Bluferdig og verdikonservativ

. i kategorien Bok og Bibliotek nr. 1 - 2017

 

58 Solstad Hoved FX bob1 2017

 

Dag Solstad snakker nødig om seg selv. Og han snakker nødig om bøkene sine. Men litt av hvert dukker allikevel opp i en samtale med ham – ofte mellom linjene.

«Norges største nasjonalpark er ikke Hardangervidda, men Dag Solstad», skal Jan Kjærstad ha sagt. «Dag Solstad er nesten definisjonen av hva litteratur skal være i Norge,» mener forfatteren og forleggeren John Erik Riley. Ifølge forfatteren og redaktøren Alf van der Hagen, som har skrevet et 400 siders intervju med ham, er Solstad Norges største nålevende forfatter. Kritikeren Kåre Bulie følger opp med å kalle ham Norges beste romanforfatter, mens kritikeren Bernhard Ellefsen skal ha sagt at ingen andre norske romanforfattere kvalitativt kan måle seg med ham. «Dag Solstad er landets viktigste nålevende forfatter. Mer er det ikke å si om den saken», mener kritikeren Trond Haugen.

Alt dette har jeg i bakhodet på vei mot Solstads leilighet i Oslo. Jeg kan ikke ­nekte for at jeg har sommerfugler i magen – for han gir visst ikke ved dørene til journalister heller. På netthinnen durer og går et TV-program hvor Solstad knapt sa et ord – skjønt intervjueren var heller ikke så bra, det skal innrømmes. Inni hodet hører jeg diverse radioprogrammer hvor Solstad var tydelig ubekvem enten han snakker om seg selv eller bøkene sine – og helt uten den språklige presisjonen og sikkerheten som preger ham skriftlig.

Kvelden før har jeg lest hans roman «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige», som begynner med at Solstads presumptivt alter ego, en romanforfatter ved Dag Solstad, står og brøler på Theatercafeen fordi en gammel bekjent spurte ham et dumt spørsmål. Best å ikke si noe veldig dumt, altså.

Middelmådigheten Han er overraskende vennlig der han står i døren til den sjarmerende gammeldagse leiligheten i annen etasje av en 1890-tallsgård i bydelen Skillebekk. Jeg forteller ham at redaktøren hadde bedt meg om å gjøre dette intervjuet for to og et halvt år siden, men at jeg rett og slett ikke turte, og valgte hans venn Jon Michelet i stedet, for mitt første intervju av til sammen hittil ca 20 for Bok og Bibliotek.

– Hø hø, he he, sier han. Eller noe lignende – og virker ikke forbauset. For å velge et åpningsspørsmål som han neppe får hele tiden – og siden jeg nå engang er utsendt fra bladet til bibliotekarene – sier jeg:

– Din romanfigur T. Singer, livsfornekteren begynner som bibliotekar og elsker særlig å begrave seg i bibliotekets støvete kjeller, hva sier det om ditt syn på bibliotekaryrket?

– Sier om bibliotekarer? Det sier ikke noe spesielt om bibliotekarer. Han har valgt å bli bibliotekar fordi han må ha et yrke. Han hadde forsøkt å bli forfatter, men det fikk han ikke til. Så måtte han han finne på noe å gjøre, sier Solstad. Det vil si, han sier det med en del flere ord, gjentagelser og ikke-fullførte setninger, han har jo sin karakteristiske måte å snakke på, men jeg tillater meg å forkorte.

– Hvilken oppfatning har du av biblioteker da?

– Jeg er veldig uenig i den måten som mange av de toneangivende bibliotekene drives i dag. De dyrkes delvis som en del av sosialbudsjettet. Man skal underholde publikum. For meg er bibliotekvesenet en kilde til nasjonens kunnskap. I sommer gikk jeg kraftig til angrep på en bibliotekar, i Hordaland fylke tror jeg det var. Jeg er så glad for at jeg fikk skjelt henne ut for dette. Det er jeg lykkelig over, sier han og understreker ordet lykkelig.

– Jeg så innslaget. Det var i forbindelse med at biblioteker kaster bøker som er lite utlånt, ikke sant?

– Jo, og de kvitter seg med gode bøker, som lyrikeren Hanne Bramnes, en meget god lyriker, og en bok om Per Inge Bjørlo, en av våre fineste kunstnere, sier Solstad. – Han henger forresten der inne.

Han nikker inn mot den innerste av de to stuene. Vi har installert oss ved et spisebord i den mellomste stuen. I motsatt retning skimter jeg nok en stue med fulle bokreoler fra gulv til tak.

I «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land», blir hovedpersonen gift med Lise Tanner, bibliotekar på Larvik bibliotek, som «uttalte seg om bøker omtrent som bokomtalene var i Bok og Bibliotek, korte, temmelig overfladiske vurderinger». Lise Tanner snakket om «all den lidenskap, fortvilelse, lengsel, angst, uhyggelige dødsbevissthet og fanatiske drift mot å strukturere livets kaos, som finnes i alle de tusen bind med bøker som ethvert norsk folkebibliotek inneholder, og alt sammen blei kokt ned til snusfornuftige kommentarer, framsatt med en kjernesunn, høy norsk stemme.» Jeg siterer denne drepende karakteristikken, og spør:

– Jeg vet at du ikke liker denne direkte sammenheng mellom levd liv og litteratur som er blitt så vanlig, men akkurat her: Har du noen egne bibliotekerfaringer, som du bygger dette på?

– Jeg tror ikke det er så veldig mye bibliotekarene jeg snakker om. Jeg tror jeg snakker om den norske leser egentlig, men det er klart at bibliotekarene er et godt uttrykk for den norske leser.

– Så du oppfatter at bibliotekarene ikke har noe høyere nivå enn den vanlige norske leseren?

– Ja. Nei. Det kan du godt si! (latter) Det er selvfølgelig unntak. Men de aller fleste er svært ordinære. De aller fleste, i alle yrker, er middelmådige. Det samme gjelder også f eks finansanalytikere.

– Har bibliotekene og bibliotekarenes innstilling endret seg i løpet av de senere årene?

– Ja. I takt med samfunnsutviklingen. Vi er blitt et underholdningssamfunn hvor vi lever av å klippe hverandres hår. De som driver den åndelige underholdning (hø, hø – en snøftende latter her), passer på at befolkningen får moret seg. For tjue år siden lånte nordmenn Dostojevskij. Har du lest forskningen til Cecilie Naper om hva folk låner nå?

– Jeg har intervjuet henne. Krim og dameromaner, såkalte «løkkeskriftromaner.»

– Der har du samfunnsutviklingen!

Faren på en sky Kanskje for å gi bibliotekarene en liten blomst etter å ha utgytt seg over middelmådigheten, minner han om at da han han fikk Nordisk råds litteraturpris for «Roman 1987», la han opp «takketalen nærmest opp som en hyllest til det norske bibliotekvesen». I van der Hagens intervjubok gir han Hamsuns attennittitallsromaner æren for at han blir forfatter. Solstad forteller at han hadde et «veldig godt» forhold til biblioteket da han var barn.

Barndommens bibliotek lå i Sandefjord, hvor han vokste opp. Faren drev først kolonialbutikk, men fikk det ikke til og måtte avvikle, og forsøkte seg som oppfinner av bl.a. av en «evighetsmaskin» og av leketøy for barn. Familien hadde dårlige råd, eller som Solstad sier selv, «vi var fattige». Moren jobbet i skobutikk etter at hun hadde blitt enke.

Faren var i Indremisjonen og familien hadde ingen befatning med arbeiderbevegelsen, så det var ikke her den senere profilerte AKP-ml-forfatteren hentet slike impulser fra. I romanen som bærer hans egen fødselsdato, 16.07.41, (han kaller alle bøkene romaner, selv de som dreier seg om en forfatter som heter Dag Solstad) forteller han om farens ubrukelige oppfinnelse, en lekefallskjerm som var nydelig konstruert, men dessverre bare kunne brukes én gang. Dag og en kamerat fant eskene med ubrukte minifallskjermer på loftet og lot farens mislykkethet regne nedover Sandefjord, til alle ungenes fryd. Sønnesviket, kan man tenke, skjønt i ettertid fortelles det med stor ømhet. Solstad begynner forøvrig den samme boken med å mane fram faren. Etter en svært solstadsk skildring av en flyplass og opplevelsen av å fly (han elsker tog og fly, særlig tog går igjen i bok etter bok) ser jeg-personen ut av vinduet og oppdager at det sitter engler på skyene, noen med basuner i hendene – og på en av skyene sitter hans for lengst avdøde far.

Men for meg, som journalist, er Solstads barndom og hele hans privatliv som voksen, de to første ekteskapene, de tre døtrene – også hans nåværende etter alt å dømme lykkelige ekteskap med Therese Bjørneboe – et ikke-tema. Til van der Hagen hevder han kategorisk at livet hans er uten interesse, det eneste som betyr noe er hans forfatterskap. «Jeg vil ikke redusere diktning til å måtte handle om ens egne oppvekst og private erfaringer», sier han og legger til at Shakespeare var sønn av hanskemaker og at halvparten av Shakespeares skuespill handler om konger.

Solstad-mannen Solstad begynte som lærer i Nord-Norge og har også forsøkt seg som journalist, men raskt ble han jo en slags konge han også, av dikter-Norge. I motsetning til hans hovedpersoner i romanen fra nittitallet og utover. De sysler ofte med litteratur; tittelpersonen i «Professor Andersens natt» er f eks litteraturprofessor, mens Elias Rukla i «Genanse og verdighet» er lektor og forsøker forgjeves å få nåtids-ungdommen interessert i Ibsens Vildanden.

Direkte sosialt vellykket er disse mennene sjelden, de er heller litt puslete – ikke handlingens menn akkurat. Singer sklir ikke bare nærmest viljeløst inn i bibliotekaryrket, men også inn i ekteskapet med en kunsthåndverker som har et hode for forretninger og ser ut til å representere alt forfatteren avskyr. Rukla blir gift med den underskjønne Eva Linde nærmest ved en tilfeldighet – selv om han er dypt forelsket i henne. Bjørn Hansen, hovedpersonen i to bøker, «17. Roman» og «Ellevte roman, bok atten», setter seg like godt ned i et rullestol, til tross for at han kan gå – dels som svindelforsøk, dels (kan man forestille seg) fordi han vil unngå all aktivitet som gjør at han tar ansvar og nærmer seg andre mennesker.

Det er selvsagt forskjeller mellom dem; Hansen er straffedømt, mens tittelpersonen i «Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman» er diplomat. Men de griper ikke etter lykken med begge hendene (og når Hansen forsøker seg i den første romanen, går det galt). Jeg bringer samtalen inn på disse «Solstad-mennene».

– Du har skrevet en rekke bøker om middeladrende menn som ikke slår ut vingene. Hvorfor denne tematikken?

– Det vet jeg ikke, det har bare blitt sånn. Da jeg var en svært ung forfatter, la jeg vekt på at alle bøkene mine skulle være veldig forskjellige fra hverandre. Da jeg vokste opp og ville bli forfatter, var det liksom en ideologi. Vitsen ved å være forfatter var at man skulle finne sin egen stemme og holde seg til den. Mens jeg prøvde det stikk motsatte. Hver bok skulle inneholde sin egen stemme, sier Solstad.

– Senere er det nok blitt slik at stemmen er blitt mer og mer lik. Og det er jeg ikke så veldig glad for. Nei, det er jeg ikke. Men man må bare godta den skjebnen som er en til del, og også den litterære stemmen. Jeg har ikke noe i mot den. Det er noe som gjør at jeg har fortsatt å skrive sånn. Men det er stikk i mot hva jeg egentlig hadde tenkt.

Verdenslitteraturen og psykologer Litteraturprofessoren Geir Hjorthol mener Solstad innser at det er umulig å leve autentisk, det er et naivt ideal, så Solstads hovedpersoner tar heller på seg rollen å leve så fritt som mulig i et ufritt samfunn. Jeg nevner det, og tilføyer:

– Jeg synes ofte at disse mennene ofte er ensomme, jeg, selv om de er ensomme på forskjellige måter…

Her har jeg vist trampet borti noe. Solstad sier med hevet stemmevolum:

– Der pleier jeg å svare at du kan godt kalle et menneske som er en leser, som har daglig omgang med verdenslitteraturen, sånn som du ser der inne! Han peker mot den velfylte bokhyllen. – Du kan godt kalle ham ensom, jeg syns det blir veldig meningsløst, veldig meningsløst. Jeg tror man skal lete etter ensomheten helt andre steder enn hos en mann som har verdenslitteraturen til sin disposisjon…

– I «16.07.41» skriver du at: «Nesten ingenting av det jeg har god, og nesten kjærlig kjennskap til, har jeg skrevet om». Hvorfor det?

– Det finnes nok en forklaring, men jeg tror ikke jeg skal søke den forklaringen. Det er mange spørsmål man kan stille om meg og mitt forfatterskap som jeg egentlig ikke er interessert i å finne ut av eller ser noen hensikt i å gruble over. Da blir du enda mer selvopptatt enn du allerede er. Jeg ser det faktisk som et mål å tenke minst mulig på mitt eget forfatterskap, rett og slett.

– Nå som det har vært en lang diskusjon om Knausgårds og så om Vigdis Hjorts bruk av levende modeller og eget liv: Finnes det to typer medfødt talent? Eller er det ulike syn på hva som er god litteratur?

– Jeg tror ikke det er forskjellig etisk bevissthet, mer temperamentsforskjeller, eller som du sier to typer talent. Skjønt jeg hadde sannsynligvis brukt mye mer mitt eget liv, hvis det ikke hadde vært veldig viktig for meg å kun skjule det.

– Er det veldig viktig for deg?

– Ja. Jeg liker å være privat. På den annen side er noen av favorittforfatterne mine nettopp helt motsatt. Som Mykle. Men jeg er for Knausgård også, jeg…

– Du har et resonnement i 16.07.41, tror jeg det var, om at man ikke kan gå til psykolog når man har satt så mye inn på å bli forfatter, for psykologen vil fortelle er at grunnen til ulykken er misforhold mellom liv og diktning. Kan ikke en forfatter oppsøke psykolog?

– Ha ha, jeg mener nok det! Men hvis man blir gæær´n nok, så må man jo. Jeg tror det er veldig få forfattere som egentlig ønsker å bli helbredet, for å si det sånn. Vi vil nok gjerne bli helbredet for våre dårlige knær og brukne ankler, men ikke for vårt ødelagte sinn.

– Noen mener kunst er terapi. Men det er kanskje litt for enkelt?

– Det kan være det. For meg er det ikke det.

Forfedre Et spørsmål jeg ikke stiller, men som Solstad svarer på selv, er om han har sluttet å skrive romaner. Det har han ikke, understreker han – selv om hans siste, «Det uoppløselige elementet i Telemark i perioden 11591-1896», vanligvis kalt Telemarksromanen – kom ut for over tre år siden. Mer vil han ikke si om den saken.

– Man skal være tålmodig som romanforfatter. I min alder skal man være meget tålmodig. Da jeg hadde skrevet T. Singer, syntes jeg den var såpass bra at jeg ikke trodde jeg vil greie å overgå den. Det greieste da hadde vært å si at «nå er mitt forfatterskap slutt»! Ting som er kommet til siden, er en slags bonus. Men jeg merker også at det er veldig begrenset hva jeg er i stand til å prøve meg på.

– I Telemarksromanen forteller du det du vet om forfedre fra flere hundre år tilbake. Ikke alle var med deg på ferden, hvordan reagerte du på mottagelsen?

– Mottagelsen var som forventet. De som var for den, var veldig for. Det har vel også noe med tidsånden å gjøre. De som ikke liker bøkene mine, føler seg vel ikke så jævlig ensomme hvis de tror at det er flere av dem!

– Du har sagt at hvis man skal forstå seg selv som menneske og forstå livet, må man leve 350 år bakover i tid og 350 år fremover i tid. Da jeg leste Telemarksromanen, tenkte jeg at dette også er en måte å grave i seg selv på, å finne ut hvordan jeg ble til meg. Knausgård graver i sinnet, du i familiehistorien?

– Min identifikasjon med de som har levd før meg, er veldig sterk, ja. Nettopp fordi de forsvinner. Det blir bare navn igjen av dem. Noen ganger er navn og fødsels- og dødsdato alt vi vet om de som har levd før oss. Og eventuelle rykter, men de kan være feilaktige, sier han. Her kommer Solstad med en liten anekdote om en forfader som giftet seg med en odelsjente. Det eneste som er kjent med denne mannen er at han gikk med en rød og en blå sokk «for å egle seg inn på folk» og kunne slå ned folk hvis han følte seg provosert. Jeg spør om han kjenner seg igjen i den hissige forfaderen – for han har innrømmet overfor van der Hagen at han har temperament – men det svarer han ikke på.

Dannelse I samtaleboken med van der Hagen klager Solstad over tapet av fortiden. For et par generasjoner tilbake pugget unger salmevers. Voksne som aspirerte til det som ble kalt dannelse, hadde f. eks. et selvsagt forhold til eldre kultur.

I kontrast til vår tid, påpeker Solstad, som selv har bodd flere år i Berlin, men hevder han ikke lærte seg ordentlig tysk: «Den hjemmefølelsen som Ibsen og Bjørnson fikk da han kom til Roma, er det samme som vår kulturløse generasjon får når de kommer til New York. Det er forferdelig,» sier han til van der Hagen.

– Du selv da? Blir det New York eller Roma på deg?

– Jeg liker både New York og Roma, men New York best.

– Er du ikke litt kokett nå, du som setter slik klassisk kunnskap opp som et dannelsesideal? Jeg synes du virker veldig dannet, jeg, og nå er jeg absolutt ikke ironisk….

– Jeg er ikke så veldig kunnskapsrik, jeg har veldig store hull. Du bør intervjue min kone! (latter) Hun er veldig fortvilet da, over hvordan det plutselig viser seg at jeg har kunnskapshull.

– Har ikke alle det?

– Jo, jeg tror det. Hun også forresten. (mer latter)

– Hvordan kan vi re-introdusere dannelse i Norge – eller er det en tapt kamp?

– Det vet jeg ikke. Jeg har ikke tenkt på det. Jeg kan ikke påta meg alle oppgaver. Ting kan forandre seg, tror jeg, men dette googlesamfunnet er ikke særlig bra. Nesten alle toneangivende strømninger, går i én retning. Den er ut for stupet.

– I avsnittet om Ibsens og Bjørnsons Roma fortsetter du: «Men gudskjelov, nå kommer vel snart kineserne og overtar oss alle.» Der var du vel litt ironisk. Eller håper du på kineserne?

– He he. Er jeg ironisk der? Ja, du skal ikke være så helt sikker.

– Du sier selvkritisk at du er en hvit mann, men så innrømmer du at hvis det må velges, så velger du den hvite mannen, Europa, fremfor kineserne…

– Jeg blir vel tvunget til det, har ikke noe valg.

– Litt tøft å si fra en som i sin tid var med i AKP – med partiets blåøyde syn på Kina?

– Det er lenge siden jeg så på Kina som et idealsamfunn. Men jeg står ikke i den situasjonen at jeg kan blande meg opp i hva kineserne gjør. Og det er en kraft i det samfunnet, som nok kan vinne, en åndelig kraft som før fantes i det amerikanske samfunnet.

– Har du noe å si om høyrepopulisme og Trump?

– Nei.

– Jeg synes du er ganske morsom. Hva mener du med at du er Norges eneste ufrivillige komiker? Du mener jo ikke at alvoret eller det man ønsker å si forsvinner fordi man bruker ironi eller humor?

– Nei, jeg har ikke noe i mot det, men jeg gjør det ikke bevisst.

Kunsten og eliten I et intervju i Klassekampen for noen år siden sa Solstad: «Jeg tror ikke på den engasjerte litteraturen. Den kan ikke hjelpe vaskekona. Hun må henvende seg til journalistikken, eller filmen, som er massemedier. Det er ikke litteraturen.»

– Må man være intellektuell for å lese gode romaner, og kan ikke vaskekoner være intellektuelle?

– Nei, tvert imot, tvert imot!

– Det har noe med antenner mot litteratur å gjøre, som ikke er det samme som å være intellektuell?

– Antenner mot litteratur, ja! Da jeg bodde i Halden og skrev bok der, leste flere arbeidere manus og ga veldig gode råd. Men mine arbeidere leste jo gode bøker, Strindberg for eksempel.

– Hvem skriver du for? Har du en leser i hodet?

– Nei. Jo. Det er klart at jeg har en leser i hodet, men vil ikke analysere frem denne personen. Det kan være at han minner meg om meg selv som en ung mann. Det er også en del av disse tingene som jeg ikke vil grunne noe særlig over.

– Hva synes du om folket-kontra-
eliten-debatten som det finnes så mye av i dag?

– Ja, jeg er jo beskyldt for å være elitær i mange år, jeg! Det skal mye til for at jeg skal kalle meg for folkelig. Jeg har i hvert fall ikke folkelig humor, det kan jeg love deg. Jeg er folkelig i min interesse for en del sportsgrener. Men dem har jeg bestemt meg for å ikke dyrke lenger, for jeg har ikke lyst til å være folkelig.

– Jeg kan allikevel ikke forestille meg at du tror at kunsten skal provosere og bryte grenser og alltid være noe nytt, som er vår tids klisjé om kunst …

– Neida, jeg er veldig skeptisk til såkalt provokativ kunst, som er fryktelig selvopptatt.

– Hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg nesten ha kalt deg verdikonservativ…

– Ja-joo, det kan du nok… Det er jeg nok. Jeg tror nok at jeg er det. Ja.

– Du liker ikke amerikansk populærkultur, og heller ikke popmusikk noe særlig. Hva liker du i samtidskulturen?

– Michel Houllebeq, sier Solstad.

Svaret kommer fortere enn vanlig. Han viser til den svært kritikerroste franske forfatteren som påstås å være både misogyn og islamofob. (Franskprofessor Karin Gundersen utnevnte også Houllebeq til Frankrikes største samtidsforfatter da hun ble intervjuet i Bok og Bibliotek). Privat skal Houllebeq være eksentrisk på grensen til det mannevonde, ifølge franske intervjuer.

– Ham hadde jeg aldri turt å intervjue…

– Det ville ikke jeg ha gjort heller (mer latter – han er riktig lystig nå).

– Han er kulturpessimist som deg. Er det derfor du liker ham?

– Det er nok det. Og så kan han være veldig presis.

Genanse og verdighet «Veldig» er et ord han bruker mye muntlig. Den skriftlige Solstad, som fører et langt mer presist språk, holder seg unna løse og omtrentlige adjektiver. Han har derimot en rekke særpregede ord som ikke dukker opp i ethvert samtidsforfatterskap. «Bluferdig», er et av dem. For ikke å snakke om «genanse», «verdighet», «uanstendig», «skamfølelse», «pinlig» og «ille berørt».

– Jeg bruker også helst sympati i stedet for empati, påpeker han. – Sympati har nesten gått ut av språket. Det er en pen menneskelig egenskap. Når jeg hører ordet empati, har jeg lyst til å løpe.

– Hva sier disse ordene om deg?

– De sier at jeg nødig kvitter meg med ord som uttrykker noe presist. «Bluferdig» kan ikke erstattes av noe annet. Før i tiden snakket vi dessuten med et språk som ikke forsøkte å skjule virkeligheten med forskjønnende ord. Som «jeg har et lite handicap». Hvis det en gang skjer noe slik at jeg blir sittende i rullestol, tror jeg at jeg hadde satt pris på å kunne si: «Jeg er dessverre nå blitt krøpling», ikke at jeg har et lite fysisk handicap.

– Disse presise ordene beskriver også noe som ikke har så høy verdi i samfunnet. Man skal jo ikke være bluferdig, akkurat…

– Nei, dette er også ord som stort sett er forlatt, fordi samfunnet ikke synes det tar seg ut. Altså, jeg kaller Pippis far konsekvent … Nei, det gjør jeg ikke, avbryter han seg selv. (latter)

– Det var sydhavskongen, det. Du må ikke finne på å si det andre ordet.

– (Mer latter) Nå har jeg en tendens til å kalle alle negre for sydhavskonger.

– Hvordan forholder du deg til at du er på kant med flertallets litteratur- og kunstsyn og kanskje synet på tilværelsen generelt – og blir dyrket som vår tids beste norske forfatter? Blir du dyrket på feil premisser?

– Det har jeg vel ikke tenkt på. Men jeg tror nok det skjer svært sjeldent at man blir forstått, ikke engang av sine nærmeste. Jeg husker en jente på nitten-tjue år som kom bort til meg etter et foredrag og sa: «Du snakket ikke om noe annet enn det forholdet jeg har til kjæresten min. Han skjønner ikke så veldig mye.» Så hvis du regner med at du blir forstått … nei, det blir du aldri.

– Du har regnet deg selv som en svært god forfatter siden debutromanen din, «Irr! Grønt» fra 1967 . Hvordan hadde du så stor selvtillit da du var såpass ung? Har du egentlig ekstremt god selvtillit, eller har du en type selvtillit for forfatterskapet og en for livet ellers?

– Det må absolutt bare være en forfatterselvtillit. I virkeligheten eier jeg ikke selvtillit.

– I T. Singer er du er kjempeflink til å beskrive en mann som kommer inn i et rom og peiler seg inn mot hvordan han kan sette seg ned slik at færrest mulig oppdager at han er kommet…

– Ja, jeg kan dette. Og enda nå, som en eldre mann med ganske høy prestisje, er jeg ikke i stand til å ta ordet i en større forsamling. Det får jeg meg ikke til.

-- Tekst og Foto: Nina Kraft, frilansjournalist

 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode