Demokrati, bibliotek og Wikeleaks

. i kategorien Aktuelt

kommentar-11Den pågående debatten om Wikileaks og Library of Congress’ blokkering av lekkasjene har vekket til live en debatt i bibliotekkretser rundt i verden. Det er naturligvis et spørsmål om synet på Wikileaks isolert sett, men også en debatt om bibliotekenes rolle og funksjon – ikke minst som informasjonsformidler i et liberalt demokrati.  

Av Jimi Thaule, spesialbibliotekar

Biblioteket er en viktig samfunnsinstitusjon som formidler informasjon til landets borgere. Dette er i og for seg selve mandatet til biblioteksektoren, og danner grunnlaget for vår virksomhet, gjennom boksamlinger, undervisning, Internett-oppkoblinger og så videre. Biblioteket er et viktig bindeledd mellom befolkningen og kvalitetssikret informasjon, og da fortrinnsvis fri informasjon. Bibliotekene har ingen påfallende politisk agenda, og tar seg (normalt sett) heller ikke betalt for sine tjenester.

I den forbindelse kommer man lett inn på selve demokratiets forutsetninger og teoretiske grunnlag. Man snakker om en samfunnskontrakt mellom borgerne, og mellom borgerne og det offentlige. Det er et organisk hele og i et demokratisk samfunn må man jobbe for å ivareta hverandre. Selve grunntanken i en demokratisk stat er at makten ligger hos folket, og at borgerne gir myndighetene et mandat å forvalte på vegne av folket. Det er dette som gir myndighetene legitimitet til å treffe beslutninger. Hva skjer så når mandatet misbrukes? Det er nemlig ikke til å unngå at det skjer, og i praksis er ikke demokratiet like organisk eller åpent som Locke, Hobbes, Rousseau eller Rawls forestilte seg da de formulerte sine teorier. Våre beslutningstagere er normale mennesker og henfalne til de samme svakheter som resten av oss. Misbruk av makt vil alltid forekomme, og når det skjer må vi ha institusjoner som sørger for at det avsløres og motarbeides. Hvor er bibliotekets rolle i dette?

Wikileaks har til de grader avslørt maktmisbruk og mandatbrudd, og konsekvensene har vært relativt harde. Ikke nødvendigvis for personene som har blitt avslørt, men for avslørerne. Myndighetspersoner har til og med snakket om utenomrettslige henrettelser av Julian Assange, som grunnla Wikileaks og nylig ble arrestert. Den folkelige reaksjonen etter arrestasjonen og det påfølgende spillet uteble ikke, og vi fikk både tradisjonelle demonstrasjoner, støtteerklæringer og en relativt omfattende ”informasjonskrig” med denial of service-angrep. Om man glemmer at mandatet kommer fra folket, så glemmer man ihvertfall ikke alt bråket folket kan stelle i stand når mandatet misbrukes. Anonyme hackere har slått ut Wikileaks’ hovedside, men ved sist telling var det over tusen servere som speilet innholdet.

Som andre har påpekt: lekkasjer er en del av vårt demokrati. Daniel Ellsberg er det navnet som oftest kommer opp, og hans lekkasje av en stor mengde dokumenter om Vietnamkrigen (the Pentagon Papers) har sterke paralleller til Wikileaks lekkasjer i forbindelse med Irak og Afghanistan. Oppmerksomheten rundt slike store enkeltsaker dekker kanskje over det faktum at politikere selv lekker dokumenter og informasjon når de ønsker oppmerksomhet rundt sin egen eller andres virksomhet. Lekkasjer er dagligdags, og nærmest i realiteten en forutsetning for den politiske journalistikken, som igjen er en grunnsten i demokratiet. Å si nei til Wikileaks, er et tilbakesteg i utøvelse av fri presse og ytringsfrihet til tiden før Nixon, og det er det ikke så mange som ønsker seg. Politikeres motstand mot Wikileaks handler kanskje ikke om lekkasjer i seg selv, men om hvem som kontrollerer lekkasjene?

Hva så med biblioteket? Dette er altså kalt en informasjonskrig, og den dreier seg om grunnleggende demokratiske perspektiver. Bibliotekene i Norge er informasjonsformidlere i et demokratisk samfunn. Hva skal vi ta med oss videre? Dette må ha relevans for vår virksomhet, på en eller annen måte. Wikileaks er omtalt som et åpenhetsprosjekt, og åpenhet er en forutsetning for jevnbyrdig diskusjon og tillit. Denne åpenheten må vi ta med oss videre i vår sektor, som grunnsten for vår samfunnsposisjon.

Man snakker gjerne om pressen og domstolene som vakthunder som skal sørge for at politikerne ikke overskrider sitt mandat, men hva med oss? Når dokumenter slipper ut som viser at USAs utenriksminister ønsker seg DNA fra FNs diplomater, dokumenterer valgfusk i Kenya, eller at Reutersjournalister blir drept med helikopter, så er dette ikke bare nyheter, men viktig informasjon, og dermed innefor vårt område. Er det ikke vår demokratiske plikt å gjøre borgerne i stand til å tilegne seg denne informasjonen?

Vi må ikke glemme vår rolle og forpliktelse i et demokratisk samfunn. Et demokrati er ikke en tilstand, det er en prosess. Demokrati handler ikke om å stemme med jevne mellomrom, for så i sitte i sofaen resten av tiden. Demokratiet fordrer bevissthet og prinsipper, både av borgere og institusjoner. Library of Congress valgte å fjerne tilgang til informasjon etter et antatt påtrykk for myndighetene. Er det greit? Jeg mener at det ikke er det. Det juridiske må noen ganger vike for overveiende prinsipper og hensyn til borgernes behov. Biblioteket du jobber i skal ikke tjene departementet, det skal tjene samfunnet. Grensene er ikke alltid klare, og det krever både stødighet og mot for å si ”nei” når man blir stilt overfor krav. Prinsipper er viktige, men de kan ikke sørge for mat på bordet. Derfor et det viktig med denne debatten, og det er viktig at den er åpen, bred og solid, og når de rette personene: vi må ha et felles grunnlag for å møte slike krav som sektor.

Norge har i liten grad blitt rammet av den pågående informasjonskrigen. Men hva med neste gang? De forskjellige norske bibliotekforeningene bør ta et klart og uttalt standpunkt for ytringsfrihet og retten til informasjon, for demokrati og muligheten til å se sine myndigheter i kortene – og mot sensur og hemmelighetskultur. Retten til relevant informasjon bør være et eksistensielt spørsmål for oss som bibliotekarer, både personlig og profesjonelt.

Det passer kanskje å avslutte med å parafrasere Benjamin Franklin, som sammen med Thomas Jefferson kanskje er den viktigste tenkeren i USAs historie, og en av de praktiske grunnleggerne av det moderne demokratiet. I 1738 skrev han i ”Poor Richard’s Almanack” at man ikke skal bytte bort frihet for makt, eller sikkerhet som det ofte gjengis som. Det er nettopp det som har skjedd. Det liberale demokratiets prinsipper er lette å kaste på sjøen, i møte med mer eller mindre vage henvisninger, terror og usikkerhet. Kan vi som yrkesstand påvirke denne utviklingen?

- - - -

Kommenter gjerne artikkelen, eller send inn egne artikler/innlegg om saken. (Red.)

Kommentarer   

0 #6 Anders Ericson 15-12-2010 08:54
Dette handler om bibliotekets truverdighet på litt lengre sikt. Hvis vi forbigår WikiLeaks i stillhet, som en episode, oppfører vi oss som om vi trur vi kan fortsette å leve i all evighet på ei isolert øy der klima- , mat-, vann-, finans- og sosiale konflikter aldri vil trenge seg fram. Vi må se oss om i verden og innse at også samfunnet vårt i løpet av de kommende tiåra vil oppleve trusler mot demokratiet som vi ikke har vært i nærheten av i Nord-Europa siden 2. verdenskrig. Straks vi ser utafor vår lille, fredfulle plett, blir dette åpenbart. I denne settinga mener jeg det blir lettere å se hvor mye åpenhet og innsyn betyr.

Les resten på:
bibliotekettarsaka.wordpress.com/2010/12/14/bibliotekmilj%C3%B8et-ma-forsvare-wikileaks/
Siter
+1 #5 Jimi Thaule 15-12-2010 07:48
Det tar jeg som et kompliment. Takk. :-)
Siter
0 #4 Kjell Arild Welde 14-12-2010 15:41
Jeg underviser i virksomhetsstøtte i videregående. Jeg fant denne kommentaren så interessant at jeg tok en kopi, forkortet den og la den inn i bloggen

23om20.wordpress.com/2010/12/14/informasjonsvirksomheten-bibliotek/

Jeg tror ikke leseferdighetene til syttenåringer er bedre enn min egen på samme alder, derfor forkortingen. Forstanden er derimot god både hos elevene og meg :-)

Mange har fulgt med Wkileaks den siste tiden, derfor fant jeg kommentaren passende for undervisningen. Jeg ønsker ikke å ha ikt-servicefag-elever som skal forholde seg bevisstløse til informasjon.
Siter
0 #3 Jimi Thaule 14-12-2010 08:29
Takk for gode tilbakemeldinger.

I dette øyeblikk jobbes det for å vedta en lov som fratar Whistleblowers den juridiske beskyttelsen de har nytt de siste år i USA. Fremtiden kan virke skremmende. Ikke bare i forhold til lekkasjer om myndighetene, men også de som avslører omfattende lovbrudd i private selskaper.
Siter
+3 #2 Odd Letnes, Bok og Bibliotek 14-12-2010 07:48
"De forskjellige norske bibliotekforeningene bør ta et klart og uttalt standpunkt for ytringsfrihet og retten til informasjon, for demokrati og muligheten til å se sine myndigheter i kortene – og mot sensur og hemmelighetskultur," skriver Jimi Thaule i denne artikkelen.

Den norske biblioteksektoren bør ikke vente lenger, men vise ansvar. En av bibliotekenes oppgaver er å være et fora for det frie ord. Dersom norske bibliotek skal være noe mer enn en passiv offentlig serviceinstans, bør biblioteksektorens foreninger benytte sakens høye dreiemoment til å samle seg om en støtteerklæring.

Vi kan ikke diskutere Ja eller Nei til Wikileaks. Wikileaks og liknende organisasjoner er en del av vår informasjonsinfrastruktur. Wikileaks har blitt et digitalt vilkår for vår tids informasjonsformidling og samfunnsutvikling.

En støtte til åpenhetsprosjektet Wikileaks, er en støtte til informasjons- og meningsfriheten.
Siter
+4 #1 Pål M. Lykkja 13-12-2010 18:24
Denne debatten kjem eigentleg inn på heilt grunnleggjande vere eller ikkje vere for store delar av bibliotekvesenet meinar eg. Det er litt som med NRK, og dei ikkje lagar gode programmer og tilbyr noko anna enn det dei reklamefinansierte TV-selskapa tilbyr så skjønar ikkje folk poenget med å betale kringkastingsavgifta. Det er mannen og kvinna i gata som betalar løna vår til slutt. Viss dei ikkje har ein klår oppfatning om at me lånar ut bøker av både Ayaan Hirsi Ali så vel som Erling Borgen så trur eg folk vil skjøne at her er det noko som ikkje samsvarar. Kvifor legg ikkje biblioteker ut Wikileaks på sine serverar? Det er ingen som hindrar oss i dette så vidt eg veit. Kven vil fyrst ut? Kvar er dei "digitale biblioteka" hen? Kva med neste store avsløring som til og med kan føre til at regjeringa må gå. Har biblioteka guts nok til å tilgjengeleggjere for den norske versjonen av Watergate? Å nekte å spegle Wikileaks er akkurat som å nekte å kjøpe inn lovleg publiserte bøker berre fordi makthavarane ikkje likar at det vert avslørt at dei har gjordt noko ulovleg. Korriger meg gjerne.
Siter

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode