens kulturmelding har den kommunale kulturpolitikken liten plass. Man erkjenner det frivillige kulturlivets betydning, og man gir seg selv honnør for at det frivillige kulturlivet nå nyter godt av tilskudd fra spillemidlene. Men det er langt fra dette til å kunne hevde at vi har en distriktspopulistisk strømning.
Bondevik I - regjeringen som hadde to kulturministre fra Senterpartiet, la ikke fram noen kulturmelding, men en ABM-melding. I innledningen til den står det: " Målet med stortingsmeldinga er såleis å forma rammevilkår som kan gje grobotn for å trekkja full nytte av det potensialet for samordning og samarbeid som ligg føre mellom arkiv, bibliotek og museum, samstundes som det vert lagt til rette for å utvikla dei sektorspesifikke sidene. Samla skal dei kunna yta betre tenester overfor samfunnet." Med dette som mål har meldinga fått et instrumentelt preg, og det er vanskelig å utrede noe om kulturpolitiske strømninger ut fra den.

Sentralisering
Selv om både de to bondevikregjeringene og den forrige regjeringen fra Arbeiderpartiet har stått for betydelige satsinger i distriktene, først og fremst ved å styrke regionale institusjoner, så er det styrking av de store sentrale kulturinstitusjonene som har preget disse regjeringenes kulturpolitikk. Operaen, Nasjonalbiblioteket og Nasjonalmuseet for kunst er eksempler som bekrefter dette. Et annet eksempel er etableringen av ABM-utvikling, som har medført en vesentlig styrking av den sentrale forvaltningen.
Et sitat fra Bondevik II-regjeringens kulturmelding viser hvilken kulturpolitisk retning som den regjeringen sto for:
Denne meldinga held fram frie grupper, tidsavgrensa prosjekt o.l. som viktige tiltak for å nå måla i kulturpolitikken. Likevel må dei store institusjonane framleis vera hjørnesteinane i gjennomføringa av kulturpolitikken. Dette er permanente strukturar som er bygde opp over lang tid, og som forvaltar ein svært stor del av dei statlege driftsressursane til kulturføremål. Institusjonane har eit ansvar for til kvar tid å vera lydhøyre og mottakelege for impulsar frå omgjevnaden, fanga opp nye behov og samhandla både med kvarandre og med utanforståande aktørar på ein dynamisk måte.
Det blir ikke politisk strid om slike utsagn, de har jo et allmenngyldig innhold. Men det er vanskelig å skape en engasjerende og dynamisk kulturpolitikk på et slikt grunnlag. Det er vel heller ingen som finner spor av det Mangset kaller en "distriktspopulistisk strømning" i dette.

The survival of the fittest
I Bok og Biblioteks samtale med Peter Duelund kommer det også fram synspunkter på den danske kommunereformen: "Eldreomsorg, barnehager og skoler vil stå i fokus .... I hvilken grad bibliotekene vil bli hørt i sine saker, vil både være opp til den enkelte biblioteksjefs evne til å overbevise politikerne og politikernes egne preferanser... .i en kulturpolitikk som ledes av prinsippet "the survival of the fittest" vil både det lille sognebiblioteket og tilbud til brukere med spesielle behov, stå under konstant press." Dette kunne like gjerne vært uttalt som en beskrivelse av tilstandene i Norge. Kommunepolitikk dreier seg for en stor del om å yte tilbud og tjenester. Dette har også kommet til å prege kulturpolitikken. Men skal kommunen fortsatt være tuftet på demokrati og aktiv deltagelse fra innbyggerne, kan man ikke være ensidig fokusert på kommunen som tjenesteyter. Kommunen skal i tillegg til å være tjenesteleverandør ha en rolle som en demokratisk arena der alle har anledning til å delta. I forhold til denne rollen er det et gjensidig avhengighetsforhold mellom kommunen og det lokale kulturliv. Dette er også den rammen folkebibliotekene må plasseres inn i. Samtidig som de er en del av et nasjonalt formidlingssystem, er folkebibliotekene først og fremst virksomheter som tilhører lokalsamfunnet. Den lokale forankringen er den viktigste garantien for at vi fortsatt skal ha et finmasket nett av folkebiblioteker spredt ut over hele landet.
Om Mangset har rett når han sier at De rødgrønne har først og fremst annonsert mer penger, ikke egentlig noen ny kulturpolitisk kurs, gjenstår å se. Når en leser kapitlet om kultur i Soria Moria-erklæringen, finner en imidlertid en målformulering som tyder på en viss omlegging av kursen. "Kulturpolitikkens viktigste oppgave er å legge til rette for et mangfold av ulike kulturtilbud og kunstneriske uttrykk. Et prioritert mål i kulturpolitikken er å sikre at alle får tilgang til kunst- og kulturopplevelser samt å sørge for at muligheten til å uttrykke seg gjennom kunst og kultur ikke skal være avhengig av geografi eller sosiale skillelinjer." Det er flere konkrete forslag i den nye regjeringserklæringen som tyder på en kulturpolitisk kursendring. Jeg vil nevne forslagene om en generell kulturlov, kulturbåt for hele kysten, bedre regelverk og støtteordninger for lokale kulturbygg, gode og framtidsrettede bibliotektjenester, en større andel av tilskuddsmidlene til organisasjonene som frie midler og øket grunnstøtten til barne- og ungdomsorganisasjoner. Til slutt kan en jo håpe at når kommuneøkonomien styrkes, vil det også komme den lokale kulturen til gode.

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode