En samisk og kvensk bibliotekhistorie?

. i kategorien Nr. 5/6 - 2018

Hvorfor er samers og kveners bruk av bibliotekene ikke nevnt i norsk bibliotekhistorie? Hvilken rolle var bibliotekene tiltenkt i fornorskningspolitikken? Hvilken betydning har bibliotekene hatt for utvikling av en politisk offentlighet for samer og kvener? 

Satt på spissen kan vi si at den nasjonale bibliotekshistorien i Norge er en stor fortelling som beskriver hvordan leseforeninger og private og offentlige bibliotek ble etablert over hele landet fra slutten av 1700-tallet og fremover. Bibliotekene skulle tjene folkeopplysningen, kunnskap og kulturell dannelse og skulle være mål som også allmuen skulle strekke seg etter. Geir Vestheim påpeker at en av forutsetningene var forestillingen om at det eksisterte en felles, konsistent og homogen kultur, et fellesgode som alle i samfunnet hadde rett til å få sin del av. Skolen og offentlige bibliotek var de institusjoner som skulle organisere og overføre denne kulturen til allmuen (s. 14-15). Men denne politikken hadde et innebygd verdihierarki hvor arbeidere, fiskere og småbønder stod nederst, og her befant også de fleste samer og kvener seg. Byberg og Frisvold (2001) har karakterisert norsk bibliotekspolitikk fra slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900 som «paternalistisk» (s. 82). Samer og kveners forhold til bibliotekene i denne perioden er ikke nevnt av norske bibliotekshistorikere. Dette er kanskje ikke så rart, kildene er få, brenning av Finnmark høsten 1944 må ta en stor del av skylden, og de kildene som finnes har ingen tydelige etniske «spor». I begynnelsen av 1900-tallet økte oppslutningen om arbeiderbevegelsen i Nord-Norge. Samer og kvener sluttet seg til arbeiderbevegelsen, fiskarbondesosialismen som den senere er blitt kalt. Mot slutten av 1800-tallet ble etnisitet og politikk koblet sammen gjennom innsatsen til de to samiske pionerene Isak Saba og Anders Larsen (Zachariassen s. 45-52).

Samer og kvener omtales ikke i bibliotekhistorien,men gjennom hele fornorskningsperioden fra 1850 og fremover var samfunnets myndighetspersoner opptatt, ja nesten besatt, av disse «fremmede Nationaliteter» som de ble kalt (Killengreen 1887), selv om de hadde bebodd territoriet lenge før nasjonsgrensene ble trukket. Fra midten av 1800-tallet ble politikken overfor samer og kvener mer nasjonalistisk, myndighetene fryktet at Finland hadde motiver for å utvide sitt territorium og var bekymret for hvilken side den kvenske (finske) befolkningen i Norge ville velge i en eventuell konflikt (Eriksen og Niemi 1981). Gradvis ble også synet på samer påvirket av sosialdarwinistisk tankegods, myndighetspersoner (men ikke alle) begynte å se på samene som en «utdøende race», som ikke passet inn i det moderne, industrialiserte samfunn som vokste frem. Oppfatningen var at det beste man kunne gjøre var å gjøre dem så norsk som mulig, slik at de kunne skifte ham og tre inn i det norske samfunn som norske borgere. For dette formålet var fornorskningspolitikken redskapet, og her var også bibliotekene tiltenkt en rolle. Fornorskningspolitikken er av Eriksen og Niemi definert som en assimilasjonspolitikk der «(…) staten og majoritetsbefolkningen gjennom samfunnets institusjoner prøvde å minske minoritetenes identitetsfølelse og indre samhold» (s. 24). Fra 1850-tallet og fremover ble denne politikken gradvis strengere. Det sterkeste symbol for denne politikken ble «Instrux for Lærerne i de lappiske og kvænske Overgangsdistrikter i Tromsø Stift». Bruken av samisk og kvensk i klasserommet skulle holdes på et minimum, og selv om lærerne ikke alltid fulgte den, er den blitt stående som et skammens symbol på norske myndigheters innsats for å radere ut samisk språk og kultur (Grenersen 2002/2016).

Jeg har lett etter kilder til en samisk bibliotekhistoriei en rekke arkiver: Statsarkivet i Tromsø, Nasjonalbiblioteket, Universitetsbiblioteket i Tromsø, Interkommunalt arkiv for Finnmark, samt at jeg har forespurt en rekke kommuner om tilvekstlister, utlånsprotokoller o.l. fra slutten av 1800 tallet og frem mot 1930-tallet. Resultatet er nedslående, det eneste jeg sitter igjen med er noen få «Årsberetninger om skoleboksamlinger» fra 10 skoler i Vest-Finnmark fra 1924-1925 og noen utlånsprotokoller fra Vardø skolebibliotek fra 1930-tallet. I Nasjonalbiblioteket finnes det en del tilvekstlister for allmuebiblioteker fra siste halvdel av 1800-tallet, bl.a. Hammerfest bibliotek og Ranen bibliotek. Disse forteller om overraskende rikholdige boksamlinger, men tilvekstlister forteller ikke noe om hvem som låner bøkene. Men jeg gjorde et par oppløftende funn som kan kaste lys på samer og kveners bruk av bibliotekene: De komplette tilvekstlistene og utlånsprotokollene for Tromsø Seminarium (etablert som Trondenes Seminarium i 1826, skiftet navn til Tromsø offentlige lærerskole i 1902) var arkivert i Statsarkivet. Det andre var skoledirektør Killengreens Indberetning om en Inspektionsreise til Finmarken fra 1887. Killengreen viser her stor interesse for bibliotekene. Gjennom å studere disse dokumentene kan det se ut som at bibliotekene i fornorskningsperioden hadde en dobbelt funksjon: de var institusjoner som ble brukt i fornorskningens tjeneste, men på den andre siden ble de også informasjonsknutepunkter som formidlet nye, radikale ideer om likhet, frihet og brorskap til den samiske og kvenske allmuen. 

Killengreens «Inspektionsreise» i 1886 og hans syn på bibliotekenes rolle i fornorskningen av samer og kvener.Som skoledirektør i Troms Amt hadde Killengreen det øverste regionale ansvar for å sette myndighetenes fornorskningspolitikk ut i livet. Killengreen hadde vært leder for et leseselskap i Tromsø og han ble senere sentral i opprustingen av Folkebiblioteket i Tromsø (Hansens 2001). Da sogneprostiene ble erstattet av stiftsdireksjonen som administrasjonsnivå for tildeling av statsstøtte til allmuebibliotekene omkring 1887, fikk Killengreen ansvaret for de økonomiske tildelingsbrevene til hvert enkelt bibliotek. Killengreen var altså vel kjent med biblioteksystemet og hadde detaljkunnskaper om de enkelte bibliotek i Troms og Finnmark. Killengreen er opptatt av samers og kveners bruk av bibliotekene fordi han antar at gjennom å lese norsk vil samer og kvener lettere gå over fra samisk og kvensk til norsk identitet.

I 1887 foretar Killengreen en tre måneders «Inspektionsreise» til Finnmark. Hensikten er å rapportere til Kirke- og undervisningsdepartementet om hvordan det går med fornorskningspolitikken i Finnmark. Killengreen skal rapportere om fornorskningens status og om den reviderte «instruxen» av 1880 virker etter sin hensikt. Han skal også etterse og veilede lærerne om hvorledes «Instruxens Bestemmelser burde gjennemføres (…). Herunder haver jeg særlig for Øie Skolens Opgave som virkende i Sprogdistrikter, og navnlig Spørgsmaalet om, ved hvilke Midler den kunde stifte det mest mulig Gavn.» (s. 3). Instruksen legger sterke føringer på hvor mye og i hvilken sammenheng samisk og kvensk språk kan brukes i klasserommet. Killengreen besøker de fleste skolekretser i Finnmark og kommer med sterke anbefalinger til hvordan fornorskningen skal styrkes. 

Hva Killengreen sier i sin 79 siders inspeksjonsrapport om bibliotekene,kan fortelle oss en god del om hvordan en av fornorskningens «strateger» vurderer bibliotekenes rolle. Killengreen går systematisk gjennom status til de forskjellige allmuebibliotekene. Sydvaranger kommune har et folkebibliotek («Almuebibliothek»). Killengreen sier om dette: «medens den norske Almuesmand ikke sjelden laaner Bøger, søges Bibliotheket ikke af Lapper eller Kvæner» (s. 11). På de steder der det finnes et bibliotek blir disse vurdert av Killengreen i forhold de «forskjellige nationaliteters» bruk. Jevnt over kommer kvenene litt bedre ut enn samene, mens de norske ofte omtales som «flittige» brukere. I «Vadsø By» eier kommunen «et godt Almuebibliothek, som besøges flittigt. Søgningen kommer dog ikke fra den kvænske Befolkning, men væsentlig fra den norske og inden denne saagodtsom ikke fra de lavere samfundsklasser» (s. 14). I Vardø «søges [Almuebibliotheket] nok saa godt af den arbeidende Klasse, dog ikke af Kvæner» (s.18). Om «Bugønæs Lærerdistrikt» sier han «Kommunen har et Almuebibliothek; medens den norske Almuesmand ikke sjelden laaner Bøger, søges Bibliotheket ikke af Lapper eller Kvæner» (s. 11). Killengreen opplyser at av en befolkning på 351 i distriktet er 35 nordmenn, samt «286 Kvæner (…) 26 er af blandet norsk-kvænsk nationalitet» (s. 10). Summerer vi dette opp skulle det være 4 samer bosatt i distriktet (!). 

Men Nesseby skiller seg ut. I følge Killengreen bor det i Næsseby Hovedsogn og Polmak Annex 237 skolpliktige barn, av disse er 180 samer, 16 kvener og 14 nordmenn (s.18). 

«Skolen har saaledes at arbeide med en kompakt lappisk Masse, der har fastholdt sitt Sprog som hjemmets Talesprog (..) Undervisningen blev af samtlige Lærere dreven i alle Fag paa Norsk, ligsom det blev paaseet, at Børnerne, naar de hadde Lærebøger med dobbelt Sprogtext, lærte sine Lektier efter den norske Text» 

Vi kunne anta at siden den samiske «masse» fortsetter å bruke samisk som hjemmespråk, til tross for skolens iherdige forsøk på å lære dem norsk, skulle de ikke vise større interesse for å låne (norske) bøker i det lokale bibliotek. Men sånn er det ikke. Killengreen sier: «Ogsaa et Vidnesbyrd om det norske Sprogs Udbredelse inden Sognet afgiver den Omstændighet, at Kommunens Almuebibliothek søges rett flittigt af de Yngre Lapper, som i Skolen havde lært Norsk, liksom der haves Exempel paa, at Børnene begynde inbyrdes at anvende det norske Sprog» (s.19). Her kobler Killengreen folkebibliotekets virksomhet direkte til fornorskningspolitikken slik den praktiseres i skolen, biblioteket blir et bevis på at den fungerer bedre enn i mange andre skolekretser. Kanskje var da 12 år gamle Isak Persen (han tar senere navnet Saba) i Nesseby en ivrig bruker av biblioteket? Han skulle 20 år senere bli den første samiske representanten til Stortinget, valgt inn for Arbeiderpartiet. Vi vet ikke om Isak Persen behersket norsk da han begynte på skolen, men hans far var regnskapsfører, et yrke som nok krevde gode norskkunnskaper. Vi kan anta at Isak Persen sannsynligvis var tre-språklig (norsk, samisk, finsk) allerede i tidlig alder. Hans store interesse for litteratur, etnografi og mytologi ble kanskje vekket i biblioteket på Nesseby? Hans tilgang til «norsk lesning» førte til andre resultater enn de Killengreen hadde håpet på. 

I «Tanen» stiller det seg annerledes.Præstegjeldet har 15 kretser, Killengreen sier at «Kredsinddelingen er heldig» uten å begrunne dette noe nærmere. Fornorskningens fremgang varierer fra krets til krets. Antall skolepliktige barn er ifølge Killengreen 315, derav 137 norske, 102 samer og 41 kvener og «resten blandet» (s. 20.). Kvenske barn deltar i den norske konfirmasjonsundervisningen og på den måten har fornorskningen fått fremgang blant kvenene. Når det gjelder samene går det, med unntak av Langnæs Kreds «langsomt med Udbredelsen af Kjendskap til Norsk. Der møder fra Lappernes side mod denne Gren af Skolens Arbeide en seig bestemt Motstand, som det skal længre Tid for at overvinde.» (s. 21). Killengreen sier om kommunens bibliotek: «Kommunens Almuebibliothek søges udelukkende af den norsk Befolkning og inden denne kun untagelsesvis af Almuesmanden.» Han opplyser ikke hvor dette biblioteket ligger, men vi kan anta at det er i Berlevåg, en skolekrets som Killengreen omtaler som «Berlevaags norske Kreds» (s. 22). I Kistrand prestegjeld «[søges] kommunens Almuebibliothek saa godt som ikke af Lapper eller Kvæner». Killengreen viser til at det bor så godt som bare samer og kvener i prestegjeldet og at fornorskningen dermed ikke kan støtte seg på en norsk befolkning. «Skolen maa gjøre Gjerningen alene» (s. 24-25). Kistrand har spesiell interesse i denne sammenhengen. Gjennom Kaisa Maliniemis undersøkelser vet vi at Kistrand hadde en skrivende kvensk og samisk offentlighet allerede rundt 1885. Maliniemi fant over 300 dokumenter i de kommunale arkivene som var skrevet på kvensk og samisk. Kistrand hadde altså en tre-språklig politisk-administrativ offentlighet før år 1900 (Maliniemi 2010). Har noen av de samiske og kvenske politikerne, og andre innbyggere i denne flerkulturelle kommunen, brukt allmuebiblioteket? Killengreen er en usikker kilde, men i benevnelsen «..saa godt som..» ligger det en hentydning til at noen samer eller kvener brukte biblioteket. Kanskje de leste Komman-dørens døtre av Jonas Lie, som vi vet sogneprest Ihle bestilte fra Lutherstiftelsens Boghandel til Kistrand allmuebibliothek i 1886. Vi vet også at han bestilte en bok til av Jonas Lie, men ikke hvilken. Vi kan anta at han leste dem selv også.[1]

Mest fornøyd er Killengreen med leseferdighetene i «Varanger Provsti». Her oppgir Killengreen at det bor 1662 personer: 460 norske, 421 samer og 591 kvener og 190 av blandet herkomst.

«Efter den Oversigt, jeg vandt, oppnaa inden Varanger Provsti, omkring tre Fjerdedele af Børnerne en tilfredstillende Færdighed i at læse Norsk, hvorved, nærmere bestemt, forstaaes, at de kunde læse stødt og med Opfatning; det er en Fjerdedel, som bringer det kun til en hakkende Læsning. Et lignende Forhold finder Sted med Hensyn til Skrivefærdigheden; over to Triediedele skriver ordentlig efter Forskrift eller efter Trygt Bog, medens der for de øvriges Vedkommende ikke naaes ud over en klodset Skrift.» (s. 34).

Kilengreen mener at kystbefolkningen behersker norsk bedre enn innlandsbefolkningen: « Overhodet kan kjendskaben til Norsk betegnes som ringe blandt Indlandets Finner». Han peker på at enkelte samer i indre strøk har brukbar beherskelse av norsk, men at det er personer som er i «(…) nær Berørelse med Nordmænd og som efter sin særlige Begavelse have kunne udnytte Anledningen til at lære Norsk». Situasjonen langs kysten er en annen: «Lapperne, der bo langs Østfinmarkens Kyststrækning, have i Regelen tilegnet sig det norske Sprog i ikke ringe Udstrækning, paa enkelte Steder» (s. 46).

Killengreen problematiserer ikke samers og kveners leseferdigheter i norsk. Han går ut i fra at moderniseringen av skolevesenet i Finnmark gjennom økt skoletid, ansettelse av flere norske lærere (han vil innskrenke ansettelsen av samiske og kvenske lærere), økt satsing på både småbarnskoler (et års tidligere oppstart av skolen, altså fra seks år) og flere kvelds- og amtskoler, ville øke samenes kunnskaper i norsk. Etter hvert som samers og kveners norskkunnskaper øker vil de begynne å bruke bibliotekene, mener Killengreen. Derfor må «Almuebibliothekerne søges udviklede i stærkere Grad end hittil» (s. 63). Killengreen avslutter sin omfattende rapport fra sin inspeksjonsreise i åtte punkter. Ett av de handler om bibliotekene:

Almuebibliotheker. Som støttende mere direkte Skolens Arbeide for Fornorskningen ville vel og passende udstyrede Almuebibliotheker være af Betydning. Vistnok har Søgningen til de forhaandeværende Almuebibliotheker ikke vært synderlig stor fra de fremmede Nationaliters Side; med det tør dog haabes, at eftersom Kjendskabet til Norsk vinder Udbredelse, vil Søgningen blive bedre. Der mærkes allerede Antydninger til, at de fræmmede Nationaliteter begynde at faa Øinene op for Betydningen af Bibliotheker; saaledes til Exempel i Næsseby, hvor den Lappiske Ungdom ret ofte søger norsk Læsning.(…). Det ville saaledes være ønskeligt, om det offentlige kunde yde Finmarkens Kommune hertil større Bidrag end hidtil (s. 62).

Han påpeker at bistanden fra «Brændevinsafgiftskassen» som «tidligere ydede Kommunerne for dette Øiemed» har opphørt og at det derfor er ekstra viktig at det offentlige trår til. Bibliotekene skulle, i følge Killengreen, være aktører i fornorskningens tjeneste. Ikke med ett ord foreslåes kvenske eller samiske bøker i bibliotekenes samlinger. Samisk og kvensk ungdom skal lese norske bøker, det vil styrke fornorskningen!

- Av Geir Grenersen, professor dokumentasjonsvitenskap, UiT Norges arktiske universitet

Litteratur 

Byberg, L., og Frisvold, Ø. (2001). Hvorfor folkebibliotek? Et tilbakeblikk på bibliotek og politisk legitimering ved tre århundreskifter. I Audunsson, R., & Lund N. W. (red.). Det siviliserte informasjonssamfunnet (s. 63-88). Bergen: Fagbokforlaget.

Eriksen K. E., & Niemi, E. (1981) Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940. Oslo-Bergen-Tromsø: Universitetsforlaget.

Grenersen, G. (2016) Finnefondet – et fornorskningsinstrument eller et ekstra lønnstillegg? En gjennomgang av fondets midler til lærerne 1901-1902. Historisk tidsskrift, bind 94, s. 609-633. Universitetsforlaget 2015.

Grenersen, G. (2002) Ved forskningens grenser. Fortellingen om et forskningsprosjekt i det samiske Nord-Norge. Oslo: Spartacus Forlag.

Hansen, R. (2001) Byen og biblioteket: Tromsø bibliotek 1871-1914 i en lokalhistorisk sammenheng». Hovedoppgave, Høgskolen i Oslo, Bibliotek- og informasjonsstudiene.

Killengreen, J. (1887). Indberetning om en Inspektionsreise til Finmarken – foretaget i Tiden fra 2den Februar til 7de Juni 1886. Kristiania: Kirkedepartementet.

Maliniemi, K. (2010) Arkivdokumentene forteller. Oslo: ABM-Utvikling.

Zachariassen, K. (2012). Samiske nasjonale strategar. Karasjok: ČálliidLágádus – ForfatternesForlag.

Vestheim, G. (1992) Folkebiblioteket i forvandling. Oslo: Samlaget.

 

[1]   Brev fra «Den Norske Lutherstiftelsen Expedition & Boghandel» til Sogneprest Ihle 10 desember 1886. Interkommunalt arkiv for Finnmark (heretter IKAF), i mappe «Kistrand Folkebiblioteks arkiv».

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode