«Folkeopplysningen er død. Leve folkeopplysningen»

. i kategorien Bok og Bibliotek nr. 1 - 2017

Ifølge den reviderte Bibliotekloven skal folkebibliotekene fungere som arenaer for debatt og bidragsytere til en åpen og opplyst offentlig samtale. I en tid med fake news, utydelige avsendere og flyktige overskrifter burde sulten etter sakprosa være stor. Men er den egentlig det?

Ideen om sakprosaformidling i bibliotek er i alle fall svært aktuell, mener Johan Tønnesson, professor sakprosaforskning ved UiO. I et postfaktuelt samfunn, der debatter føres uten sannhetsforpliktelse, trengs sakprosaen mer enn noensinne.

– Jeg er opptatt av at god sakprosa styrker etterrettelighetsregimet, som er en forutsetning for demokratiet. Da jeg introduserte begrepet i 2012 hørtes det sikkert både strengt og pirkete ut. Men sett i lys av utviklingen i politisk debatt og media, for eksempel i USA, er nettopp etterrettelighet et brennpunkt for den offentlige samtalen, sier Tønnesson.

Men hva snakker vi om, når vi snakker om sakprosa? Johan Tønnesson definerer det som «direkte ytringer om virkeligheten» i Store norske leksikon. Dermed er sakprosa «særlig viktig for demokratiet», ikke bare fordi sakprosa kan og bør gi oss korrekt informasjon om våre rettigheter og plikter – men også fordi vi gjennom den litterære sakprosaen får innsikt i nye ideer, samfunnsspørsmål, historiske utviklings-trekk, politikk, religion og økonomi – for å nevne noe. Litterær sakprosa har en personlig avsender, i motsetning til den funksjonelle sakprosaen, som utgis av institusjoner

I senere år har det vært en fornyelse innenfor den litterære sakprosaen, som kan være med på å gjøre den mer tilgjengelig. Johan Tønnesson nevner blant annet Trude Lorentzens Mysteriet mamma som et eksempel på at sakprosaen skaper særegne leseopplevelser, nettopp fordi utgangspunktet er virkeligheten og fremstillingen er etterrettelig.

– Denne typen litteratur sier noe om tiden vi lever i. Det å ha en bevissthet om at det fins noe som verken er hverdagsjournalistikk, fagbok eller romankunst, det er viktig for bibliotekene.

Tilbud og etterspørsel

Men hva er det nordmenn leser? Tall fra Forleggerforeningen viser at det årlig gis ut drøyt 300 nye skjønnlitterære norske bøker og noen færre oversatte. I tillegg kommer de titlene som allerede er i salg. Sakprosa – som riktignok omfatter alt fra strikkeoppskrifter til islamkritikk – talte 756 nye norske titler i 2015, i tillegg til 291 oversatte. Ser vi på Forleggerforeningens salgstall for sakprosa er de i svak vekst, og vilkårene for sakprosa har bedret seg etter at innkjøpsordningen trådte i kraft selv om det ble gjort enkelte kutt i fjor.

Men selv om det utgis forholdsvis mindre skjønnlitteratur, er det her vi finner opplagstallene. Et overfladisk blikk på bestselgerlisten til bokhandlerne sier en ting: Nordmenn leser romaner, selv om vi ser innslag av Åsne Seierstad, Jens Stoltenberg og velfriserte Marcus & Martinus. Cecilie Naper uttalte til Klassekampen i fjor høst at dette i hovedsak skyldes et liberalisert bokmarked, der kjedene vil forhandle fram store rabatter for bøker de regner med vil selge godt. Det er disse bøkene som særlig markedsføres for kundene – og som i sin tur kjøpes.

Er bildet like entydig i bibliotekene? Tall fra Bibliofil-bibliotek tyder på en lignende – om ikke ny – tendens. Det er imidlertid viktig å se hvordan lokale prioriteringer virker. I 2010 gjorde Cecilie Naper en undersøkelse blant tre norske bibliotek. Trondheim folkebibliotek skilte seg særlig ut som en «kunnskapens bastion», der det ble satset bevisst på sakprosa, bl.a. ved at 66 prosent av arrangementene var kunnskapsorienterte, mens 34 prosent hadde en mer skjønnlitterær profil. Napers undersøkelse viser at bibliotekene i stor grad kan være en motvekt til et kommersielt marked, og legge faglighet til grunn for utvikling av lokal egenart.

Sakprosa som kunnskapsformidling

I en undersøkelse gjort blant norske biblioteksjefer i 2014, ga respondentene tydelig uttrykk for at arrangement – møter og debatter – var den viktigste måten de kunne imøtekomme det nye oppdraget i formålsparagrafen. Nesten like høyt rangert var imidlertid den mer tradisjonelle oppgaven informasjons- og kunnskapsformidling[1]. Man kunne derfor tenke seg at sakprosa har blitt viktigere i norske bibliotek de siste to årene. Er det slik?

– Bibliotekene har formidlet sakprosa lenge før sakprosa-begrepet ble oppfunnet, sier Tønnesson.

– Det at bibliotekene i dag også tilrettelegger for samtaler og diskusjoner på samme sted som der kunnskapsbanken finnes, er helt sentralt, fortsetter han. Han viser til det nå prisbelønte Realfagbiblioteket, som han mener har lykkes med å samkjøre informasjonsforpliktelsen med det å iscenesette offentlig samtale og debatt.

Tone Moseid, leder for Tønsberg og Nøtterøy bibliotek forteller at gjennom arbeidet med programmet for Litteraturhus Vestfold ble de oppmerksomme på overvekten av skjønnlitterære arrangement, det samme gjaldt Litteraturuka.

– I Tønsberg har vi nå bevisst valgt å satse mer på kunnskapsformidling, alt fra dagsaktuelle saker til mer samfunnskritikk og breddekunnskap. Vi får drahjelp fra samarbeidspartnere, som for eksempel Sykehuset i Vestfold og Humanetisk forbund. Hun fortsetter:

– Bibliotekene står på to bein, og det ene er det vi før kalte folkeopplysning. Når vi skal være en arena for offentlig samtale og debatt, er det verdt å huske at alt som står på hylla er ytringer.

Å tilrettelegge for oppdagelser

– Jeg tror ikke lånerne skiller mellom skjønn og fag, sier Moseid. – Temaer som interesserer, slik vi ser med de siste bøkene til Vigdis Hjort og Åsne Seierstad, finner veien til leserne uansett. Sakprosaen har generelt et publikum, og vi opplever at mange av titlene vi får fra innkjøpsordningen blir lånt. De har god kvalitet.

Men Moseid mener også å kunne se en slags udekket etterspørsel, et behov:

– Vi snakker ofte om serendipitet. Det er mye som ikke blir etterspurt, men som lånes hvis vi synliggjør det. Folk vet ikke alltid hva de vil lese. Også gjelder det selvsagt å kunne kjøpe inn for å sikre et godt utvalg.

Legger vi formålsparagrafen til grunn, er sakprosaen viktigere enn noensinne i norske folkebibliotek. Samspillet mellom formidlingsarrangement, debatter og samlingsutvikling er helt klart av betydning for hvordan sakprosaen – med dybdeanalysene, debattbøkene, de historiske og politiske perspektivene – blir ivaretatt. Så er kanskje ikke folkeopplysningen død – den har bare skiftet navn og innpakning.

-- Av Sunniva Evjen, forsker, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd. ABI

Kilder:

Audunson, R., Evjen, S. (under utgivelse). The public library: an arena for an enlightened and rational public sphere? The case of Norway. Information Research. 22(1)

Biblioteksystemer (udatert). 100 mest utlånte bøker i Bibliofil-bibliotek de siste 6 måneder. Hentet fra http://www.bibsyst.no/top100ustat-voksne.html

Forleggerforeningen (2016). Bokmarkedet 2015: Forleggerforeningens bransjestatistikk. Den norske forleggerforening. Hentet fra http://www.forleggerforeningen.no/statistikk-og-publikasjoner/statistikk/

Naper, C. (2012). «Gjør døren høy, gjør porten vid». Folkebibliotekaren og formidlingen. I: R. Audunson (Red.). Krysspeilinger: Perspektiver på bibliotek- og informasjonsvitenskap. Oslo: ABM-media. s. 205-222

Tønnesson, J. (2015). Sakprosa. Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/sakprosa

Vollan, M.B. (22. oktober 2016). Oversatt troner på topp. Klassekampen. Hentet fra http://www.klassekampen.no/article/20161022/ARTICLE/161029987

[1]    – henholdsvis rundt 90 og 80 prosent (Audunson og Evjen 2017)

 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode